Utgivelsesår: 1984

Produsent: Peter Collins

Låtskrivere: Nik Kershaw

1. Dancing Girls

2. Wouldn't It Be Good 

3. Drum Talk 

4. Bogart 

5. Gone To Pieces 

6. Shame On You

7. Cloak And Dagger 

8. Faces 

9. I Won't Let The Sun Go Down On Me

10. Human Racing 

Nik Kershaw var et friskt pust på pophimmelen i 1984 med låtene "Wouldn't It Be Good" og "I Won't Let The Sun Go Down On Me". Det resulterte i bra salg av albumet "Human Racing", med bla. 5. plass i Storbritannia, 8. plass i Tyskland, og 7. plass i Norge. 

Jeg husker jeg ikke likte Nik i begynnelsen. Jeg syntes han så for glatt og pen ut, samtidig som han var populær hos småjentene. Og sånn musikk ville ikke jeg høre på! Men etter hvert smøg "Wouldn't It Be Good" seg inn i øregangene hos meg også, og jeg var fortapt. Jeg husker jeg fikk albumet "Human Racing" i julegave i 1984 - nesten et halvt år etter at han lå høyt på VG-lista. Så jeg stod imot lenge.. Med fordommene lagt til side, og med åpent sinn, fikk jeg sansen for plata umiddelbart. Foruten de mest kjente låten, var det også flere andre der som jeg likte godt. 

Plata er godt håndverk, med gode melodier og arrangementer. Rett fram pop som det er lett å like, og som man blir i godt humør av. Nå 30 år etter synes jeg fortsatt plata er flott, og har den som en av mine favoritter.

"Human Racing" starter med den ultrasyntetiske "Dancing Girls", som muligens kunne passet bedre til Kershaws kamerat, synthfriken Howard Jones. Uansett er det en fengende låt, men en god melodi. Synthen er litt overkill, men den skygger ikke for det faktum at melodien er bra, og at Kershaw synger bra. Husker jeg digget den låta da jeg fikk LPen, men det var nok fordi jeg var veldig opptatt av synthesizere på denne tiden.

"Wouldn't It Be Good" har alle hørt, og har et forhold til. Den er definitivt obligatorisk på "The Soundtrack Of The 80's".  Og tenker jeg på ordet popmusikk, tenker jeg gjerne på denne. "Wouldn't It Be Good" var en kjempestor hit, men den gikk ikke til topps i Storbritannia (4. plass). Det er den gode melodien som gjør låta så bra. Den er ukomplisert, og rett fram. Noe som gjør den lett å like. Midtveis i låta er det et rolig parti hvor det høres ut som Nik synger en samejoik: "Don`t wanna be here no more." Før det går over i et blåserparti. Enda i dag er dette en av mine favorittlåter. Og den viser til fulle Kershaws talent som låtskriver, noe han hadde suksess med i årene som fulgte etter også.

Mens han i "Dancing Girls" lekte seg med synther, er det trommene som opptar Nik i "Drum Talk". Men låta er bra den, rytmisk, med kjappe trommer og basspill. Også blåserrekken bidrar til å gi låta et tett og fengende preg.

Hver gang jeg hører "Bogart" tenker jeg på Steinar Ofsdal! Ikke fordi jeg tror Nik synger om ham, men pga. fløytepartiet i starten, og midten av "Bogart". Kershaw synger med innlevelse i denne artige låta. Teksten handler om en fyr med dårlig selvtillit, og som er uheldig med damene. I tankene søker han derfor råd hos Humphrey Bogart - en mann som er alt han selv skulle ønske å være. En lignende låt har Kershaw på "Radio Musicola" i "James Cagney". På slutten kommer en kul damestemme inn som gir ham noen gode råd.

"Gone To Pieces" er helt klart den dårligste låta på plata. Ikke fordi kompet eller melodien er dårlig. Men fordi han lar smurfestemmer synge både i koringen, og i front på slutten av låta. På starten av 80-tallet var smurfene populære hos ungene i Norge. Med denne låta begynner jeg å lure på om Nik laget musikk for unger, eller for oss andre! Men det var vel bare noe han måtte prøve ut. 

Side på 2. albumet starter med en rockete og drivende låt i "Shame On You". Refrenget er tøft, og tempoet i låta gjør at man kan danse til den. Rytmen i låta lages av noe jeg vil kalle orale lyder, som gir låta et spesielt og originalt preg.

"Cloak And Dagger" har et ganske så synthete komp. Men er ellers lavmælt og rolig. Med litt basspill à la  Mark King (Level 42), og typisk 80-talls keyboardspill. Sangen er anonym, men løsner litt i refrenget. På slutten får vi også en enkel gitarsolo. En grei låt helt på det jevne. 

"Faces" er nok en lavmælt låt som omhandler de mange trossamfunnene og bevegelsene som ikke aksepterer det enkelte medlemmets rett til å tenke selv, og ta egne avgjørelser. Jeg-personen i låta blir dratt inn i en slik organisasjon, men skjønner at dette ikke er bra for ham, og kommer seg ut av det. Refrenget går "One for us and one for you", og er ganske kraftfullt og repeterende. Kanskje for å illustrere hvordan de klarer å innprente et budskap. Om man ikke tenker på teksten, er refrenget stemningsfullt og fint.

"I Won't Let The Sun Go Down On Me" var en av de store hitene på 80-tallet. I Storbritannia gjorde den det faktisk bedre enn "Wouldn't It Be Good", med en 2. plass på singellisten. I Norge ble det 8. plass på VG-lista. Jeg forbinder låta med sommer og sene kvelder. Vet ikke helt hvorfor. Men den er fengende i lett reggaetakt, og refrenget er av det slaget som fester seg i hjernebarken, og som du ikke blir kvitt. Sammen med refrenget er det nok keyboardriffet som folk husker best fra låta. 

"I Won't Let The Sun Go Down On Me" har et politisk budskap, men det drukner i den glade låta. På samme måte som "Everybody Wants To Rule The World" med Tears for Fears. Den ble forsøkt gitt ut i 1983, da med en skuffende 47. plass på den britiske singellisten som resultat. Men etter at "Wouldn't It Be Good" hadde vist vei, gikk det bedre.

Plata avsluttes på en glimrende måte med den stemningsfulle balladen "Human Racing", som også er tittellåta. Jeg har alltid syntes at den var kjempefin. Med sin laid-back rytme, bakgrunnskomp, og keyboardspill. Den har et nostalgisk preg, uten at jeg helt klarer å tidsbestemme det. Særlig refrenget er flott: "So look behind you, there's the man you're chasing, look behind you, let's go human racing".

Uten at jeg klarer å få helt taket på teksten i denne dramatiske låta, tror jeg den på samme måte som "Faces" omhandler faren for å bli hjernevasket.

På bakgrunn av denne plata, og oppfølgeren "The Riddle", har Kershaw blitt stående som et 80-talls ikon. Med minimal suksess etterpå. På 90-tallet konsentrerte han seg om å skrive låter for bla. Bonnie Tyler, Nick Carter, Cliff Richard og Elaine Page. Han skrev bla. en nummer 1 hit for Chesney Hawkes med "The One And Only", hvor det er lett å kjenne igjen låtskriveren Kershaw. Han jobbet også sammen Tony Banks (Genesis) og Elton John på deres plater. Og han kom sterkt tilbake på slutten av 90-tallet med fine album som "15 Seconds" og "To Be Frank".

På 2000-tallet føler jeg også at artisten Nik Kershaw fikk mer kredibilitet, både for det han gjorde på 80-tallet, og det han foretok seg senere. Ikke minst i Norge.