|
Jeg
hadde nettopp fått øynene opp for dette spaghetti-western bandet
da "Happy
Planet"
kom ut. "Far Side Of Crazy" og
albumet "Seven
Days In Sammystown" hadde gitt mersmak, så jeg ville høre hva mer
de hadde å by på. Jeg hadde også fått sansen for Stan
Ridgway, så
jeg regnet med at de beste Wall
Of Voodoo platene hørte fortiden til.
Men
album som "Call Of The West"
og "Dark
Continent" falt ikke helt i smak. Selv om det var mye fin musikk der
og. Platene ble for monotone og enkle i komposisjonen. Særlig
trommemaskinrytmen som preget mange av låtene deres syntes jeg ble
for enkel og banal.
"Happy
Planet" falt derimot i smak. Ganske så umiddelbart. Jeg hadde hørt
singellåta "Do It Again"
endel, og syntes den var tøff. At det var en gammel Beach Boys
låt fant jeg ut først senere.
Dette
var det andre albumet med Andy Prieboy
på vokal. Og siden forrige
album syntes jeg han hadde fått en mer voksen, varmere, og mer
uttrykksfull stemme. Noe som bidrar til å gjøre plata så bra.
Det
er også helt tydelig at de hadde ønske om å legge fortiden bak
seg, og skape et nytt musikalsk uttrykk. Mens forgjengeren hadde mye
Stan Ridgway i seg, er det fraværende på denne - ikke en eneste
trommemaskin i mils omkrets. Også spaghetti/western/new wave-stilen er borte. Tilbake står et mer tilgjengelig, humørfylt,
velprodusert album. Plata kan også sees som en hyllest til de
amerikanske røttene. Dvs. country musikken,som plata bærer tydelig
preg av flere plasser. Bruken av flerstemt refreng bidrar også til
å gi låtene et fyldigere preg, enn de mer nakne låtene på
forgjengerne.
Ellers
er det verd å merke seg at samtlige medlemmer av bandet bidrar på
låtskriversiden. Og selv om stilen var endret, er det fortsatt
umiskjennelig Wall of Voodoo. Men med et utviklet lydbilde.
Plata
starter med låta som skulle fronte albumet - den gamle Beach Boys slageren "Do It Again". De
hadde til og med fått Beach Boys medlem
Brian Wilson til å
delta i den spesielle musikkvideoen til låta.
"Do It Again"
i WOVs versjon lyder mer moderne enn originalen, da den starter med et skarpt
synthriff, som går gjennom det meste av låta. Men samtidig har de
bevart 'beachstemningen'. Og Prieboy synger låta
mye kulere enn Wilson i sin tid gjorde. En bra start på plata. Den
elektroniske stemningen i låta finner man ikke igjen senere på
plata, selv om også flere av de andre låtene har synthriff i seg.
Ikke minst i "Hollywood The Second Time",
som er en nydelig, ettertenksom greie. Den er
veldig teatralsk i stilen, med endel bakgrunnselementer som bidrar
til den spesielle stemningen. Man spisser ørene når man lytter til
den. Man ser for seg en eldre mann som står på scenen og bekjenner
sine synder. Det er i hvert fall tankene jeg gjør meg. En veldig
uvant låt å høre fra denne gjengen. Den minner litt om Peter Gabriel og "Mercy Street" fra
"So".
Etter
denne følger endel rett fram rockelåter som er fine å høre på,
men som ikke utmerker seg på noen måte.
"Empty
Room" er
en rett fram gladrock låt, som kan minne litt om det
The Rainmakers
holdt på med på samme tid.
Noen keyboardriff i bakgrunnen gir den et vidløftig preg. Det
essensielle i låta er at jo mer man drikker, dess mindre tenker man
klart, men mer tenker man på den dama man er glad i..
"Chains
Of Luck" er også en ganske enkel låt, den fungerer mer som et
mellomparti. Prieboys stemme er beholdingen i denne streite rockelåta,
med et tyngre refreng stemmemessig.
"Back
In the Laundromat" er rockabilly musikk slik vi kjenner det fra 50-tallet.
Men gjort på Wall Of Voodoo maner. En fengende gladlåt med
Prieboys
uttrykksfulle stemme. Og med et munnspill og en bass lurende i
bakgrunnen - milevis fra alt Wall of Voodoo stod for på de foregående
albumene.
