|
Alt
ved denne plata er pompøst og pretensiøst. Albumtittelen om jakten
på den perfekte tone / harmoni. Det psykedeliske, men forseggjorte
coveret. Historien som gjennomsyrer plata, og det faktum at de
brukte hele 33 forskjellige instrumenter på plata. Resultatet har
likevel blitt spennende og vakkert å lytte til. Dette er Moody
Blues i deres mest kreative periode, med mange flotte melodier, og fine
harmonier. De kjøpte alt de kommer over av instrumenter, lærte seg
å spille de sånn noenunde, og brukte de på plata. Ikke ulikt hva Mike
Oldfield
gjorde på "Tubular
Bells" noen år senere. Om det var en indisk sitar, obo, chants,
tambora. Det var en veldig kreativ og utforskende fase. De var også
sterkt inspirert av indisk kultur, og hadde begynt med
transcendental meditasjon. Noe også albumet bærer preg av.
Plata
starter pompøst i "Departure".
Hvor vi får en introduksjon i platas formål. Nemlig å finne igjen
den tapte harmonien / tonen. I virkeligheten var Moody Blues på
jakt etter seg selv, og sin egen stil på dette albumet. På
forgjengeren "Days of Future Passed"
hadde de fått mye hjelp utenfra. Noe de ikke var komfortabel med. På
denne plata ønsket de å gjøre alt selv, så de kunne gjenskape
det på egen hånd ved en senere anledning.
Vi
skal på reise til bla. sola. For de prøver å knytte plata sammen
i denne historien. Det går deretter rett over i klassikeren "Ride
my See Saw". Som er en rask, lystig og fengende låt. Den har mye 60 -
talls psykedelia i seg, med måten de korer på, og den litt
rufsete gitarlyden. Harmonien i koringen er svært vakker, og
umiskjennelig Moody Blues fra denne tiden. Den har i ettertid blitt
en kjær låt blant fansen. Den er også egnet til allsang, da
refrenget er lett å synge med på.
Teksten
følger ikke opp historien fra "Departure".
Da den handler om slitet i hverdagen. Jeg personen er så lei av
det, at han ønsker å gi bort plassen sin i samfunnet. Han er
desillusjonert og ønsker heller å starte med noe helt annet.
Teksten er skrevet i god hippie ånd. Hvor det å melde seg ut, og
heller sitte på en eng og røyke hasj, var idealet.
I
"Dr.
Livingstone, I presume" spinner de videre på de berømte ordene. Og spør
Livingstone, Columbus,
og Kaptein Scott
om
de har funnet det de var på leting etter? Og de konkluderer med at
alle er på jakt etter noe. Selv var de på leting etter sin egen
stil, "The lost Chord".
Melodien
er vennlig og enkel, og nesten litt barnslig. Som om det var engelsk
barne TV vi lyttet til. I koringen på refrenget "we`re all
looking for something", kjenner vi Moody Blues bedre igjen.
"House of Four Doors" har et Beach Boys aktig refreng. Med
blanding av falsett og vanlig stemme. Den er middelaldersk i
stemningen, og passe pompøs. Vakkert å høre på er det der den
skifter mellom ulike instrumenter. På slutten av blir det ekstra
storslått, som om det var en avslutning på en eller annen klassisk
oppføring.
Teksten
er merkelig, der den snakker om huset med de 4 dørene. Uten at det
gir noe særlig mening. Den virker sånn passe psykedelisk på meg.
"Legend
of a Mind" er en 6 1/2 minutt langt opus, og er blant de mest kjente og
essensielle låtene fra denne plata. Låta handler om Timothy
Leary :
Psykolog, filosof, lærer, og oppdager. Han hadde revolusjonerende
teorier om sinnet. Og teksten ironiserer rundt hans oppdagelser : "He'll
fly his astral plane, he'll take you trips around the bay, he'll
bring you back the same day". Tittelen på låta blir aldri nevnt
underveis. Men den henspiller på Timothy Leary.
Og selv om de ironiserer, var de visst likevel fascinert av denne
merkelige mannen.
Den
starter bittersøt med ordene "Timothy Leary's dead. No, no no no, he's outside, looking in". Dette
blir gjentatt, før tempoet øker og vi går over i et mer rockete
parti. I 1996 skapte Leary overskrifter verden over da hans døds øyeblikk
ble kringkastet via internett. Etter hans eget ønske. Ordene fra
denne låta fikk muligens relevans på det tidspunktet.
