R.E.M.: Automatic For The People

Utgivelsesår: 1992

Produsent: Scott Litt

Låtskrivere: Peter Buck, Mike Mills, Michael Stipe, Bill Berry

Bandmedlemmer: Peter Buck, Mike Mills, Michael Stipe, Bill Berry

 

      Låtene:

1. Drive 

2. Try Not To Breathe 

3. The Sidewinder Sleeps Tonite 

4. Everybody Hurts

5. New Orleans Instrumental No. 1 

6. Sweetness Follows

7. Monty Got A Raw Deal 

8. Ignoreland

9. Star Me Kitten 

10. Man On The Moon  

11. Nightswimming

12. Find The River 

 

     

  

Etter at R.E.M. i flere år var et band for platekritikere og studenter, men med minimalt platesalg, tok det for alvor av med albumet "Out Of Time" og låtene "Losing my Religion" og "Shiny Happy People". Forgjengerne "Green" og "Document" hadde også bidratt til å gjøre bandet mer kjent, men med "Out Of Time"fra 1991, tok det av. Med 1. plass på albumlisten i Storbritannia, U.S.A., og mange andre land. 

R.E.M. hadde hele tiden vært regnet som alternativ rock, noe som gjorde det imponerende å nå ut til så mange. Men samtidig hadde de nå fått et mer mainstream lydbilde, og mer iørefallende melodier. Noen vil kalle "Out Of Time" for popmusikk, noe som gjorde det enklere for folk å like dem.

Det var derfor stilt store forventninger til oppfølgerplata "Automatic For The People" fra 1992. Og R.E.M. skuffet ikke. plata var ikke like direkte som "Out Of Time", men låtmaterialet var likevel sterkere denne gangen. Ikke så poporientert, men heller ikke lik den alternative rocken de hadde spilt tidligere i karrieren. Den var mer voksen, og 'folkaktig' - nesten country i enkelte partier. Den kan også oppleves som mer innadvendt, med tekster om død, tap av kjære, og aldring. 

Samtidig er den vakker og storslagen, med strykere og akustiske instrumenter. John Paul Jones som tidligere hadde jobbet med orkestreringen på platene til Led Zeppelin, Donovan og Rolling Stones, bidro til å gi plata et symfonisk preg. Det høres best på "Drive" og "Nightswimming"

Plata viser også at R.E.M. var ved et veiskille i karrieren, fra ungdommelige opprørere, til reflekterende voksne, med bekymringer som voksne gjerne får.

Mange av låtene fra albumet har blitt tidløse klassikere som kommer til å bli spilt i mange år framover. slike som "Man on the Moon", "Everybody Hurts", "Nightswimming" og "Drive".

"Drive" som starter plata, er en stille, lavmælt låt med et visst folkpreg. Strykerne til John Paul Jones utgjør en viktig del av musikkopplevelsen. Låta starter med de forvirrende ordene "Smack, crack, bushwhacked. Tie another one to the racks, baby" og fortsetter med "Hey kids rock and roll. Nobody tells you where to go, baby", noe som virker forvirrende, da ordene ikke gir mening. 

Det er en flott stemningsfull låt, men den tar samtidig aldri tar av. Den lavmælte melodien og den uforståelige teksten, gir en forvirrende men behagelig start på plata.

"Try Not To Breathe" er en mer rett fram gitarlåt. Den er optimistisk i tonen. Det veksler mellom kassegitar og el-gitar. En litt enkel låt mellom flere sterke.

En av de fineste sangene fra " Automatic For The People", og en av de fineste tempolåtene R.E.M. har laget, er "The Sidewinder Sleeps Tonite". Det er en 'feel good' låt man blir i godt humør av. Den handler ikke om noe spesielt, noe som forsterker inntrykket av at dette er en låt som kun er ment for å underholde. Den har et fengende refreng det er lett å få på hjernen. Men det er en poplåt med underliggende kvaliteter. Den ble også gitt ut på singel, hvor den gjorde det bra i Europa.

"Everybody Hurts" er muligens R.E.M.s mest populære låt. Den har utviklet seg til å bli en klassiker nye generasjoner oppdager, og liker. Den spilles fortsatt mye på radio og T.V., og du finner den på utallige karaokeplater. Det er blitt en låt mange har et sterkt forhold til. 

