|
Propaganda
var et av de mest spennende og spesielle bandene 80-tallet hadde
å by på. Kombinasjonen av talentfulle tyskere, og den visjonære
musikkfabrikken ZTT
records,
ble til sammen en spennende miks.
Forløperen
til dette bandet og albumet
"A Secret Wish", kan sies å være Frankie Goes To Hollywood
- på den måten at mange av de samme folka som stod bak de, også
jobbet med denne plata. Man hører det best på den pompøse men
velproduserte tittellåta "Welcome
To The Pleasuredome" med F.G.T.H. Man finner igjen mange av de
elementene på "A Secret Wish". Hos begge band var det Trevor
Horn
som trakk i trådene. Han var en av 80-tallets mest markante
personer. Med produksjoner for ABC, Simple Minds, Grace Jones, Yes, Seal, Buggles, F.G.T.H.
og
The
Art
of Noise på
samvittigheten. Han er en mann med sans for det overdådige og
sjokkerende. Noe som forklarer det provoserende imaget til
F.G.T.H., og
senere, russiske TATU. Propaganda var ikke sjokkerende på samme måte,
men man spilte mye på at de var tysk. Og laget et tyve-talls/Metropolis-aktig image som vakte
oppsikt. På samme måte som
at coveret til "Welcome
To The Pleasuredome" var
"A Secret Wish"
preget av visdomsord og detaljer, noe som gjorde inntrykk.
Propaganda signerte for ZTT omtrent på samme tid som
F.G.T.H., men dette albumet ble ikke lansert før
i 1985. Som om det stod på vent til "Welcome To The
Pleasuredome" var
ferdig innspilt.
Og
plata er pompøs på flere måter enn musikken og coveret. Det var en
anselig samling kjente musikere som deltok på "A
Secret Wish". Foruten
bandet
og Trevor
Horn, deltok
også den legendariske gitaristen Steve Howe (Yes),
vokalist
Glenn
Gregory (Heaven 17), produsent Bob Kraushaar (ABC*,
a-ha,
Erasure, Paul
McCartney), David Sylvian (Japan)
og produsent S.J. Lipson (Grace Jones, Simple
Minds, Act, Pet
Shop Boys,
Backstreet Boys). Så det var tydelig at man hadde store forventinger til
dette prosjektet.
Plata starter med visdomsordene: "All
that we see are seen, Is but a dream within a dream." Før
en vakker trompetlyd kommer inn. Deretter går det over i et rytmisk
syntharrangement, mens trompeten fortsetter å spille i bakgrunnen.
Teksten tar utgangspunkt i poeten Edgar Allen Poes litterære verk "A Dream Within A Dream". Men det er lite tekst i låta. Den er mer cinematisk og
ambient i stilen, som om det var soundtracket til en eller annen
film. Rytmen er den samme, lett monotone, gjennom hele låta. Mens
vi hører alle mulige detaljer underveis. Noe som gjør låta til en
avslappende og behagelig, men samtidig spennende opplevelse. Etter 9
minutter er det slutt.
"The
Murder Of Love" er en mer rett fram poplåt. Med en tung
trommerytme og et tungt keyboardriff i starten. Før Claudia
Bruckens markante, og lett kjennetegnende stemme kommer inn. Flere lag med
keyobardspill i bakgrunnen gjør også dette til en storslagen
opplevelse. Midtveis finner de plass til en jazzaktig gitarsolo fra Steve
Howe,
som faktisk gjør seg bra. Teksten er litt intetsigende om kjærlighet
og sjalusi. Noe som på en måte forsterker inntrykket av at det er
kompet som er det viktige her.
Deretter
går det over i "Jewel" som er en masete og forvirrende samling
samplinger og keyboards. Underveis får vi også teksten og melodien til "Duel"
presentert, noe som gjør at jeg opplever dette som en slags
alternativ versjon til den mer vakre og velspilte
"Duel".
Selv om jeg skjønner det er lagt inn mange produksjonsmessige
detaljer på denne, klarer jeg ikke å like den. På slutten får vi
både slaglyder og King Kong aktige brøl før låta tones ut.
Men
så får vi den versjonen av "Duel" som jeg er glad i.
