Utgivelsesår : 1985

Produsent : David A. Stewart

Låtskrivere : David A. Stewart, Annie Lennox

Bandmedlemmer : David A. Stewart, Annie Lennox

1. Would I Lie to You? 

2. There Must Be an Angel (Playing With My heart) 

3. I Love You Like a Ball and Chain 

4. Sisters Are Doin' It for Themselves 

5. Conditioned Soul

6. Adrian

7. It's Alright (Baby's Coming Back) 

8. Here Comes That Sinking Feeling 

9. Better to Have Lost in Love (Than Never to have loved at all)

Eurythmics var fra og med "Sweet Dreams", en av mine absolutte favorittband. Den kjølige, men lekne synthmusikken fenget meg veldig. De var et av synthpopèns frontansikt, i en periode da både jeg og andre ungdommer likte slik musikk. Skepsisen var derfor stor da de på sitt 5 studioalbum valgte å bevege seg bort fra synthbasert musikk, over til mer mainstream rock / pop / soul. Noe jeg ennå idag ikke har tilgitt dem for. Da jeg savner synthbandet Eurythmics mer enn rockebandet. Men denne plata er så utrolig flott at jeg tilgir dem kursendringen på denne utgivelsen.

Og fra å være et band som gjorde det meste selv, hadde de her hyret inn kjente navn som Aretha Franklin, Elvis Costello, Stevie Wonder og Michael Kamen. Noe som i seg selv kan tyde på stormannsgalskap. Men hver av dem bidrar på en fin måte, og uten å flytte fokusen bort fra hovedpersonene Annie Lennox og David A. Stewart.

“Would I lie to you” starter plata. Den var også første singel fra albumet. Og er den låta som i størst grad viser den nye retningen de hadde tatt musikalsk. Den er en rockesviske, men pga. Aretha Franklin og Annie Lennox`s kraftfulle og flotte stemmer får den også et klart soul preg. Trommerytmen og blåserrekken bidrar til å gi den et tett, tiltrekkende, funky preg. Man skulle tro den var laget av noen ringrever innen funkrock. Ikke av et band som inntil da var mest kjent for synthlåtene sine.

Den ble en stor hit i U.S.A. med en 5. plass. I England nådde den ikke opp. 

”There must be an Angel”. En av 80 – tallet`s store hitèr. Lennox synger om engler, og hun synger som en. På refrenget hører vi en himmelsk stemme i bakgrunnen som komper Lennox` stemme. Noe som viser seg å være hennes egen. Bare det å nå så høyt oktavmessig, er en prestasjon i seg selv.

Det er en fengende gladlåt man ikke kan mislike. Litt naiv, men veldig sjarmerende. Stevie Wonder drar igang noe så sjeldent som en munnspill solo på slutten av låta, som er flott. Det er litt symptomatisk for låta at Motown mann Wonder er med på den, da den har klare likhetstrekk med noen gamle Motown svisker. Den ga også bandet deres eneste nummer 1 hit på de engelske listene. Selv ”Sweet dreams” klarte ikke det.

Mens endel andre av låtene på albumet er Eurythmics i mer ukjente rockeomgivelser, er ”I love you like a Ball & Chain” synthmusikk slik vi husker det fra ”Touch” og ”Sweet Dreams”. Fengende og rytmisk. En gitarsolo har de likevel funnet plass til. Det er en gjennomført låt, med et tett lydbilde.

”Sisters are doin` it for themselves” er for all ettertid blitt stående som den store kvinnefrigjøringslåta, som et musikalsk anthem. Fortjent nok. Da den tar noe av problematikken på kornet. Nemlig at det bak enhver stor mann står en kvinne. Selv om det ikke stemmer i alle tilfeller, er det et poeng. Den er en hyllest sang til kvinnen, og dens kamp.

Lennox og Franklin gjør igjen store vokalprestasjoner, der de deler teksten mellom seg. Det er slike stemmeprestasjoner som løfter denne plata ytterligere et hakk. Og refrenget er lett å huske både pga. budskapet og den fengende melodien. Franklin`s deltakelse på denne plata bidro til at hennes navn ble kjent for en ny generasjon platekjøpere. Noe som ga plata "Who`s Zooming who" et løft da den ble git ut senere samme år (1985).

”Conditioned Soul” starter med noen inkafløyter og tangentspill, før Lennox` stemme kommer inn i denne rolige, fine låta. På flere av Eurythmics sine låter lar de Lennox synge front vokal og kore samtidig. Noe som bidrar til at vokalen og koringen blir mer homogen.

”Adrian” er en låt jeg alltid har hatt et spesielt forhold til. Da ”Adrian” også var navnet på en kamerat av meg på den tiden låta kom ut. Og han slet med store personlige problemer. Denne låta ble et lyspunkt for ham i en vanskelig tid. Og merkelig nok omhandler låta en person som sliter med angst. Så den ble på en måte personlig.

Det er ellers en flott melodi med en myk og vakker stemning. Med Elvis Costello på vokal sammen med Lennox.

”It`s Alright” er favorittlåta mi fra denne plata. Den har et mer syntetisk lydbilde, så den minner om litt eldre Eurythmics. Den er kald og elegant i sitt uttrykk. Eurythmics på sitt beste. I teksten hører vi først Lennox si en ting, for deretter å bli svart av seg selv. Vi hører også stemmen hennes i bakgrunnen gjennom låta.

Gitarklimpringen midtveis i låta er også stemningsfull, men samtidig spinkel. Noe som forsterker det kjølige inntrykket. Blåserne og Lennox koring i starten, er gjort på en smakfull måte.

Mange (også utenom meg), anser denne som den beste låta på plata.

”Here comes that Sinking Feeling” er en litt masete låt etter min smak. Men den fungerer fint som et avbrekk fra alt det vakre på plata. Og igjen har ikke Eurythmics tatt seg råd til et eget kor til å kompe Lennox` stemme. Da vi hører stemmen hennes både i forgrunnen og i koringen.

”Better to have lost in Love (than never to have loved at all)” starter med et lengre keyboard parti før den går over I Lennox` vokal, og et litt rotete trommeparti. Den slår så over i et vakkert refreng, med et innhold i teksten som gir rom for ettertanke. Nemlig det gode råd om at det er bedre å ha prøvd å elske noen, og ha brent seg. Enn å aldri å ha elsket noen. Det er bedre å ta en sjanse og feile, enn aldri ta noen sjanse. Det kan sees på som et generelt råd, som kan gjelde på andre områder i livet også.

Refrenget blir gjentatt så mange ganger, at det ikke er mulig å unngå å få med seg budskapet. Greit nok for meg, da refrenget er det som gjør låta bra.

Det var mye oppmerksomhet rundt denne plata da den kom ut. Både pga. stil skiftet, musikerne som deltok på den. Og det faktum at det var en veldig bra plate. Den fikk strålende kritiker overalt. Og har for ettertiden blitt stående som en av de beste, og mest populære utgivelsene på 80 - tallet. Den nådde høyt på listene både i U.S.A., England, Norge, og ellers i verden. I Norge klarte den 2. plass. Pga. stil skiftet tok det litt tid før jeg anerkjente den. Men i ettertid har jeg innsett hvilke kvaliteter den innehar. Som et overflødighetshorn av varierte, gode låter. Som hver for seg står godt på egne ben. Oppfølgeren "Revenge" var også grei, men så gikk det nedover etterpå, både kvalitetsmessig og salgsmessig.