Den er enkelt oppbygd rundt et klokkelignende el-gitar riff. Og den er veldig direkte og enkel. Den har også et hymnepreg som gjør den litt sakral. Men det som virkelig gjør låta stor, er Michael Stipes såre sang og tekst. Der han ellers er diffus og uforståelig, har denne et direkte budskap som de fleste skjønner: "When you think you’ve had too much of this life, well hang on. Don’t let yourself go, everybody cries, everybody hurts sometimes."

Strykerarrangementet bidrar til å gi låta et høystemt preg. Også hammondorgelet kommer inn på en stemningsfull måte. På slutten tar strykerne mer og mer over, og gitr låta en fin avslutning.

"New Orleans Instrumental No.1" er en instrumentallåt som for det meste består av et orgel og en fiolin. Litt intetsigende. Fungererer mer som et mellomparti.

"Sweetnes Follows" er en balladelignende låt, med bruk av strykere og kassegitar. Et orgel kommer også etter hvert inn og gjør det stemningsfullt. En melankolsk låt med et røft snitt. Som med alle låtene på denne plata, er det en fin melodi som ligger i grunn. På slutten blir gitarene mer og mer rufsete.

"Monty Got A Raw Deal" er en raskere låt, med et mer storslagent arrangement. Igjen er det den gode melodien og gitarkompet som gjør låta.

"Ignoreland" er en tempolåt som kan minne litt om "The Sidewinder Sleeps Tonite", i denne politisk ladete låta. Her er strykerne lagt til side for en mer rett fram gitarlåt. Det er en engasjert Stipe vi hører her, hvor budskapet er det viktigste med låta. Den ble dessverre aldri gitt ut på singel, men oppnådde likevel en god del radiospilling i bla. U.S.A.

I"Star Me Kitten" roer de det ned pånytt, i denne korte og behagelige balladen.

"Man On The Moon" er min favoritt fra denne plata. Den minner ikke så mye om R.E.M. Da den er mer country enn rock. Men det forhindrer den ikke fra å være en glimrende låt. Stemningen er positiv og laid-back. Teksten handler om stand-up komikeren Andy Kaufmann, som provoserte mange med sine krumspring på 70-tallet. Stipe nevner opp mange av de tingene som Kaufmann gjorde i sin korte og hektiske karriere, før han døde i en alder av 35. Og Stipe avslutter hver episode som blir nevnt med "yeah, yeah, yeah, yeah". Noe jeg oppfatter som en bekreftelse på at det var kult gjort: "Andy Kaufman in the wrestling match Yeah, yeah, yeah, yeah."

Det morsomme er jo at det ble laget en film om Kaufmanns liv noen år senere. Med samme tittel som denne låta, og med denne som musikk til filmen.

"Nightswimming" er en bittersøt og nostalgisk hyllest til friheten og uskylden i ungdomstiden. Et tema R.E.M. tidligere har tatt opp i låter som "Hairshirt" og "You Are The Everything" fra albumet "Green". Og det låter melankolsk uten å bli banalt. 

Igjen er det et enkelt arrangement med strenginstrumenter, cello, piano, og Stipes stemme. Det er en ettertenksom låt, som om den prøver å skape en sensommerstemning, men med et optimistisk budskap. En perle av en låt det er lett å bli glad i.

"Find The River" avslutter plata på en stillferdig og stemningsfull måte. Det er en flott melodi, som sikkert passer bra til allsang. Kassegitar, munnspill, og enkel koring, gir den et jordnært og fint preg. En verdig avslutning på et mesterverk av en plate. 

Selv om R.E.M. alltid har vært et band elsket av kritikerne, gikk de av skaftet i sine rosende omtaler av "Automatic For The People". Den ble geniforklart! Også platekjøperne var enig i at dette var bra musikk. Den toppet i Storbritannia, fikk en 2. plass i U.S.A., og en 4. plass i Norge. På avstemninger i ettertid over tidenes beste plater, er veldig ofte denne tatt med. Noe som må varme Stipe og gutta. Den har på kort tid fått status som klassiker. Og en plate det skulle vise seg å bli vanskelig for R.E.M. og komme i nærheten av igjen. Selv om de også etterpå fortsatte med å lage gode plater.