|
Dette
ble det første albumet til Depeche
Mode på 90 - tallet. Og det viste et band som var i endring lydmessig.
Borte var alt som kunne minne om 80 - talls synthpop. Selv om det
fortsatt var synthbasert. Lydbildet var blitt til tider mer
kompleks. Og samtidig også dystrere, nesten gotisk. Man kunne
nesten tatt dem for å være et rockeband. Selv om gitarene kun er
tilstede ved enkelte anledninger.
Med
dette albumet lyktes Depeche Mode med alt. De videreutviklet
lydbildet sitt. De fikk suksess salgsmessig på listene. Med en 2.
plass i England, og 7. plass i U.S.A. for albumet. Samt at "Enjoy the Silence"
ble en topp 20 hit begge plasser. Men viktigere var det at det mer
komplekse, nesten rockete lydbildet slo an hos folk som tidligere
hadde rynket på nesen over navnet Depeche Mode. U2 hadde lenge vært et band for massene. Nå
var Depeche Mode i ferd med å få samme status.
Og
både kritikerne og de som hadde fulgt bandet på 80 - tallet nikket
anerkjennende til denne plata. En situasjon som må ha føltes svært
tilfredstillende for bandet.
Selv
om lydbildet hadde endret seg, var det likevel likhetstrekk mellom
denne og forgjengerne "Music for the Masses"
og
"Black Celebration". Jeg ser på disse platene som en sterk trilogi.
På
produksjonssiden hadde de fått med seg Flood
som bla. tidligere hadde produsert Erasure. Denne plata viser at også han var i
utvikling som produsent.
Plata
starter flott med "World in my Eyes" som
på mange måter viser det nye soundet deres. Som er fyldigere,
dypere og med flere detaljer. David Gahan`s stemme fremstår som
bedre og varmere enn før. Låta er også rytmisk på en måte som
gjør den dansbar. Selv om den langt fra er så direkte som danselåter
gjerne er. Den var også ute på singel og gjorde det brukbart.
"The
Sweetest Perfection" skiller seg først og fremst ut fordi det er Martin
L. Gore
som synger. Han har et enda varmere uttrykk i stemmen sin enn Gahan.
Noe som passer her. Da låta handler om noe som er vakkert. Hva det
er som er så vakkert er det vanskelig å få klarhet i. Man må
anta at det er kjærligheten han synger om. Og han gjør det på en
intens og oppriktig måte. Til Wilder`s litt dystre lydbilde. Låta
gjør at tankene mine går til "Black Celebration"
plata. Da den har denne samme melankolien i seg.
"Personal
Jesus" var første singel ute fra dette albumet. Muligens for å
vise verden at de nå hadde endret sound, og blitt tøffere. Låta
starter med noen enkle gitarriff, noe som ikke hadde vært vanlig
fra den kanten til da. Deretter noen samplede stemmer, og ordene :
"Reach out, touch faith!". Låta er veldig rytmisk, med
samplede lyder, og et gjennomgående bassriff.
Den
er også en av de mest kjente låtene til DM. Klassikerstatusen til
låta ble vel dokumentert idet Johnny Cash gjorde en coverversjon av den i 2002.
"Halo"
er en vakker atmosfærisk sang. Agressiv og
truende : "You wear guilt like shackles on your feet,
like a halo in reverse". Teksten er poetisk og den skaper en stemning av usikkerhet.
Men
kompet i låta gir meg en episk, storslagen følelse. Det er også
et mer komplisert, nyansert lydbilde med små detaljer. Uansett en
veldig fin låt som de fleste vil like.
"Waiting
for the Night" er en av mine absolutte DM favoritter. Den
inneholder mye av det jeg liker best fra bandet. Melankolien fra "Black
Celebration" er lett å kjenne igjen her. Samtidig er den også
enklere bygd opp enn de andre. Nesten minimalistisk.
Den
starter med noen blipp-blopp, elektro lyder, som går gjennom hele låta.
Før Gahan og Gore synger vakkert tostemt gjennnom låta. Det enkle
kompet gjør at stemmene blir mer tydelig. Alt er gjort på en
gjennomført, vakker måte. Igjen har teksten seksuelle referanser.
Noe som på mange måter er blitt deres varemerke.
"Enjoy
the Silence" kom på et tidspunkt hvor Depeche Mode forlengst
hadde forlatt den enkle synthpopèn, og gått over til et mer
kompleks, mindre umiddelbart lydbilde.
Derfor var det en overraskelse at de kom
med denne singelen, som er veldig catchy og lett å nynne med på.
En sjanse å ta, i forhold til deler av fansen. Men Depeche Mode
klarte kunststykket å lykkes i begge leire. Alle ser ut til å
elske denne synthbaserte låta. Med det fengende gitarriffet. Gitar
hadde fram til da vært lite brukt i DM`s låter. Her kom den til og
med i forgrunnen. Rytmen i låta er også i typisk poptempo.
Jeg liker godt tekstlinjen : ""All I ever wanted, all I ever
needed is here in my arms. Words are very unnecessary, they can only
do harm". Med disse ordene antyder Gore at det å bli bedre kjent med
noen ødelegger den romantiske illusjonen man måtte ha for et
menneske. Som om de hyller det overfladiske forholdet mellom to
mennesker.
Låta ble også deres første topp 10 hit
i U.S.A. Et marked som hele tiden har vokst for DM.
"The Policy of Truth"
er nok manges favoritt fra denne plata. Da det er en veldig gjennomført
låt arrangementsmessig. Og for en gangs skyld kommer Gahan`s stemme
litt i bakgrunnen. Her er det Flood og Wilder`s elektroniske
stemninger som er det bærende. På en eksperimentell måte. Og de
gjør det glimrende. Dette er også plata hvor Alan Wilder hadde størst
innflytelse på lydbildet til Depeche Mode. Da de elektroniske
arrangementene er mer tydelig her enn på de foregående platene. I
så måte var det stort tap at han valgte å forlate bandet.
Teksten tar for seg de løgnfulle
politikerne som ikke ser den opplagte verdien i det å fortelle
sannheten.
Med "Blue Dress"
og "Clean"
går plata ned et hakk kvalitetsmessig, og blir litt mer
intetsigende. Men ikke dårlig. På førstnevnte synger Gahan
vakkert, til en fin melodi. Men refrenget blir litt for ensformig.
"Clean" minner i starten om "PIMPF"
fra "Music for the Masses". Selv om den ettervert går
over i et mer tilgjengelig lydbilde, får jeg aldri taket på den.
Stemningen er dyster, nesten gotisk. Men med Gahan`s stemme tiner
den opp ihvertfall litt.
"Violator"
er Depche Mode`s mest gjennomførte plate. Og den står for veldig
mange som den beste. En plate som deres senere utgivelser er blitt målt
opp mot. Med negativt utfall. Når man om mange år skal fortelle om
elektromusikken før årtusenskiftet, vil denne bli tatt fram som et
høydepunkt.
|
