Utgivelsesår: 1987

Produsent: Neil Tennant, Chris Lowe, Julian Mendelsohn, Shep Pettibone, Stephen Hague, Andy Richards, David Jacob

Låtskrivere : Neil Tennant, Chris Lowe

Bandmedlemmer: Neil Tennant, Chris Lowe

1. One More Chance

2. What Have I Done To Deserve This? 

3. Shopping

4. Rent

5. Hit Music

6. It Couldn't Happen Here 

7. It's A Sin 

8. I Want To Wake Up

9. Heart

10. King's Cross 

Pet Shop Boys' 2. album "Actually" ble utgitt i en tid da gutta var på sitt mest populære. På samme tid var det en økonomisk boom i England med store omveltninger. Under Thatchers og Lawsons styre. Plata er PSBs kommentar til den politiske situasjonen i England på slutten av 80-tallet. Og den viser deres unike evne til å mikse tekstenes miserable stemning til tonene av disco/popmusikk. Låter som "Shopping", "Rent", og "King's Cross" tegner et bilde av en urban livsstil, som er tiltalende å lytte til. 

På "Actually" bygger Pet Shop Boys videre på den melodiske dancepopen fra "Please". Men arrangementene er mer komplekse og storslåtte her enn på forgjengeren.De flotte komposisjonene blir en motvekt til Neil Tennants historier om ensomhet, isolasjon, penger, og kjedsomhet. Med en ironisk snert i seg. Likevel finner de plass til glamorøse perler som "What Have I Done To Deseve This" med 60-talls ikonet Dusty Springfield.

"One More Chance" starter plata på en rytmisk og fengende måte. Dette er blant de første låtene Pet Shop Boys spilte inn, lenge før de ble kjent. De skrev den sammen med disco-produsenten Bobby Orlando. Den hadde også vært brukt på baksiden av "West End Sunglasses"(West End Girls/Sunglasses At Night) fra 1984, før de tok den med på dette albumet. Da i en remixet versjon.

Låta er først og fremst beregnet for dansegulvet, med sine rytmer, og trommebeats. Den er med på å vise Pet Shop Boys' mange talenter som musikere.

"What Have I Done To Deseve This" hadde kommet til å blitt en hit 'uansett' produksjon. Bare det å få Dusty Springfield inn i et studio, for å synge en låt med Pet Shop Boys, ville løftet den høyt på listene. Når den i tillegg er utrolig fengende, dansbar, med et glamorøst snitt, måtte det bli suksess. 2. plass på singellisten i Storbritannia var fullt fortjent for denne gladlåta.

Den starter med en usammenhengende trommetakt, før den går over i enkel, men smart kombinasjon av stortrommer og leken keyboardspilling. Teksten er også fornøyelig. Om den svake, nervøse mannen, og den rike levevante damen som vraker ham for et liv i sus og dus. 

Det må også gis honnør til Allee Willis som kom opp med refrenget "Since you went away", som ga låta dens sorgløse glamorøse preg.

"Shopping" er en elegant observasjon av det overfladiske kjøpesamfunnet. Den er litt kald og distansert i sitt uttrykk med syntetiske stemmer. Men flott produsert og fin å høre på.

"Rent" er en tander og fin låt. Om to personer som lever i et forhold, hvor den ene parten gir den andre penger for å få kjærlighet tilbake. Men hvor det rører seg ting imellom dem som ikke er så opplagt i et slikt forhold. 

Den var opprinnelig tenkt som en tempolåt, men ble justert ned noen hakk for å gi den mer særpreg. Resultatet har blitt en pent arrangert, melodiøs melodi som det er lett å bli glad i. Det er noe med koringen i bakgrunnen, og de syntetiske strykerne som gir den et litt sakralt preg, samtidig som oppleves som kald. Neil Tennants forsiktige synging gir den preg av å være historien om en forsakt, men takknemlig person, som setter pris på de tingene som blir gitt ham/henne.

"Hit Music" har en grunnrytme i seg som minner mye om "Peter Gunn" med bla. The Art Of Noise. Det er et ganske banalt refreng på låta, som om den kun var ment for dansegulvet. Sammen med "I Want To Wake Up" er dette en av to mindre gode låter på plata. Selv om kompet er dramatisk og flott. Tempoet er også sånn at man lett lar seg rive med.

