|
Pink
Floyd var
et av de første rockebanda jeg fikk øynene opp for i min ungdom.
Jeg ble inspirert av naboer og kamerater som mente dette var bra
musikk. Og så var det videoen til "Another
Brick in the Wall" som ble vist på "Zikk Zakk" på NRK
som gjorde dypt inntrykk. Det var så utrolig tøft og fengende.
Tekstlinjene "Hey! Teachers! Leave them kids
alone! All in all it's just another brick in the wall" var spennende
for en skolegutt med respekt, og litt redsel for lærerne.
Jeg
hørte "The
Wall" på kassett hjemme hos en kompis flere ganger, og falt også
for låtene "Mother" og "Goodbye Blue Sky"
(husker godt ordene "Look mummy, there`s no clouds up in the
sky...". Det skulle likevel gå flere år før jeg tok meg råd
til å kjøpe et eksemplar av platene selv (det er jo en dobbelt
lp). Men siden har den vært en favoritt, og en plate det er knyttet
mange minner til.
"The
Wall" har langt fra samme klassiker status som "Dark
side of the Moon", men innflytelsen den hadde på ungdom i
samtiden, er minst like stor. Da den har et klart definert buskap. i
motsetning til "Dark side" som i større grad var basert på
vellyd og stemninger. Plata strekker seg utover 4 albumsider. Og i
motsetning til tidligere Pink Floyd album er ikke dette et produkt
av felles arbeid. Dette er Roger
Waters` plate.
Han har skrevet både melodiene og tekstene. Tekster og stemninger
som tar for seg etterkrigstidens England. Og det å vokse opp uten
en far som mistet livet i 2. verdenskrig. Plata uttrykker
frustrasjon, desperasjon, aggresjon, og sorg, og er i hele tatt en
veldig mørk plate. Egentlig en slags rockeopera over Roger Waters
eget liv. Noe som litt senere resulterte i film klassikeren "The
Wall" av Alan Parker. Hvor Bob Geldof (Boomtown Rats,
Band Aid) spilte hovedpersonen
Pink.
Tekstene
er viktigere på dette albumet enn noe annet Floyd album. Og mer
betydningsfull enn på de fleste album overhodet. Det er så man
virkelig lever seg inn i den triste oppveksten til Waters. Og føler
samme hatet mot autoritetene i samfunnet. Særlig godt er det å
hate lærerne i udødelige "Another
Brick in the Wall". Waters uttrykker det med ordene : "In government-run schools,
children are methodically tormented and humiliated by teachers whose
comeuppance occurs when they go home at night and their fat and /
Psychopathic wives would thrash them/Within inches of their
lives."
Plata byr ikke på noen ordentlig start
eller slutt. Den starter platen med en fortsettelse av ordene den
avslutter platen med, noe som gir den et sirkulært preg. Mange
mener at plata fikk en fortsettelse i oppfølgeren "The Final Cut" som
tar for seg krigens traumer. Nå virkeliggjort i den da høyaktuelle
Falklands krigen.
På "The Wall"
uttrykker Waters krigens frykt på denne måten : "Did you ever
wonder
. Why we had to run for shelter
. When the promise of a brave new world
. Unfurled beneath a clear blue sky?
".
Samtidig som det er historien om en ensom gutts oppvekst i
etterkrigstiden, er det også et innblikk i en gal persons verden.
Hvor alle kvinner er horer, og menn er undertrykte og alene, og
dømt til et liv i frustrasjon. Denne mentale tilstanden blir som en
mur, et fengsel, han ikke klarer å komme ut av.
I hele tatt er ikke dette noe godt
utgangspunkt for å lage et bestselger album. Men for Pink Floyd
fansen, og alle andre, er det nok av detaljer som gjør det til et
flott album musikalsk. Gitariffene og de hvinende gitarskrikene i "In the Flesh" var
som de skulle være. Og "Comfortably Numb" er
kanskje den vakreste balladen de har laget. En gjenganger på
konsertene og live platene deres. På samme måte som "Run like hell",
den nydelige kassegitarlåta "Mother", og "Hey
you" har vært det. "Goodbye cruel World" er
også en favoritt hos meg. Rolig og ettertenksom som den er.
På "One of my Turns"
er vokalprestasjonen utrolig flott. Hvor Pink skriker til sin groupie : "Would you like to learn to fly?
/ Would you like to see me try?"
.
Svakheten med plata er at musikken ikke
har så opplagte kvaliteter at det rettferdiggjør 4 albumsider.
Selv om det stort sett er veldig bra. Bob Ezrin har kanskje ikke
klart å plata den samme flotte lyden som Alan Parsons klarte på "Dark side of the Moon".
Men samtidig er det blitt en mer rockete skive, som føles mer
direkte og engasjerende enn "Dark side...". Uansett en
klassiker i rockehistorien. Og en plate "alle" som vokste
opp på starten av 80 - tallet har et forhold til.
Plata er også flere steder kåret til 80
- tallet`s beste album. Enda den kom i 1979. Likevel resulterte ikke
pene ord i noe stort albumsalg da den kom ut. 3. plass i England og
120!! plass i U.S.A. var ikke all verden. i Norge derimot var de
konge.. 19 uker på rad på 1. plass på albumlistene, og 9. uker på
rad på topp for "Another
brick in the Wall" er imponerende. Dette er i tillegg en plate som
har solgt jevnt i årene etter at den ble gitt ut.
Som en kuriositet kan det nevnes at
singelen "Another Brick in the Wall" gikk til topps i
England. Og det var første gang siden 1967 ("See Emily Play")
at de hadde vært inne på topp 40 singellistene i England. Men så
har de aldri vært kjent for singelutgivelsene sine heller.
|