Låta
er folk / rock, med et vennlig lydbilde. Den går gjennom ulike
stemninger, og bruker ulike instrumenter. Mellotronen høres i
bakgrunnen flere plasser. Det starter rolig, går så over i et mer
rockete parti med middelalder gitar, før det roes ned med noen fløyter,
ikke ulikt starten på "Nights
in white Satin". Igjen skaper de vakre stemninger med falsett
stemmer, og psykedeliske mellotron riff. På slutten går låta over
i et rytmisk, raskere parti, og ting flyter mer over i hverandre.
Denne låta ble opprinnelig spilt inn under "Days of future Passed",
da de hadde noe tid til overs i studio.
"House
of Fout Doors Part 2" spinner videre på "Part 1", og vi får
pånytt denne vakre flerstemte sangen, med et enkelt, rytmisk komp
til. Og igjen er teksten merkelig. Denne gangen har de kommet ut av
døra, og den leder til ingensteds. Før de ser kursen de skal gå,
en kurs som har vært borte i mange år. En tekst som kun gir mening
om man er dopet på noe.
"Voices
in the Sky" er platas beste spor, og blant mine favoritt låter.
Den er uproblematisk, rett fram pop. Med Justin Haywards vakre, myke
stemme. Igjen er det fløyter, flerstemt sang, og mellotron som
skaper den himmelsk vakre stemningen. Teksten passer bra til låta.
Hvor han ber sangfuglen, nattegalen, eldre og barn fortelle om
hvilke nyheter de himmelske stemmene har å komme med. Naiv tekst,
men den passer til låta. Fløyta til Ray Thomas illustrerer
fuglesangen på en fin måte. Den var også ute på singel, og
gjorde det brukbart.
Etter
alt det vakre, kommer vi ned på jorda med "The best way to travel"
som er en rett fram el. gitar låt med et litt rufsete preg. Som om
det var Rolling
Stones som spilte. Og teksten har et litt psykedelisk innhold : Man kan
reise gjennom universet raskere enn lyset, med tankene. Og : "It's all a dream, light passing by on a
screen.
And there's you and I on a beam".
I
"Visions
of Paradise" kommer vokalen for en gangs skyld i bakgrunnen.
Ray Thomas` fløyte er i fokus her. Kompet av mellotron, gitar, og
indisk sitar. Stemningen er Peru lignende. Slik som Simon & garfunkel`s "El Condor
Pasa". Men fint å høre på er det.
"The
Actor" er på samme måte som "Voices in the Sky"
skrevet av Justin
Hayward.
Og stemningen i låta og teksten er den samme. Avslappende og
vakkert. Med avdempet gitarspilling og fløyter. Hayward har en
veldig fin stemme, og den får han vist på glimrende måte her. Særlig refrenget
"The sound I have heard in your hello,
Oh darling, you're almost part of me" er utrolig flott. I
slutten av refrenget blir stemmen til Hayward utfylt med flerstemt
koring.
I "The Word" får vi svaret på
problemstillingen i "Departure" : "And to name the chord is important to some. So
they give it a word, and the word is OM". Dermed
har de på en merkelig måte kommet fram til en løsning, selv om
resten av plata ikke bidrar til å løse problemet. Det er ikke noe
musikk til ordene, og jeg synes måten Michael Pinder snakker på,
og innholdet, blir litt for høytflyvende og meningløst. Men for
dem selv kan det være at det ga mening.
Plata
avsluttes så naturlig nok med "Om",
som var svaret på det de søkte etter. Den har et klart indisk
preg, med et lengre sitarparti. Den starter med ordene "Om" som
de gjentar som om det var en salme. Litt vel pretensiøst det hele,
men likevel fint å høre på. Og en fin avslutning på denne
velspilte og stemningsfulle plata.
Den
nådde en 5. plass på de engelske listene. Noe som var 22. plasser
fram iforhold til forgjengeren "Days of Future Passed".
I U.S.A. ble det 100 plasser fram i forhold til "Days".
Den bidro til at Moody Blues ytterligere bygde opp en trofast
tilhengerskare, som også økte med årene som fulgte. Og den har
blitt stående som en av de 7 klassikerne Moody Blues laget i årene
1967 - 1972.
|
