|
Nik Kershaw var et friskt pust på
pophimmelen i 1984 med låtene "Wouldn`t it
Be Good" og "I won`t let the sun go down on me". Det resulterte i bra salg av albumet "Human
Racing".
Jeg
husker jeg ikke likte ham i begynnelsen. Han så for glatt og pen ut.
Samtidig som han var populær hos småjentene. Og sånn musikk ville
ikke jeg høre på. Men ettervert smøg "Wouldn`t it be Good"
seg inn i øregangene hos meg også, og jeg var fortapt. Husker jeg
fikk plata i julegave i 1984. Nesten et halvt år etter at han lå høyt
på VG - lista. Så jeg stod imot lenge. Jeg likte plata med engang.
Foruten de mest kjente låtene, var det også flere andre der jeg
likte godt.
Plata
er godt håndverk, med gode melodier og arrangementer. Rett fram pop
som det er lett å like. Og som man blir i godt humør av. Nå 20 år
etter synes jeg fortsatt plata er flott, og har den som en av mine
favoritter.
Plata
starter med den ultra syntetiske "Dancing Girls".
Jeg mener den var ute på singel før "Wouldn`t it be good",
men klarer ikke å få det bekreftet. Uansett en fengende låt, men en
god melodi. Synthen er litt overkill, men den skygger ikke for det
faktum at melodien er bra, og at Kershaw synger bra. Husker jeg digget
den låta da jeg fikk LP-en, men det var nok fordi jeg var veldig
opptatt av synthesizere på denne tiden, og det var det masse av her.
En fengende start på plata.
"Wouldn`t
it be Good" har alle hørt, og har et forhold til. Den er endel av "The soundtrack of the 80`s".
Og tenker jeg ordet popmusikk, tenker jeg gjerne
på denne. Den var en kjempestor hit, men den gikk ikke til topps i
England (4. plass). Det er den gode melodien som gjør låta så bra.
Den er ukomplisert, og rett fram. Noe som gjør det lett å like den.
Midtveis i låta er det et rolig parti hvor det høres ut som Nik
synger en samejoik : "Don`t wanna be here no more". Før det
går over i et blåser parti. Enda idag er dette en av mine beste låter.
Og den viser til fulle Kershaw`s talenter som låtskriver. Noe han
hadde suksess med i årene som fulgte etter.
"Drum
Talk" er ikke så mye en melodi. Mens han i "Dancing
Girls" lekte seg med synther, er det trommene som opptar ham her.
Men låta er bra den, rytmisk, med kjappe trommer og basspill. Også
blåserrekken bidrar til å gi låta et tett og fengende preg.
Hver
gang jeg hører "Bogart" tenker jeg på Steinar Ofsdal!! Pga. fløytepartiet
i starten på låta, og underveis. Kershaw synger med innlevelse i
denne artige låta. Teksten handler om en fyr med dårlig selvtillit,
og som er uheldig med damene. I tankene søker han derfor råd hos Humphrey
Bogart.
Som er alt han selv skulle ønske å være. En lignende låt har
Kershaw på "Radio
Musicola" i "James Cagney".
På slutten kommer en kul damestemme inn som gir ham noen gode råd.
"Gone
to Pieces" er den dårligste låta på plata. Ikke fordi kompet eller
melodien er dårlig. Men fordi han lar smurfestemmer synge både i
koringen, og i front på slutten av låta. På starten av 80 - tallet
var smurfene populære hos ungene i Norge. Med denne låta begynner
jeg å lure på om han lager musikk for unger, eller for oss andre!
Men det var vel bare noe han måtte prøve ut.
2.
album side starter med en rockete og drivende låt i
"Shame on You". Refrenget er tøft, og tempoet i låta gjør at man kan
danse til den. Rytmen i låta lages av noe jeg vil kalle
"munnlyder", som gir låta et spesielt og originalt preg.
"Cloak
and Dagger" har et ganske så synthete komp. Men er ellers
lavmælt og rolig. Med litt basspill a`là Mark King,
og typisk 80 - talls keyboard spill. Låta løsner litt i refrenget. På
slutten får vi også en enkel gitarsolo. En grei låt helt på det
jevne.
"Faces"
er nok en lavmælt låt som omhandler de mange trossamfunnene og
bevegelsene som ikke aksepterer det enkelte medlemmets rett til å
tenke selv, og ta egne avgjørelser. Jeg personen i låta blir dratt
inn i en slik organisasjon, men skjønner at dette ikke er bra, og
kommer seg ut av det. Refrenget går "One for us and one for you". Og
er ganske kraftfullt og repeterende. Kanskje for å illustrere hvordan
de klarer å innprente et budskap. Men om man ikke tenker på teksten,
er refrenget stemningsfullt og fint.
"I won`t let the sun go down on me" har noe av den samme
statusen som "Wouldn`t it be
good". Da
også dette var en av de store hitène på 80 - tallet. I England
gjorde den det faktisk bedre med en 2. plass. Jeg forbinder låta med
sommer og sene kvelder. Vet ikke helt hvorfor. Men den er fengende i
lett reggae takt. Det er keyboard riffet som folk husker best fra låta,
og refrenget "I Won`t let the sun go down on me".
Låta
har et politisk budskap, men det drukner i den glade låta. På samme måte som "Everybody wants to rule the world" med Tears for Fears. Den ble forsøkt gitt ut i 1983, da med en
skuffende 47. plass på den engelske listene som resultat. Men etter
at "Wouldn`t
it be good" hadde vist vei, gikk det bedre.
Plata
avsluttes på en glimrende måte med den stemningsfulle balladen
"Human Racing". Som også er tittellåta. Jeg har alltid syntes at denne låta
var kjempefin. Med sin laid back rytme, bakgrunnskomp, og keyboard
spill. Den har et gammelt preg, uten at jeg klarer å tidsbestemme
det. Særlig refrenget er flott "So look behind you,
there`s the man you`re chasing, look behind you, let`s go human
racing".
Uten
at jeg klarer å få helt taket på teksten i denne dramatiske låta,
tror jeg den på samme måte som "Faces" omhandler
faren for å bli hjernevasket.
Plata
oppnådde en fin 5. plass på de engelske listene i Mars 1984, selv om
den opprinnelig ble gitt ut i 1983. På bakgrunn av denne plata, og
oppfølgeren "The
Riddle", har Kershaw blitt stående som et 80 - talls ikon. Med
minimal suksess etterpå. På 90 - tallet konsentrerte han seg med å
skrive låter for bla. Bonnie Tyler, Nick Carter,
Cliff
Richard og
Elaine
Page.
Han skrev bla. en nummer 1 hit for Chesney Hawkes
med "The
one and Only", hvor det er lett å kjenne igjen låtskriveren Kershaw. Han
jobbet også sammen Tony Banks (Genesis)
og Elton
John på
deres plater. Og han kom sterkt tilbake på slutten av 90 - tallet med
fine album som "15
Seconds" og "To be Frank".
|
