|
David
Bowie hadde opprinnelig tenkt at "Diamond
Dogs" skulle være en musikal basert på
George Orwells` framtidsparanoia "1984".
Men pga. problemer med rettighetene, ble det kun en plate. Selv om
plata spriker i forskjellige retninger, er det blitt en svært
underholdende og god plate. Med flere svært gode låter, slik som "Big Brother",
"Diamond
Dogs", "Rock`n roll with me"
og
"Rebel Rebel". Dette var blant de første platene jeg kjøpte meg med
Bowie, og i en tid da jeg var svært fascinert av ham. Så
opplevelsen denne, "Ziggy
Stardust",
"Hunky Dory" og et par andre gav meg, var utrolig sterk. Og den er ennå
idag en favoritt.
Og
plata starter guffent, men samtidig litt mystisk med hylene til de
skremmende diamant hundene. Framtidshybrider av mennesker og hunder.
Mens Bowie forteller på en fryktsom måte om framtiden, hvor zombie
lignende vesener fyller gatene, og man må vokte seg for hvor man går.
Tempoet tar seg opp, og vi er plutselig over i "Diamond Dogs".
Og
de skremmende framtidsversjonene Bowie beretter om, fortsetter. Den starter med ordene : "As they pulled you out
of the oxygen tent, you asked for the latest party". Og
fortsetter senere med ordene "The Halloween Jack is a real cool
cat, and he lives on top of Manhattan Chase. The elevators broke, so
he slides down a rope". Bowie
er utrolig pessimistisk i sine tanker om framtiden, med gassmasker
og kattedyr på toppen av skyskraperne! Eller er det bare for å
sjokkere? Men låta har noen ulvehyl, og ekkoeffekter på Bowie`s
stemme, som gjør det litt trolsk.
Men
selve låta er ratt fram glamrock, med et Rolling Stones
lignende riff. Bowie spiller gitaren selv, i motsetning til
tidligere hvor han har latt Mick
Ronson
gjøre den jobben. Låta er er fengende og stemningsfull. Og den
binder det teatralske og glamaktige fra "Ziggy Stardust" sammen
med denne plata på en fin måte.
Deretter
roes det ned i trilogien "Sweet Thing",
"Candidate"
og "Sweet Thing (reprise)".
Hvor Bowie legger framtids visjonene på hylla for en stund, og
heller konsentrerer seg om nåtiden. Og den er heller ikke lystig.
Det dreier seg om stoffmisbruk og prostitusjon : "We'll buy
some drugs and watch a band. We'll jump in the river holding hands".
Stemningen
i "Sweet Thing" er laid back og kul. Bowie blander Frank
Sinatra med rock`n roll på en fiffig måte. Og han lar gitaren
hvile for en stund, og lar oss heller høre fine pianopartier, og en
saksofonsolo (Bowie spiller sax). "Sweet thing" huskes ellers for refrenget "Boys, boys, its a
sweet thing. Boys, boys, its a sweet thing, sweet thing". På
slutten av "Sweet
Thing (reprise)" går det litt fortere, før det brått
avsluttes.
Mange
Bowie fans synes "Candidate" er
noe av det bedre han har laget. Personlig var jeg mest fascinert
over ordene "I'm glad that you're older than me. Makes me feel important and free". De
fikk en ung gutt til å lure på om det var bedre å ha en eldre
dame, uten at jeg er kommet nærmere det svaret i dag :)
"Rebel
Rebel" er blant Bowie`s mest kjente låter, og obligatorisk på
enhver samleplate med Bowie. Det er også den låta som i størst
grad står på egne ben på denne plata. Teksten har ikke noe med
platens tema å gjøre, og den stemmer bedre overens med låtene fra
"Ziggy Stardust"
og "Aladdin
Sane". Den minner da også mye om "The
Jean Genie". Men så var den da også skrevet til "Ziggy
Stardust" musikalen fra 1973.
Dette
er glamrock av det glade slaget, med en hyllest til de rotløse
glamrock ungdommene på den tiden. Åpningsordene sier det meste om
innholdet : "You've got your mother in a whirl. She's not sure if you're a boy or a girl. Hey babe, your hair's alright".
Og refrenget er også veldig fengende : "Rebel Rebel,
how could they know? Hot tramp, I love
you so!". det går ikke an å mislike den. Den var også den låta som
lyktes best på singel fra albumet med en fin 5. plass. Og et
sikkerstikk på de fleste av Bowie`s konserter.
Første
låta på side 2 er den flotte "Rock`n roll with me".
Melodien er så lett tilgjengelig at man knapt kan tro det er Bowie.
En ballade så croonie at Bing Crosby kunne ha sunget den, og alle
ville elsket det. Den starter med noen pianoriff, før en fet
gitarlyd kommer inn og gir den et visst rockepreg. Refrenget utgjør
det meste av låta, noe som gjør den lett å nynne med på. Jeg
husker jeg hadde denne som en favoritt på plata, og spilte den om
og om igjen, mens jeg sang med. På slutten får vi et gjentagende
gitarriff alla` de vi finner på "Rebel Rebel".