"It Couldn't Happen Here" er ettertenksom, litt vemodig, men uendelig vakker. Dessverre er det ikke lagt med tekster inne i coveret, slik at man får sjansen til å studere bedre hva de synger om på denne og andre.

Det er en storslått stemning på låta, med tung, men samtidig litt sår orkestrering gjort av Angelo Badalamenti (kjent fra filmmusikken til "Twin Peaks"). Man får følelsen av at dette er musikken til et krigsepos. Hvor det har vært et stort slag, og man vandrer gjennom ruinene, og ser på alle de skadde og døde. Og tenker: " det skulle ikke kunne skje her". Realiteten i teksten er nok mer triviell, om dagligdagse ting.

Låta er skrevet av Pet Shop Boys og den legendariske italienske spaghetti-western komponisten Ennio Morricone. Mannen bak "The Good, The Bad, And The Ugly" og flere andre store filmmusikkproduksjoner.

Det er synd at en så flott låt ikke fikk sjansen til å prøve seg på singel. De fleste som liker Pet Shop Boys har denne som en av sine favoritter. Så også jeg.

"It's A Sin" starter med en bombastisk synthlyd, og noe som høres ut som torden, før selve låta tar av med et fet symfonisk keyboardriff. 

Lydbildet er veldig synthete, og veldig 80-talls. "It's A Sin" beskrives også som Hi-NRG, euro-disco beat. Den vil nok også stå som en av de store låtene fra dette tiåret, da veldig mange har et forhold til den. Den nådde også toppen på den britiske singellisten. 

"It`s a Sin" er en veldig teatralsk låt, med et dramatisk budskap: "When I look back upon my life. It's always with a sense of shame. I've always been the one to blame." Den er framsatt som en trosbekjennelse til Gud, hvor alt jeg-personen noensinne har gjort, er synd - som om han stod der på den siste dag og skal stå til regnskap for sine synder. Musikken bygger opp under denne dommedagsstemningen. Med dramatiske, dystre toner. Låta roer seg ned idet han sier: "Father forgive me. I tried not to do it. Turned over a new leaf. Then tore right through it." 

I bakgrunnen høres munker som ber for den fortapte på latin: "Verbo, opere et omissione. Mea culpa, mea culpa, mea maxima culpa." Som for å vise hvor alvorlig situasjonen er for ham. Man lever seg litt inn i det. Det går faktisk så langt at man setter seg selv i hans sted, og begynner å tenke tilbake på alt det gale man har gjort. Og man synes situasjonen ser mørk ut for sin egen del også..

Neil Tennant har uttalt at teksten var humoristisk ment. Det burde vel uansett være innlysende. 

"I Want To Wake Up" er en helt grei, men litt intetsigende poplåt. Igjen er det komposisjonen som er det som løfter låta, for melodien og teksten er nesten irriterende. Tempoet i låta gjør at den ligger i grenselandet til å være dance-musikk. Den fungerer som et mellomparti mellom to flotte låter.

"Heart" ble skrevet med tanke på at Madonna skulle synge den. Men Pet Shop Boys var så sjenert at de ikke torde spørre henne om hun ville synge den, så de valgte å gi den ut selv. Litt synd, fordi tankene går automatisk til 80-talls Madonna når man hører den. Og jeg er ikke i tvil om at hun kunne løftet låta til uante høyder i U.S.A. Det positive med at de valgte å gi den ut selv, var at de gjør en flott versjon av den. Og at de faktisk klarte å ta den til 1. plass på singellisten i Storbritannia. For 2. gang med en låt fra dette albumet.

Det er en utrolig fengende låt, som skapt for dansegulvet, men også fin å lytte til. Ikke ulikt det New Order drev med på samme tid. Dette er en tempo-låt med mange små finesser lagt inn. Blant annet har de samplet stemmene sine på en fiffig måte i "heart" og "heartbeat". Også etter at Tennant synger "everytime", lar de sine egne syntetiske stemmer leke i refrenget. Det er ikke noen dyp låt, som på så mange andre PSB låter. Dette er rett fram popmusikk uten annet motiv enn å fenge, noe den gjør til fulle.

"King's Cross" avslutter plata på en ettertenksom og stilfull måte. Dette er nok en flott låt fra "Actually". Teksten er en kritikk av det politiske systemet i England på denne tiden. Og keyboardspillingen gir den noe av den samme rastløse, håpløse stemningen som "West End Girls" hadde. Bare at denne er mer stemingsfull.