"When
The Lights Go Out" er også en fengende, rockelåt med Prieboys varme stemme,
med en typisk WOV gitar i bakgrunnen.
Med et rytmisk "hey, hey" i koringen.
Med
"Country Of Man" får vi en skikkelig godlåt ut i høytalerne. Den starter med noe
som høres ut som en skoleklasse sittende rundt leirbålet, syngende
sammen med en Elvis figur: "Love is a happy thing." Originalt
og bra. Deretter starter selve låta - en låt som er noe av det mest
fengende jeg vet om, og min favoritt på denne plata. Jeg oppfatter
"Country
Of Man"
som en hyllest til den amerikanske drømmen. Men er nok heller en
ironisk observasjon av tåpelige presidenter, og mennesker uten noen
å leve for.
Det
er en veldig amerikansk, country-lignende låt, som det er lett å
bli glad i. Med sin lette stemning, fengende basspill, og
iørefallende refreng.
"Joanne"
er
en litt tung låt som handler om Joanne som etter all sannsynlighet
er tilbakestående, og derfor ikke får med seg alt som skjer. Det går
for fort for henne. Kanskje derfor kompet er såpass sakte på denne
låta. En låt som er helt grei, men ikke mer.
"Elvis
Bought Dora A Cadillac" er et annet høydepunkt på denne plata.
Basspillet er slik vi husker det fra "Far Side Of Crazy",
bare raskere og mer fengende. Et keyboardriff i bakgrunnen bidrar
til å gi låta en luftig, soundtrack-aktig stemning.
Teksten
er av det minnerike slaget. Om den berømte historien om Dora som
jobbet i en spansk restaurant, da Elvis Presley kom inn og forærte henne
en Cadillac. I låta tar de for seg hva som skjedde etterpå. Om Dora som hadde
to guder: "And the gods I loved were poor white trash. One was
making wine in Canaan, the other tipping waitresses Cadillacs."
Egentlig
en litt trist historie. For ting gikk ikke så bra for Dora etterpå.
Hun mistet huset hun bodde i, uten å være i stand til å kjøpe
det tilbake, enda hun solgte cadillacen hun hadde fått i gave fra
Elvis.
På
innersleevet på plata søkte Wall Of Voodoo etter folk som kjente Dora,
slik at de kunne få høre historien hennes med egne ord. De har kun fått
den gjenfortalt av andre, så det er tydelig at dette er en historie
som har fascinert dem.
”The
Grass Is Greener” har et dynamisk lydbilde, og et kraftfullt refreng. Hvor bruken av
flere stemmer sammen gir en tøff effekt. Den var også en favoritt på
livekonserter.
Plata
avsluttes på en stemningsfull og enkel måte med "Ain't My Day", som høres ut som
folklegenden Woody
Guthrie. Det er noe
'uramerikansk'
over den. Som om de prøver å finne sine amerikanske røtter - veldig stemningsfullt
og fint høre på. Med en enkel kassegitar, og et el-gitar riff i bakgrunnen. Låta handler om en gammel mann som
sitter og tenker tilbake til den tiden da han jobbet i filmbransjen, og
spilte i hestefilmer. Men nå sitter han på barkrakken og drikker,
helt til kona kommer og drar ham med hjem. Også her er flerstemt
sang med på å gjøre låta mer stemningsfull. En artig og fin
avslutning på albumet.
Selv
om "Happy Planet" er mye mer tilgjengelig enn forgjengerne, og enkelte låter
her ble spilt endel på radio, var det en salgsmessig fiasko. Noe
som førte til at bandet ikke ga ut flere album etter det. Dette
albumet er også vanskelig å få tak i på nettet, da det
tydeligvis ikke er noen som har funnet det verd å kopiere opp nye
eksemplarer. Dessverre, fordi det er et flott album med mye
spilleglede og fine låter. Som flere som liker rock/country/western burde fått sjansen til å høre.
I
1992 døde det mest sentrale medlemmet av Wall of Voodoo,
Marc Moreland, pga. komplikasjoner under en levertransplantasjon. Mine tanker går til ham og hans familie.
|
