|
Matt
Bianco er
etter min mening nok et band som laget glimrende plater, uten å få
så mye igjen for det. I hvertfall ikke i hjemlandet England.
Og
for meg står bandet som en syntese av mye av det spennende som
skjedde på de britiske øyer på 80 - tallet. Hvor alt på en måte
var lov musikalsk. Man blandet ulike stilarter og musikkformer, og
utviklet pop med en egen identitet.
Matt
Bianco var en blanding av pop, jazz, salsa, samba, og elektronisk
musikk. Noe som ga et veldig spennende resultat. I tillegg hadde de
sjarmerende og dyktige vokalister i frontmann Mark Reilly og polske Basia
Trzetrzelewska.
Dette
var debutalbumet deres, og også det beste de ga ut, etter min
vurdering. Mark
Reilly
hadde bakgrunn fra Blue Rondo a la Turk, som også var et pop - jazz band, noe
som det er lett å høre her.
”Whose
side are You on?” åpner plata på en dus, kul måte. Kontrabasspillet, og det
slentrende pianospillet er veldig bra. Samt Basia`s jazzete stemme.
Nå er ikke jeg ekspert på jazz, men dette gir ihvertfall meg følelsen
av å være det. Og det fungerer veldig bra. Av en eller annen grunn
tenker jeg alltid på Charlie
Brown når
jeg hører denne. Sikkert fordi pianospillingen i tegnefilmene var
litt likt det som er gjort her. En av platas beste
“More
than I can bear” er en helt grei poplåt I lett bossanova, latino takt. Har alltid
ment at Paul Young kunne gjort en bra versjon av denne låta. Da
Reilly kan minne om han her. Trompetspillingen og takten bærer låta.
”No
no Never”
er en fornøyelig låt. Orgel spillingen gjør at den får en øst
europeisk stemning. Veldig lik den musikken man hører når man er på
sirkus. Mest pga. trompetspillingen. Melodien er kanskje ikke all
verden. Det er mer kompet som gjør denne interessant. Samt at de
avslutter tekstlinjene med et spenstig ”cha, cha, cha”. Noe som
gjør linken til latino musikk veldig tydelig.
”Half
a Minute” er en av de mest kjente låtene fra dette albumet. I hvert fall
husker jeg den ble spilt en del på radio i sin tid. Både melodien,
pianospillingen og rytmen har et lett og ledig preg. Man blir rett
og slett i godt humør av det. Det høres at dette er popmusikk, men
samtidig er jazzinspirasjonen klart til stede.
”Matt`s
Mood”
er en instrumental låt. Av det litt tøffe slaget. Den minner om
den gamle versjonen av ”Mission Impossibel”. Her får Matt
Bianco lekt seg med orgler, piano, trommerytmer, og saksofon. På en
fengende måte. Kunne passet bra som soundtrack i en laid back,
action film.
”Get
out of your Lazy bed” er platas beste og mest kjente låt. Det er en utrolig leken
og fengende låt. Med en heftig keyboard solo midt i låta. Som jeg
tror få gjør dem etter. Tankene går tilbake til jazz miljøet på
30 – tallet når man hører denne låta. Kontrabasspillet,
Reilly`s Sinatra - lignende sang, og Basra`s jazzete komp gjør det
hele utrolig flott. Selv om den er veldig bra, førte det ikke til
at den solgte noe særlig i hjemlandet England. 15. plass var det
beste den klarte. Men i resten av verden var den en stor suksess. I
Norge nådde den en flott 2. plass, kun slått av Break Machine!!
”It`s
getting late” var aldri på singel. Men det burde den. For etter ”Get out..”
er dette albumet`s beste spor. Også denne har en tøff rytme. Men
her er det teksten, og dialogen mellom Reilly og Basia som er det bærende.
Om han som prøver å skjenke damen, og få henne til å ta av seg
noen plagg. Mens hun synger ”I don`t know, It`s getting late I`ll
have to go”. Sjarmerende og fengende.
På
”Sneaking
out the Backdoor” er det igjen latino / jazz inspirasjonen som fenger. En god
poplåt på det jevne som også var ute på singel uten å gjøre
det noe særlig.
”Riding
with the Wind” har også sirkusstemningen i seg. Mest pga. trompetene. Den
starter rolig, litt slentrende. Med Reilly og Basra lette og glade
sang. På slutten går låta fortere og fortere. På en morsom måte.
Plata
avsluttes med ”Matt`s Mood II” som er bedre enn ”Matt Moods”. Rytmen
er tøffere, med et sterkere latino preg. Det høres ut som man slår
på kasserolle lokk. Noe som gir en litt heftig rytme. Sammen med
orgel spillingen som gir den et litt gammeldags, fransk preg. På
slutten kommer det inn en saksofon solo som gir den et klart jazz
preg. En fin avslutning på en flott plate.
Etter
denne utgivelsen gikk bandet hver sin vei. Basia og Danny
White
jobbet videre med hennes solo - karriere, mens Mark Reilly fikk inn Mark
Fisher,
og fortsatte under navnet Matt Bianco. Uten at det førte til like
minneverdige utgivelser som denne. Selv om også de laget fine
enkelt låter.
Dette
er helt klart en av de fineste, og mest spennende utgivelsene på 80
- tallet. Og en av de mest kjennetegnende.
|
