|
"Construction
Time Again" markerer et skille på flere måter. Det var den
første plata hvor Alan Wilder var med. Og med han i besetningen
fikk Depeche Mode et fyldigere lydbilde, med bedre arrangementer. Og selv om det fortsatt var synthpop, var det mer
moderne, og mer likt den sounden de skulle komme til å ha i årene
som kom.
Det var også det
første albumet med Depeche Mode jeg fikk et forhold til, selv om
jeg hadde hørt enkelt låter fra dem tidligere. En i klassen hadde
denne plata, og det gjorde inntrykk å høre på den. I ettertid ser
jeg at denne plata ikke har tålt tidens tann like bra.
Lydbildet kan i dag virke litt tynt og gammelmodig. Men av samme
grunn som jeg liker "A broken Frame", er det så mange
gode minner knyttet til denne plata og dens låter, at jeg fortsatt
har den som en favoritt. Selv om det sikkert ikke ville skjedd om
jeg hadde hørt den for første gang idag. Men sterke låter som
"Everything Counts" og "And then"
tror jeg ville
imponert meg ogdag.
Plata starter med en
litt dramatisk stemning i synthlåta "Love in Itself". Den
har et keyboard riff som høres ut som et horn som gjennomgangstema.
Til den er det lagt på ulike effekter. Bla. et piano og en akustisk
gitar. Det er en fin melodi, og en låt jeg alltid har likt godt.
Den
er synthete på en myk og tilgjengelig måte. Den var også ute på
singel, og klarte en 21. plass på den engelske listene.
"More than a
Party" er også synthete. Men på en mye hardere måte. Det
høres ut som noen slår på jernrør med en hammer. Og
keyboardriffet som går i bakgrunnen er også metallisk.
Melodien er pågående og rastløs. Låta er industriell i sitt
utrrykk. Men også fengende og dansbar. Depeche Mode startet gjerne
konsertene sine med denne låta i sin tid.
For meg er denne
låta en forløper for musikken som kom på det neste albumet deres
"Some Great Reward" og
en låt som "Something to
do".
Sammen med "PIMPF"
fra "Music for the Masses"
er "Pipeline"
den
merkeligste låta Depeche Mode noen gang har spilt inn på plate.
Den har en maskinaktig takt. Som om dette foregår i en
produksjonshall. Sangen deres er nesten litt gregoriansk,
munkeaktig. Og refrenget består av at de slår på noen glass. Vi
hører også en bordtennisball som treffer bordet i bakgrunnen.
Husker jeg var veldig fascinert av denne i sin tid. Og prøvde å
gjenskape glasslyden ved å fylle opp noen krus med ulike mengder
vann. Uansett tøft funnet på. Ideen til låta kan forklares med
deres beundring for Einstürzende
Neubauten. Som laget musikk på
denne måten.
"Everything
Counts" er klassisk
Depeche Mode og en av mine absolutte favorittlåter. Det var denne låta som virkelig fikk opp
ørene mine for Depeche Mode.
Det DM driver med
her, er en lek med de nye synthrytmene på den tiden. De vrir og trykker
på knapper. Fra en kinesisk obo får vi østerlandske stemninger blandet med metalliske
lyder. Satt sammen med fengende rytmer. Og David Gahan`s
fine
stemme. Særlig flott er det
der det høres ut som de slår på noe som minner om en xylophone. Men som sikkert er en
synth.
Og refrenget : "The
grabbing hands, grab all they can, all for themselves, after
all.." er fengende. Og den har en tekst som det ikke er til å
ta feil av : Kapitalismens råskap og egoisme. Dette var tiden de
lekte med kommunistiske symboler. Jmf. mannen med hammeren på
forsiden av coveret av både singelen og albumet.
Låta var ute på
singel og tok en fin 6. i England. Noe som var tangering av
bestenoteringen så langt. "Everything
Counts" har
vært en live favoritt på alle DM konserter.
Side 2. har et mer
lavmælt og forutsigbart musikalsk preg. Og tekstene er mer
konsentrert om det som må sies å være platas tema. Det
pessimistiske budskapet om at vi er i ferd med å ødelegge den
planeten vi bor på. Side 2 er også en god grunn til å like denne
plata så godt.
