|
Dette var det tredje albumet fra duoen Erasure.
På de to foregående albumene hadde de også laget mye bra musikk.
Men platene var for ujevn. Denne gangen hadde de i større grad
funnet en formel som fungerte et helt album gjennom. De hadde også
kuttet ut den gamle produsenten Flood.
Til fordel for den mer mainstream, men hit orienterte produsenten Stephen
Hague.
En mann som stod bak mange av de store suksessene på 80 - tallet.
det resulterte i 1. plass på albumlistene, og 3 singler inne blant
de 11 beste på singellistene. I tillegg til at de fikk et
gjennombrudd i U.S.A. med låtene "Chains
of love" og "A little respect".
De fikk også Grammy for "Album of the Year", og generelt
gode kritiker for dette albumet. Salgsmessig og kritikermessig var
denne tiden et høydepunkt i deres karriere. De holder på ennå
idag, men er langt unna samme oppmerksomhet de fikk på denne tiden.
Plata
starter med den største hitèn deres “A little Respect”.
Hvor kombinasjonen av et keyboard riff og kassegitar, gir den et
luftig og lett preg. Den er fengende, med en god melodi man lett får
på hjernen. Den var inne på en 4. plass på de engelske listene.
Den ble også covret i 2003 av Wheatus,
som tok den enda et hakk høyere opp på listene med en 3. plass i
England.
Som
med så mange andre låter, handler denne om ulykkelig kjærlighet.
Altså ikke noe orginalt tema.
”Ship
of Fools” var også ute på singel. Og klarte en sterk 6. plass der. Til å være
en synthlåt er den stemningsfull og tidløs. På grensen til soul.
Kompet er pompøst, men den er likevel rolig og behagelig å høre på.
”Phantom
Bride” minner meg veldig om låtene fra forgjengeren ”The
Circus”.
Den bygger seg pent og pyntelig opp mot et gospel aktig
refreng : ”Don`t you cry, Don`t you cry, Let me wipe away the
tears from your eyes”. En enkel men fengende låt I god 80 – talls ånd. Men
samtidig med et innslag av soul. Komplisert er den i hvert fall
ikke.
”Chains
of Love” var også ute på singel og nådde 11. plass. Omtrent det samme som
den klarte i U.S.A. (12. plass). Den starter rolig med ordene "How
can I explain, when there are few words I can choose?", før
det braker løs i en fengende og god poplåt, med innslag av motown
soul. Den egner seg godt for dansegulvet.
Selv
om den er enkelt oppbygd, med Bell`s vokal og Clarke`s synthrytme,
har den et fyldig lydbilde. Men det er refrenget som i hovedsak gjør
denne låta så bra. Pga. teksten kan låta ses på som en homofil
frigjøringssang. Om det å kutte lenkene som hindrer folk i å være
seg selv.
I
”Hallowed
ground” viser Andy Bell hvilken varme og dybde han har i stemmen sin. Igjen
er det en synthrytme som komper melodien. I denne rolige og fine låta.
Det kan høres ut som om Bell synger en preken. Da den har det litt
sakrale ved seg.
”Sixty – Five thousand” er Vince Clarke`s lek med synthesizere. Han
lar en trompet allà Herb Alpert styre låta, og komper den med alle slags
lyder. Det kan minne om Matt Bianco på
samme tid, da det hele har et latin - amerikansk preg. Bare at denne
er mer synthete.
”Heart
of Stone” er nok en enkel, men fengende låt. Med et typisk Erasure komp.
Dette er en refreng låt, på den måten at det utgjør det meste av
låta. Så den er veldig lett å få taket på. Passer nok best til
dansegulvet, da den er kjapp og glad.
”Yahoo!”
har
et fengende og flott refreng. Et helt kor med bla. Caroline Wheeler,
går sammen med Bell i refrenget ”Yahoo!” Noe som også gjør
det litt gospelaktig.
”Imagination”
er også glad og fengende. Den har et stemningsfullt komp som jeg
liker godt.
”Witch
in the Ditch” er favorittlåta mi fra plata, og den som skiller seg mest ut fra
de andre. Den har et klart middelaldersk preg. Og når Bell synger
deler av teksten på tysk, får jeg også assosiasjoner til Bayern
og tyrolerhus. En artig og stemningsfull låt som har vært min
favoritt siden plata kom ut. Noe som høres ut som trompeter, viser
seg bare å være et keyboard. Men fint å høre på er det likevel.
”Weight
of the World” avslutter plata på en rolig, men litt intetsigende måte. Den har
ikke det samme drivet over seg som de andre låtene her.
På
cd - utgivelsen er det et par glimrende bonuslåter, med bla. "River deep, Mountain High". Men da jeg har LP-en, og de ikke er der. Vurderer
jeg dem ikke.
Det
er lett å være kritisk til denne utgivelsen, da det er popmusikk
av det enkle slaget. Uten for mye fiksfakseri og avanserte
arrangementer. Man må ta det for hva det er, og dømme deretter.
Dette er pop som er ment for dansegulvet, eller mens man lager
middag. Fengende og glad. Og utifra kritikkene den fikk, er det
tydelig at det er flere som har skjønt bruksområdet. En flott
plate.
|
