|
"Magical
Mystery Tour" er en merkelig plate. Den er en oppsamling av
singler, og en EP gitt ut i tiden før og etter "Sgt.
Pepper's". Utgangspunktet var EPen ved samme navn som nådde en 2.
plass på singellisten i Storbritannia. Den inneholdt 6 låter:
Magical Mystery Tour,
Your Mother Should Know, I Am The Walrus, Fool On The Hill, Flying og Blue Jay Way. Samtidig var EPen soundtracket til filmen ved
samme navn, en film som ble en fiasko på kino. Da Beatles
skulle lansere filmen i U.S.A.,
valgte de å legge til 5 låter som hadde vært ute på singel, for
å kunne fylle opp et album. De 11 har i ettertid blitt stående som
albumet
"Magical Mystery Tour", også i resten av verden.
John
Lennon selv har uttalt at dette er den beste plata de laget. Da den
er solid, men samtidig rar. Låt for låt er dette en bedre plate
enn 'tidenes beste plate' "Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band" som
kom litt tidligere samme år. Men fordi låtene er satt sammen litt
tilfeldig, blir ikke helheten like bra. Av de 5 låtene som ble lagt
til hadde "Hello Goodbye"
og "All
You Need Is Love" vært
nr. 1 i Storbritannia, mens"Penny
Lane" og "Strawberry Fields Forever"
hadde vært nr. 2. Noe som bidro til å gjøre
"Magical
Mystery Tour" til et sterkt album, med svært populære låter.
Disse
klassikerne er blandet sammen med 'rare' låter som
"Flying",
"I Am Th Walrus" og "Blue Jay Way".
Og resultatet er etter min mening sjarmerende.
Plata
starter med tittellåta "Magical Mystery Tour" som
var temalåta fra filmen med samme navn (som Beatles gjorde for
BBC i 1967). Det er en lett, uhøytidelig låt som jeg alltid har vært
glad i. Den har et humoristisk og positivt budskap i seg. Den ønsker
å ta oss med på en psykedelisk busstur rundt om i England. Og selv
om det er en mer rett fram poplåt, har den psykedeliske undertoner
flere steder.
Låta
starter med en fanfare før vi blir bedt om å bli med på den
magiske turen. McCartney høres ut som en av disse ivrige
innkasterne vi kjenner så godt. Før noen ganske så jazzete vers
setter inn.
"Magical Mystery Tour" refrenget,
og fine harmonier, bygger opp rundt McCartneys vokal, som i
grunnen bare er typiske reiseleder-klisjeer. Men som det er lett å
la seg sjarmere av. Man får rett og slett lyst til å bli med på
turen (noe jeg fikk gleden av å gjøre mange år senere).
"The
Fool On The Hill" er sammen med
"Strawberry Fields Forever"
og "I am
The Walrus" den låta som kritikerne liker best fra dette
albumet. Den er balladeaktig på typisk Paul McCartney maner. Og i all hovedsak er det også han som har skrevet
den. Arrangementet på den er veldig enkelt, med vokal, gitar, og
stemningsfullt fløytespill. Noe som framhever låtas
kvaliteter, på samme som måte som "Yesterday".
Det
er uklart hva teksten handler om. Men man kan anta at Beatles hadde
ønsker om at folk skulle legge merke til den, da den er blant de to
tekstene som er gjengitt i innersleevet. Tilsynelatende handler det
om idioten som står på en høyde og ser sola gå ned. Men i
realiteten er han mye smartere enn alle de som gjør narr av ham.
Det kan også være at McCartney har tenkt på den tids hippier som
idioten, men at det egentlig er de andre etablerte i samfunnet som
er de virkelige idiotene.
"The
Fool On The Hill" er blitt covret av flere, med stor suksess salgsmessig. Bla. Sergio
Mendes & Brasil '66 som gjorde den til en hit i 1968.
"Flying"
er blant de få låtene hvor Ringo Starr er kreditert på låtskriversiden. Den
fungerer som en kort interlude, som man ikke merker seg noe særlig
ved. Det er en instrumental keyboard låt med gitar og trommer i
bakgrunnen.
"Blue
Jay Way" er skrevet av George Harrison,
og også sunget av ham. Den er surrealistisk, med en meningsløs
tekst. Det høres ut som om han synger gjennom noe. Med strykere og
en kontrabass til å kompe stemmen hans. Den minner meg litt om "Within, Without You" fra
"Sgt. Pepper's". Den er ingen favoritt hos meg.
"Your Mother Should Know" er en typisk McCartney låt, i musichall stil - lett
og glad, med en enkel, fin melodi. Man blir i godt humør av å høre
den.
"I
Am The Walrus" er en av de merkeligste og mest avantgarde-aktige Beatles
låtene som ble spilt inn. Og også en av de mest kritikerroste. Men den var for
'rar' og hadde for lite pop-appell til å kunne være A-side på en
singel, så den ble plassert på baksiden av "Hello Goodbye",
og EPen "Magical Mystery Tour".