Som sagt var dette Alan
Wilder`s første deltakelse på et Depeche Mode album. Og foruten å
gi bandet et mer dynamisk lydbilde, bidrar han med to flotte låter.
Bla. "Two Minute Warning". Som forteller oss at vi er nær
enden. 3 av 4 er allerede døde, og resten står for tur. Muligens
pga. en atomkatastrofe. Ingen lystig situasjon.
Låta er metallisk og
rytmisk. Men samtidig fengende og tilgjengelig. Med en fin melodi.
Det går deretter
over i "Shame"
hvor skammen ligger i at barn og brødre
slåss mot hverandre, og ettervert også tar i bruk våpen. Låta er
rymtisk, synthete, med noen forvirrende blokkfløytelyder i
bakgrunnen. Den er samtidig litt treg, og melodien er litt for
kjedelig. Noe som gjør at den for meg og mange andre står som den
svakeste og minst inspirerende på albumet.
"The Landscape
is Changing" er den andre låta Wilder har skrevet på plata.
Og den er en flott låt. Med Gore`s innsmigrende stemme som
forteller oss de brutale men viktige fakta : "The landscape is
changing, the landscape is crying, thousands of acres of forest are
dying". Dette var en av de første låtene jeg merket meg
ved fra albumet. Som de andre, har også denne et synth dominert
lydbilde. Med noen Japan lignende synthriff. Mens en annen synth
høres ut som en hornseksjon. En velprodusert låt er det. Og
refrenget har en oppmodning som jeg tror gikk rett fram til 80 -
talls generasjonen. : "I don`t care if you`re going nowhere,
just take good care of the world". For min egen del husker jeg
at jeg ble mer bevisst miljøproblematikken etter å ha hørt på
denne plata. Så det trenger ikke å være helt banalt å ta opp
slike emner på en plate. Selv om det også kan virke litt vel
prektig og korrekt.
"Told you
So" er en litt mer uhøytidelig låt. Tempoet er raskere med en
hornlignende synth som driver låta mellom tekstlinjene. I refrenget
får vi først en svak stemme fra Gore som synger ordene "told
you so", før resten av bandet komper ham på en mer kraftfull
måte. En tuba har de også funnet plass til, noe som gjør at låta
skifter fra et syntetisk, moderne preg, over til et mer gammelmodig,
men stemningsfullt lydbilde.
Selv om vi får en
reprise på "Everything Counts" på slutten, er
"And
then..." egentlig den siste låta på plata. Og sammen
med nevnte låt, også det beste sporet på "Construction Time
Again". Den har den lavmælte stemningen som jeg liker godt.
Kompet er avstemt og behagelig. Med en akustisk gitar i bakgrunnen,
og noe svak koring som gjør det hele vakkert. Refrenget er likevel
det flotteste med låta : "Tp pull it all down and start again,
from the top to the bottom and then". Det blir gjentatt flere
ganger etter hverandre på en stemningsfull måte.
Teksten er litt
banal. Om å viske bort alle landegrensene, og starte
pånytt. For det kan ikke bli verre enn det er. For å få til
det, må vi ha en universell revolusjon. Det er vanskelig å tro at
Depeche Mode virkelig mente det de skrev her, men samtidig så var
de inne i en periode hvor de var fascinert av Marx og den
kommunistiske ideologien. Jeg tipper de har endret holdning til
dette idag.
Plata avsluttes på
en sjarmerende måte med en sterkt forenklet versjon av "Everything
Counts". Det er som om det er noen unger som spiller låta med
enfingers - trykk på et Casio orgel. Og med det tones plata
ut.
Plata ble en suksess
for Depeche Mode med en 6. plass på listene. Noe som var det beste
de hadde oppnådd til da. den var også svært moderne i sitt
lydbilde i forhold til andre plater på samme tid. Idag tilhører
den en glemt periode i Depeche Mode`s musikalske karriere. Men for
oss som er gamle nok til å huske magien fra den gang, står den
fortsatt som en klassiker.
|