Den
har et refreng jeg har sunget på gang på gang opp gjennom årene: "The first cut won`t hurt at all, The second only makes you
wonder, the third will have you on your knees, you start bleeding, I
start screaming". Melodien er lett og fengende. Nesten litt søtladen. Med overdådige
strykerarrangementer og en lett trommetakt i bakgrunnen. Midtveis
brytes denne harmonien med elemeter fra "Jewel".
Noe som på en måte legitimerer den som en ikke fullt så søtladen
greie likevel. Uansett en snerten låt jeg er oppriktig glad i. En låt
jeg alltid har likt, og spilt mye. Den var også ute på singel. Den
oppnådde 'bare' en 21. plass i Storbritannia. Noe som likefullt
var den beste noteringen Propaganda oppnådde der borte.
"Frozen
Faces" er en rytmisk, syntetisk låt. Hvor vi igjen sanser mange
detaljer i bakgrunnen et sted. En slags trompetlyd, hvisking, fløyter,
basspill, til den sporadiske sangen til Claudia Brucken. Tankene går
til låta
"Welcome
to the Pleasuredome" med F.G.T.H.
Platas
soleklare høydepunkt, og en av mine absolutte favorittlåter er
"P-Machiney". Låta starter med noen blipp-blopp datalyder,
og noe som høres ut som en produksjonshall, før selve låta
starter. Den har et lydbilde som gjør at jeg får assosiasjoner til
tysk 20-tall. Om det bare er musikken som gir meg en slik
stemning, eller om jeg har blitt påvirket av imaget, er vanskelig
å si.
Og
så langt er låta fin. Men det som virkelig løfter den, er et
massivt trompet/keyboard refreng. Som gir låta et episk, 'historisk' preg. Det oppleves veldig dramatisk. Det er så man får
frysninger. Og den fenger like mye 30 år etter at jeg hørte den første
gang. Det var også den første låta jeg hørte med Propaganda, og
som gjorde at jeg ble nysgjerrig på albumet og bandet.
"Sorry
For Laughing" har en litt intetsigende melodi og tekst. Men
produksjonen er (igjen) storslått. Tar man bort stemmen til Brucken,
kunne låta vært brukt som filmmusikk til en krigsscene.
"The
Chase" er litt lik Jean Michel Jarre
i synthlyden. Men samtidig har den et mer kompleks lydbilde, med en
slående takt. Midtveis er alle bakgrunnslydene tatt bort, og vi hører
kun denne takten og Bruckens stemme, før det igjen blir mer pompøst.
Noe pent flygelspill gir den likevel et vennlig og stemningsfullt
preg.
Plata
avsluttes med den mest spesielle, og mest tyskklingende låta på
plata: "Dr.
Mabuse". Den var også den første låta som var ute på singel. Den
omhandler Fritz Langes filmperson
Dr. Mabuse
fra 1922.
Fritz Lange er også mannen bak filmen "Metropolis",
som Propaganda hentet inspirasjon fra. Dr. Mabuse
var
en gambler, hypnotisør og magiker, som hadde en egen evne til å
lure folk. Og det er det Propaganda synger om i denne låta:
"The man without the shadow promises you the world. Tell him
your dreams and fanatical needs. He's buying them all with
cash".
Låta
starter mer storslått og rytmisk enn de andre. Strykere og keyboard gir oss en følelse av å være tilbake i 1920-tallets
tyske
Metropolis. Etter
hvert roes det ned til noe pen stemningsmusikk, før låta tones
ut.
"A Secret Wish" er en flott, og veldig spesiell plate. Men
det førte ikke til noen stort albumsalg. Den nådde kun 16. plass
på den britiske albumlisten, noe som må ha vært svært skuffende. Enda
hvor mange dyktige folk som hadde jobbet i kulissene med den. Folk
som nettopp hadde opplevd stor suksess med Frankie Goes To Hollywood
og The Art Of Noise.
Men
en trofast fanskare førte den til, noe som gjør at folk fortsatt etterlyser
Propaganda, 30 år etter. Enda de kun ga ut en skikkelig bra plate
med den klassiske tyske besetningen Mertens, Freytag, Dorper og Brucken.
Oppfølgeren
"1234" var en blek sak. Og tre av de fire medlemmene
fra "A
Secret Wish" var borte. I alle år etter har ryktene om en ny
plate fra de 4 tyskerne svirret, uten at det har ført til noe særlig
annet enn flere remixer av låter fra denne platen.
|