Det
er den mest symfoniske låta fra deres psykedeliske periode. Med så
mange lag av lyd, at det tar en god del lyttinger før man når
bunnen av den. Den er sunget og skrevet av John Lennon. Tittelen var inspirert av boken "The
Walrus And the Carpenter" av
Lewis Carroll. Det er vanskelig å bli klok på
innholdet i teksten på
"I
Am The Walrus", da ordene ikke gir mening. Og det er ikke så
rart ettersom Lennon skrev den i LSD rus, med tanke på å forvirre
lytteren. I det ene øyeblikket er han
en hvalross, det neste en eggman (hva nå det er), og i det neste
sitter han i engelsk hage.
Den
starter pent med noe keyboardspill før noen 'syke' strenginstrumenter kommer inn, som om man er iferd med å entre en dårlig
LSD-trip. Låta er surrealistisk med stadig skiftende melodilinjer.
Sammen med teksten føler jeg at Lennon og produsent George Martin
ønsket å illustrere
et menneske som er på en narkotisk reise, hvor
alt flyter.
Pga.
kompleksiteten, og den surrealistiske teksten, skulle man tro
at ikke mange ville gjøre en coverversjon av denne låta. Men både
Spooky
Tooth,
den britiske avant garde musikeren Lol Coxhill,
og 90-tallets Brit-pop helter Oasis har gjort sine versjoner av låta. Oasis
har flere ganger flørtet med stemningen i
"I Am The Walrus",
i sine låter.
"Hello
Goodbye" er sannsynlig den mest uskyldige og kommersielle
Beatles-låte i deres psykedeliske periode. Det var nr. 1 i UK i 1967.
Og større hit enn "Penny Lane"
og "All
You Need Is Love",
med sine 7 uker på toppen av den britiske singellisten.
Den gikk også til topps i Norge. Men ettertiden har ikke tillagt den samme
kvaliteter som andre Beatles-låter fra denne tiden. Likefullt har dette
alltid vært en låt jeg har likt å spille, da det rett og slett er
en god poplåt. Og den er 'naturligvis' skrevet av
Paul McCartney.
Harmoniene
i stemmene, og bruken av de ulike instrumentene, er sjarmerende og
behagelig å høre på. Teksten er også interessant,
hvor McCartney starter med å si en ting, men blir møtt av et motsatt utsagn.
Dette gjentar seg utover i låta. Tanken er den at låta skal
avspeile det gode og vonde i verden, hvor jeg-personen i låta
uttrykker det gode, og motparten det onde.
"Strawberry
Fields Forever" er blant de fleste regnet som en av Beatles' beste
låter. Sammen med "A Day In The Life"
og "Here
Comes The Sun"
synes jeg den er den aller beste.
Selve
melodien er litt folkaktig. Men pga. det kompliserte og geniale
lydbildet George
Martin
har gitt låta, fremstår den på sin egen måte. Introen til
"Strawberry
Fields Forever" som er så kjent ble spilt på
mellotron -
et instrument som vel kan sees på som en forløper til våre dagers
synthesizere. Bruken av den var ganske revolusjonerende i 1967. Også
ellers i låta tas instrumentet i bruk, noe som gir den et spesielt
og litt psykedelisk preg. Særlig flott er den litt indisk-inspirerte tangentklimpringen som følger etter at
Lennon
har sunget ordene "Strawberry
Fields Forever".
Utgangspunktet
for låtene "Penny Lane" og
"Strawberry Fields Forever" var at Lennon og McCartney skulle skrive en låt om sine barndoms
plasser. Mens McCartney beskriver "Penny Lane" ganske direkte. Er "Strawberry
Fields Forever" mer en sinnstilstand/rustilstand. Riktignok var det en plass
i Lennons barndom med det navnet, et slags militærhospital med en grønn slette hvor Lennon pleide å leke da han var barn.
Jeg har besøkt Strawberry Fields i Liverpool, og til min skuffelse
var ikke stedet preget av grønne sletter, men overgrodd buskas.
Senere hyllet Lennon også gaten i Liverpool der han vokste opp (251
Menlove Avenue) i albumtittelen
"Menlove Ave".
Man får
assosiasjoner til rustilstand, med tekstlinjer som "Living is easy with eyes closed" og
"But you know I know when it's a dream. I think I know I mean a
'Yes'. But it's all wrong. That is I think I disagree".
Det
virker usammenhengende, som en dopet person som prater
usammenhengende.
Det
er også i "Strawberry Fields Forever"
noen finner belegg for at McCartney døde på
60-tallet, med ordene: "I buried Paul", men som
egentlig er "cranberry sauce".
Candy Flip
gjorde en elektroversjon av denne låta i 1990, som gjorde det like
bra på lista som orginalen (2. plass). Deres versjon er faktisk blant mine
absolutte favorittlåter. Da den gir en allerede flott låt et
oppdatert, rytmisk lydbilde.
