Utgivelsesår : 1983

Produsent : Peter Collins

Låtskrivere : Nik Kershaw

1. Dancing Girls

2. Wouldn't It Be Good 

3. Drum Talk 

4. Bogart 

5. Gone to Pieces 

6. Shame on You

7. Cloak and Dagger 

8. Faces 

9. I Won't Let the Sun Go Down on Me

10. Human Racing 

Nik Kershaw var et friskt pust på pophimmelen i 1984 med hitlåtene "Wouldn`t it Be Good" og "I won`t let the sun go down on me". Noe som igjen resulterte i bra salg av albumet "Human Racing". 

Jeg husker jeg ikke likte Kershaw så godt i begynnelsen, til det så han for pen og glatt ut. Samtidig var han populær hos småjentene, og sånn musikk ville jeg jo ikke høre på. Men etter hvert smøg "Wouldn`t it be Good" seg inn i øregangene hos meg også, og jeg var fortapt. Jeg husker jeg fikk albumet "Human Racing" i julegave i 1984 - nesten et halvt år etter at den lå høyt på VG-lista (7. plass). Så jeg stod imot lenge. Plata falt umiddelbart i smak hos meg, som en positiv overraskelse. Foruten de mest kjente låtene, var det også flere andre der jeg likte godt. 

"Human Racing" er godt håndverk, med gode melodier og arrangement. Det er rett fram pop som det er lett å like, og som man blir i godt humør av. Nå 25 år etter synes jeg fortsatt plata er flott, og har den som en av mine favoritter.

Plata starter med den ultrasyntetiske "Dancing Girls". Jeg mener den var ute på singel før "Wouldn`t it be good", men klarer ikke å få det bekreftet. Uansett er det en fengende låt, med en god melodi. Synthen er litt overkill, men den skygger ikke for det faktum at låta er bra, og at Kershaw synger bra. Jeg husker jeg digget "Dancing Girls" da jeg fikk LP-en, men det var nok fordi jeg var veldig opptatt av synthesizere på denne tiden, og det var det masse av her. En fengende start på plata.

"Wouldn`t it be Good" har alle hørt, og har et forhold til. Den er endel av "The soundtrack of the 80`s".  Og tenker jeg ordet popmusikk, tenker jeg gjerne på denne. Den var en kjempestor hit, men den gikk ikke til topps i Storbritannia (4. plass). Det er den gode melodien som gjør låta så bra. Den er ukomplisert, og rett fram. Noe som gjør det lett å like den. Midtveis i låta er det et rolig parti hvor det høres ut som Nik synger en samejoik : "Don`t wanna be here no more" - før det går over i et blåserparti. Den viser til fulle Kershaws talent som låtskriver. Noe han hadde suksess med i årene etter også.

"Drum Talk" er ikke så mye en melodi. Mens han i "Dancing Girls" lekte seg med synther, er det trommene som opptar ham her. Men låta er bra den, rytmisk, med kjappe trommer og basspill. Også blåserrekken bidrar til å gi låta et tett og fengende preg.

Hver gang jeg hører "Bogart" tenker jeg på Steinar Ofsdal!! pga. fløytepartiene. Kershaw synger med innlevelse i denne artige låta. Teksten handler om en fyr med dårlig selvtillit, og som er uheldig med damene. I tankene søker han derfor råd hos Humphrey Bogart. Som er alt han selv skulle ønske å være. En lignende låt har Kershaw på "Radio Musicola" i "James Cagney". På slutten av "Bogart" kommer en kul damestemme inn som gir ham noen gode råd.

"Gone to Pieces" er den dårligste låta på plata. Ikke fordi kompet eller melodien er dårlig. Men fordi han lar "smurfestemmer" synge både i koringen, og i front på slutten av låta. På starten av 80-tallet var smurfene populære hos barn i Norge. Så med denne låta begynte jeg å lure på om han laget musikk for unger, eller for oss som var litt eldre! Men det var vel bare noe han måtte prøve ut. 

Side 2 starter med en rockete og drivende låt i "Shame on You". Refrenget er tøft, og tempoet i låta gjør at man kan danse til den. Rytmen i låta lages av noe jeg vil kalle "munnlyder", som gir låta et spesielt og originalt preg.

"Cloak and Dagger" har et ganske så synthete komp. Men er ellers lavmælt og rolig. Med litt basspill a`là Mark King, og typisk 80-talls keyboard spill. "Cloak and Dagger" løsner litt i refrenget. På slutten får vi også en enkel gitarsolo. En grei låt helt på det jevne. 

"Faces" er nok en lavmælt låt som omhandler de mange trossamfunnene og bevegelsene som ikke aksepterer enkeltmedlemmenes rett til å tenke selv, og ta egne avgjørelser. Jeg-personen i låta blir dratt inn i en slik organisasjon, men skjønner at dette ikke er bra, og kommer seg ut av det. Refrenget går : "One for us and one for you. One for old and one for new. One for rich and one for poor. One for peace and one for war". Framført på en kraftfull måte. Kanskje ble det gjort for å illustrere hvordan "de" klarer å innprente et budskap. Om man ikke tenker på teksten, er refrenget stemningsfullt og fint.

"I won`t let the sun go down on me" har noe av den samme statusen som "Wouldn`t it be good". Da også dette var en av de store hitene på 80-tallet. I Storbritannia gjorde den det faktisk bedre med en 2. plass. Jeg forbinder låta med sommer og sene kvelder. Vet ikke helt hvorfor. Men den er fengende - i lett reggae takt. Det er keyboard riffet som folk husker best, og refrenget "I Won`t let the sun go down on me". 

Låta har et politisk budskap, men det drukner i den glade låta. På samme måte som budskapet i "Everybody wants to rule the world" med Tears for Fears. "I Won`t let the sun go down on me" ble forsøkt gitt ut i 1983, da med en skuffende 47. plass på de britiske listene som resultat. Men etter at "Wouldn`t it be good" hadde vist vei, gikk det bedre.

Plata avsluttes på en glimrende måte med den stemningsfulle balladen "Human Racing". Som også er tittellåta. Jeg har alltid syntes at den er kjempefin. Med sin laid back rytme, bakgrunnskomp og keyboard spill. Den har et gammelmodig preg, uten at jeg klarer å tidsbestemme det. Særlig refrenget er flott "So look behind you, there`s the man you`re chasing, look behind you, let`s go human racing".

Uten at jeg klarer å få helt taket på teksten i denne dramatiske låta, tror jeg den på samme måte som "Faces" omhandler faren for å bli hjernevasket.

"Human Racing" oppnådde en fin 5. plass på den britiske albumlisten, i Mars 1984, selv om den opprinnelig ble gitt ut i 1983. På bakgrunn av denne plata, og oppfølgeren "The Riddle", har Kershaw blitt stående som et 80-talls ikon, med minimal suksess etterpå. På 90-tallet konsentrerte han seg om å skrive låter for bla. Bonnie Tyler, Nick Carter, Cliff Richard og Elaine Page. Han skrev bla. en nummer 1 hit for Chesney Hawkes med "The one and Only", hvor det er lett å kjenne igjen låtskriveren Kershaw. Han jobbet også sammen Tony Banks (Genesis) og Elton John på deres plater. Og han kom sterkt tilbake på slutten av 90-tallet med fine album som "15 Seconds" og "To be Frank".