|
The
The hadde laget mange plater før de kom med denne i 1986. Men for meg var
det et ukjent band. Og band og band - på denne platen er det kun
Matt Johnson
som er medlem av The The. På de neste albumene ble de flere.
Mitt
første møte med ham var gjennom en anmeldelse av
albumet
"Infected"
på nærradioen.
De roset den opp i skyene, noe de fleste kritikere i avisene også gjorde.
De spilte
"Infected"
og "Sweet Bird Of Truth",
noe som gjorde meg
nysgjerrig på hva dette var. Jeg fikk også med meg at Matt
Johnson uttalte at dette var den beste plata som noensinne var
laget. Noe som gjorde meg enda mer interessert, så jeg kjøpte den.
Og etter en innkjøringsperiode satt plata som den skulle.
Det
var ikke noen myk og harmonisk plate Matt Johnson hadde satt
sammen. Allerede i det man kikket på albumcoveret fornemmet man at
det her dreide seg om noe forpint og dystert. "Infected"
er full av frustrasjon, negative tanker, og kritikk mot
det bestående. Og da særlig kritikk mot 80-tallets politiske Storbritannia. Musikken kan
fremstå som usammenhengende og masete. Men etter hvert får man orden
i alle inntrykkene, og det hele fremstår både betagende vakkert,
og spennende.
Plata
starter med tittellåta "Infected".
Og den gir allerede i de første ordene: "Infect me with your
love", bud on hvilken syk og frustrerende verden Matt Johnson
tar oss med i. Den er en massiv låt lydmessig. Med raske rytmer, blåsere,
og et tungt gitarriff som lurer i bakgrunnen. I tillegg til alle
mulige små detaljer som blir kastet imot oss, noe som kan virke
forvirrende ved første gangs lytting.
Og
opp i alt dette hører vi Matt Johnsons innsmigrende stemme, som av
og til skjærer ut i fistel, noe som kan gi en fornemmelse av et
menneske som er mentalt ustabil. Men
faktisk er låta ganske så fengende. Den fungerer faktisk bra for
dansegulvet også. Og som nevnt var det denne som var min inngangsvinkel til
The The.
Låta
handler om kjærlighet til en person. Men når Matt bruker ordene "infiser meg med din kjærlighet", skjønner man at ting
ikke er som de bør være. Og med ordene "I've got too much
energy, to switch of my mind, but not enough to get myself organized",
får jeg litt inntrykk av at dette er en forvirret person, som har
lagt sin syke elsk på noen - ingen lystig start på plata.
Etter
å ha fått lagt dette trøkket av en låt bak seg, går det over i "Out
Of The Blue", som starter pyntelig og elegant. Men som etter hvert øker
på i omfang, med tunge trommedrønn og strykere. Men det er en
ganske melodiøs låt.
"Heartland"
er platas beste låt, med det mest direkte budskapet. Det var også
den eneste låta som nådde topp 40 i Storbritannia. Den ligger i
grenselandet mellom gitarrock og jazz. Slentrende pianospilling i
bakgrunnen fra Marillion
mann
Steve Hogarth
bidrar til å gi den et kult, laid-back preg. Og med Johnsons
viskende, klagende stemme blir det ganske så stemningsfullt. Noen
strykere og pen koring bidrar også til å forsterke dette
inntrykket.
Teksten
er ikke til å ta feil av. Når Matt synger om U.S.A.s 51. stat, er
det ikke noe lystig bilde av Storbritannia han gir: "A land of
red buses and blue bloody babies. This is the place where
the hearts are being cut from the welfare state." og "Let
the poor drink the milk, while the rich eat the honey." Kritikken
mot det britiske samfunnet er knusende. Men man må ikke glemme at
plata kom midt på 80-tallet - i en tid med Margaret Thatcher og
konservativ tenkning.
I
"Angels
Of Deception" er Matt en cowboy som rir ensom på sin hest på
sin store ranch i U.S.A. , og vi skjønner at denne gang er det
dobbeltmoralen i det amerikanske samfunnet han sender sine kritiske
blikk på.
Den
veksler mellom en trist jazzstemning, og et fengende raskt refreng.
Men låta er velspilt, og spennende å lytte til. Den avslutter litt
gospelaktig med noe "well, oooh" fra Johnson, som så
forsterkes ved at noen damestemmer kommer inn og korer ham. Så fra
å starte som en litt innadvendt låt, tones den ut som om det var
en eller annen gladgospel-låt.