"Penny
Lane" og"Strawberry
Fields Forever" utgjør
den bortimot perfekte popsingelen. Med flotte låter på begge sider.
Dobbeltsingelen gikk til topps i Norge.
Mens
"Strawberry
Fields Forever" var surrealistisk, er
"Penny Lane"
som nevnt en mer direkte beskrivelse av gaten ved samme
navn, som
Paul hadde minner om fra barndommen. Med spesifikke
beskrivelser av folkene i gata - barbereren, brannmannen, og
bankmannen uten regnjakke. Alt fortalt på en engasjerende, nesten
barnslig måte. Det er virkelig så man får lyst til å besøke
denne gata, og helst slik ting var der da Paul vokste opp. Beskrivelsen er lydsatt med en flott, lystig poplåt som
man er nødt til å bli glad i. Med lett og ledig pianospilling, fin orkestrering, og en himmelsk trompetsolo midtveis i låta.
Jeg
husker jeg falt for
"Penny Lane"
første gang jeg hørte den som liten. Og
var lei meg for at jeg ikke hadde den på plate. Det ordnet seg til
det beste da jeg fikk tak i den blå samleplata til Beatles hvor
låta var med.
I
U.S.A ble de to låtene gitt ut på singel hver for seg. "Penny
Lane" gikk til topps, mens "Strawberry
Fields Forever"
'bare' klarte 8. plass. Men med tiden har nok sistnevnte
blitt ansett som den beste og viktigste av de to. Og selv om jeg
liker begge, og generelt liker Paul McCartney sine låter best, må jeg
være enig i at "Strawberry
Fields Forever"
er best.
"Baby
You're a Rich Man" var B-siden til
"All You Need Is Love", og er kanskje ikke låta som huskes best fra
dette albumet. Heller ikke hos meg. Men den har et hyggelig sing-a-long
refreng, og et rufsete preg som du ikke finner på noen av de
andre låtene. Denne rike mannen i teksten, er Beatles-manager Brian Epstein.
John Lennon sang opprinnelig: "Baby, you`re a rich fag jew".
(Epstein
var homo og jøde). Sannsynligvis ville ikke Lennon spøkt med
Epstein hadde han visst at mannen skulle dø kun få uker etter at
singelen
"All You Need Is Love" ble gitt ut.
"All
You Need Is Love" var nummer 1 singel i Storbritannia
sommeren 1967,
og ble med det den uoffisielle hippie-anthemet den sommeren. Den
var også nr. 1 i Norge, Australia, U.S.A., Tyskland, Nederland, og
mange av de andre landene singelen ble gitt ut i. Den
gjenspeiler den positive holdningen som var i musikken og samfunnet
på denne tiden. Og tittelen
"All You Need Is Love" summerer vel opp på en enkel måte mye av det positive
hippiebevegelsen stod for.
Låta
ble lansert i forbindelse med BBCs
"Our World"-sending
(første internasjonale TV sending via satellitt), som ble broadcastet over hele verden. Og hvor dette skulle være det
britiske innslaget. Man ønsket derfor å gjøre teksten enkel og
lett tilgjengelig, med et universalt budskap. Et budskap så sterkt
at låta og teksten gjør inntrykk også idag.
Den
starter med med en flott horn-fanfare, som om det var for å hylle
en eller annen kongelighet, før det enkle, men flotte refrenget
kommer inn. Om refrenget kan oppleves som banalt, er selve teksten
mer meningsfull. Om det å alltid ha tro på egne evner, og at
ingenting er umulig. Og med den positive stemningen i låta er det
lett å la seg rive med av teksten og troen på at alt er mulig.
Det
er John Lennon som har skrevet det meste av låta, og som også
synger mellom refrengene. For å ytterligere gi følelsen av at
dette er ment for allsang, hører vi noen som roper "all
together now" og "everybody" i bakgrunnen, under
refrenget. På slutten av låta hører vi de synge utdrag fra "Yesterday"
og "She Loves You",
samt en snutt av "In The Mood" med Glenn Miller.
Selv om de Beatles låtene på den tiden bare var noen år gamle,
var de allerede for klassikere å regne, på linje med
"In the Mood".
"Magical
Mystery Tour" er en flott samling popklassikere. Som om det
var en samleplate, og det er vel noe av grunnen til at endel
mislikte den. Den regnes heller ikke med blant Beatles' studioalbum.
Den ble på en måte et steg tilbake til albumene fra
starten av tiåret, som kun var en oppsamling av hits, og ikke
fortalte en selvstendig historie. Men "Magical
Mystery Tour" oppsummerer tiden den ble laget i på en
glimrende måte. Kanskje bedre enn "Sgt. Pepper's" som
mer var en lukket historie. Plata nådde ikke høyere enn 25 i
Storbritannia (de andre Beatles albumene nådde minst topp 10), 13.
plass i Norge, og 163. plass i
U.S.A. Noe som virker uforståelig i dag.
|