På
samme måte som vi hadde en trilogi på side 1, finner vi en
lignende en på side 2. I låtene "We are the Dead", "1984"
og "Big Brother" m/ "Chant". Bowie lekte i 1973 med tanken om å lage en
musikal ut av George Orwell`s bok "1984",
noe Orwell`s enke motsatte seg, da hun ikke trodde noen ville ta seg
bryet med å sette musikk til boken. Da Bowie hadde laget disse tre
låtene var den hindringen ryddet av veien. Men han klarte likevel
ikke å få rettighetene til å lage en musikal, så han valgte å
gjøre dette framtids konseptet på plate istedet.
"We
are the Dead" tar utgangspunkt i boka`s frykt for at storebror
skal komme og ta deg : "Because of all we've seen, because of
all we've said. We are the dead". Ingen
lystig låt, og stemningen er også dyster. Med stemmer som i
bakgrunnen synger "we are the dead", før også Bowie
istemmer ordene. Bowie`s sang minner meg litt om "Wild is the Wind". Selv om vokal prestasjonen her ikke er i
nærheten av den. Med det gjentagende "we are the dead",
kan den være litt irriterende å høre på. Men det er helt klart
at det er gjort med vilje, for å minne oss om den uungåelige
skjebnen som venter. Men dette er en låt jeg gjerne har hoppet over
ved tidligere gjennomlyttinger.
"1984"
er en litt merkelig låt. Tekstmessig er den like dyster som "We
are the Dead". Jeg personen forteller om hvordan ting kommer til å bli i
1984, og det er ikke hyggelige greier : "They'll split your
pretty cranium, and fill it full of air. They'll tell that you're eighty, but brother, you won't care".
Men
melodien har en helt annen historie å fortelle. Den har
dramatikken i seg til å kompe teksten. Men først og fremst vil den
bli husket som Bowie`s første forsøk på å lage disco musikk. En
sjanger som var iferd med å ta av på denne tiden, og som Bowie
skulle jobbe videre med på "disco - plata" "Young
Americans". Så mens "Rebel Rebel"
viste en type Bowie musikk som hadde vært, ble "1984"
en smakebit på det som skulle komme. Bowie rapper riff og
arrangement fra låter som
"Papa was a Rolling Stone " og "Theme from Shaft",
og gjør det til sitt eget. Men som rockeartist som gjorde discolåt,
ble Bowie blant de første. Blondie, Rolling Stones,
Rod
Stewart
m.fl. skulle prøve på det samme, uten samme hell.
"Big Brother" avslutter plata sammen med "Chant of the Ever Circling Skeletal Family". Og
dette er en majestetisk låt, som er min store favoritt fra plata.
Den er også på min topp 5 liste over tidenes Bowie låter. Jeg har
sterke minner fra den låta fra da jeg var yngre. Plata var blant de
første jeg kjøpte med Bowie, og denne låta var halve opplevelsen
for meg.
Den
starter med en fanfare, laget av en mellotron (tidlig synth), samt
noen udefinerbare "aaah" stemmer. Dette gir en perfekt
futurisk, paranoia lignende stemning. Før en rytme, og Bowie`s mørke
stemme kommer inn på en innsmigrende måte. Bowie er distingvert,
men samtidig intens i sin sang. Disse stemmene fra introen og
fanfaren, kommer inn igjen og igjen i låta. Noe som opprettholder
denne trolske, futuriske stemningen. Og bakgrunnen for Bowie`s
innsmigrende stemme, er tilbudet som blir gitt i teksten : "We'll
build a glass asylum, with just a hint of mayhem. We'll build a better whirlpool". Man
får tilbud om å overlate alle valg til storebror, noe som kan
virke fristende. Men når man ser hva storebror har å tilby, er det
nok ikke like interessant likevel. Bowie`s sang blir en slags ironi
over hva storebror samfunnet medfører.
Midtveis
i låta skifter det brått fra det pompøse og mystiske. Over til enkel gitar og Bowie`s litt lysere stemme, og
ordene : "I know you think you're awful square,
that you've made every one, and been every where. Lord, I'd take an
overdose if they knew what's going down", før refrenget igjen
tar over. Utrolig
bra laget. At noen kan si at denne platen ikke holder godt Bowie nivå,
blir helt meningløst for meg. Dette er Bowie på sitt absolutt
beste, og mest kreative.
Etterpå
går det over i den masete "Chant of the Ever Circling Skeletal Family", som er original, men merkelig. Og med den tones plata ut.
"Diamond
Dogs" er eksperimentell, da Bowie prøver å lydsette en bok til
en slags musikal, komme med egne skremsels betraktninger om
framtiden, og teste ut den nye discosjangeren. Alt på en plate.
Selv om plata spriker litt, er den underholdende. Og fylt av gode
melodier og arrangementer. En plate jeg har hatt kjær siden jeg kjøpte
den i 1982. Det er Bowie på sitt mest mystiske og teatralske. Bare
platecoveret i seg selv, gjorde et voldsomt inntrykk den gangen. Og
når jeg lengter tilbake til gammel Bowie, er det denne Bowie jeg ønsker
meg. En Bowie som kan ta meg med inn i sin egen drømmeverden, til
lyden av slik vakker musikk.
Plata
gikk til topps i England da den kom ut. Noe som ytterligere
etablerte Bowie som en stor stjerne i England.
|