Side
2 starter med noen radiostemmer i "Sweet Bird Of Truth",
før en saksofon og noen trompeter kommer inn. Vi er nå ombord i et
fly, og Matt er kaptein på dette flyet. Et fly som er i ferd med å gå i
bakken. Sangen i låta består av kaptein Johnsons meldinger til
passasjerene, om at flyet for øyeblikket er over Gulfen eller
Arabia, og at det er iferd med å miste høyde, og i løpet av
kort tid vil gå i bakken! Ingen lystig situasjon. Men så er ikke dette
noen lystig plate, verken tekstmessig eller stemningsmessig. Den
situasjonen jeg-personen opplever kan på mange måter minne om den
David Bowie
beskrev i "Space
Oddity",
om en austronaut som er fortapt i verdensrommet.
Det
interessante med situasjonen, er at jeg personen får sjansen til å
tenke over livet, og sitt forhold til Gud, før han møter den visse
død. Denne bisarre teksten er lydsatt med rytmisk stemningsmusikk -
som om det var musikken til en eller annen action-film. Den bidrar
til å forsterke den tindrende spenningen vi føler. Jeg synes dette
er en dyktig låt, både i forhold til teksten og produksjonsmessig. Jeg har alltid
sett på denne låta som litt maskinaktig, metallisk, uten at jeg
helt klarer å forklare hvorfor.
"Slow
Train Do Dawn" er nok den mest direkte og popete låta på
plata. I denne flotte duetten mellom Johnson og svenske Neneh Cherry.
Lydbildet og tempoet i låta gjør at man føler at dette toget ikke
er langt unna. Og i den tøffe videoen til låta ser vi
Neneh Cherry
fastbundet til toglinjen mens toget kommer nærmere og nærmere.
I
realiteten handler teksten om de sedvanlige problemene to mennesker
opplever i et forhold. Med frustrasjon og skuffelse pga. manglende
oppmerksomhet og vennlighet. Og dette trege toget er krangelen
mellom de to som fortsetter ut i de små morgentimer.
Tempoet
i låta, blåserrekken og ordvekslingen mellom de to, gjør dette
til en elegant og fengende låt. Og et minnerikt øyeblikk fra
80-tallet. Det er
blant The Thes mest kjente, og også beste låter.
I
"Twilight
Of A Champion" skaper Johnson pånytt dramatisk
stemningsmusikk. Som om det var musikken til en 50-talls krimfilm à
la Dick
Tracy.
"The
Mercy Beat" har et litt rotete lydbilde, som for å skape en
stemning av frustrasjon og uorden. Noen gitarriff i bakgrunnen
bidrar til å gi låta en viss sammenheng. Men opprivende blåsere,
og trommedrønn gjør sitt beste for å lage uorden. Men likevel er
den fengende på sin måte. Og tempoet i låta er ment å illustrere
en jetsetters rastløse vandring på søken etter spenning. Om
det så er Londons natteliv, eller det å utfordre bølgene nede ved
havna. Han søkte inspirasjon hos en engel, men havnet i stedet i klørne
på djevelen. Og siden har han vært solgt. Og frustrasjonen og
uroen han føler gjenspeiles i musikken.
"Infected"
roes tilslutt helt ned med noen enkle gitarriff, som for å få
lytteren ned i hvilepuls etter de voldsomme påkjenningene denne
platen utsetter en for.
I og med at Matt Johnson på dette tidspunktet
var eneste medlem av The The, var han avhengig av hjelp utenfra. Og
det fikk han fått fra folk som
Steve Hogarth på piano (Marillion), Neneh
Cherry,
Anne
Dudley
(arrangementansvarlig på plater med ABC*, Art of Noise,
Elton John,
Frankie
goes to Hollywood, Marc Almond
m.m.) og
Gary Langan (samme
som Dudley),
for å nevne noen navn fra en lang liste. Og resultatet har blitt en
gjennomført og spennende plate, med et tett innholdsrikt lydbilde.
Selv om det ved første møte kan virke masete og støyende.
The
The laget mange gode plater etter denne. Og mange vil nok mene
at "Dusk"
eller "Mind
Bomb" er bedre. Og de er gode album, men jeg synes fortsatt
"Infected" er den
beste The The laget. Uten at det så ut til å nå ut til noen
andre enn en liten kjerne. Plata fikk dessverre dårlig med
listeplasseringer. En 14. plass i Norge, var vel noe av det bedre
den klarte. Noe som vel beviser at nordmenn liker god musikk. Også
i hjemlandet Storbritannia ble det 14. plass.
|
