|
Debutalbumet
"The
Crossing" hadde vært en stor suksess både salgsmessig og
kritikermessig for Big
Country. Musikken var særegen på den måten at den var trygt
forankret i den keltiske musikktradisjonen. I blandet moderne rock.
Da
de skulle følge opp debuten holdt de seg til det samme lydbildet.
Med den forskjell at stemningen her er mye mørkere. Og tekstene er
ikke lenger eventyrlignende, men tatt ifra virkeligheten. Vokalist Stuart Adamson
står for alle tekstene. Og de utgjør en vesentlig del av
musikkopplevelsen.
Albumcoveret
og tittelen på plata gir lytteren på forhånd visse ideer om hva
plata handler om. I et intervju har Adamson sagt at Corby i England er virkelighetens
Steeltown.
Han
tar utgangspunkt i etterkrigstidens Storbritannia, og særlig de tøffe
levevilkårene folk har hatt i hans hjemby Dunfermline, Skottland.
Og skriver tekster utifra det. Han involverer også familien i
tekstene sine. Hans kone Sandra blir "The
Girl with grey eyes", og hans far som tidligere jobbet på handelsbåt blir
"the man as bright and hard as a bloody sword" i "Tall
Ships go".
Allerede
på førstelåta “Flame of the West” viser Big Country at de hadde endret
soundet sitt siden “The Crossing”.
Fortsatt var de kelt gitarene der. Og stemningen i låta er fortsatt
umiskjennelig keltisk. Men stemningen er samtidig litt dystrere. Noe
som preger hele plata. Og det er mer mainstream rock. Det flotteste
med "Flame of the West",
er hvordan de lar gitarlyden danse i bakgrunnen. Teksten handler om
en krigs demagog. Noen mener denne demagogen er Ronald Reagan, som
hadde besøkt England året før.
”East
of Eden”
var første singel fra plata. Om det var noe heldig valg, er uvisst.
Da også denne er litt dyster i lydbildet. Også teksten uttrykker
frustrasjon og usikkerhet. Muligens Adamsons egen usikkerhet? Låta
nådde "bare” 17. plass på listene. Det foregående albumet
hadde hatt 3. topp 10
singler. Men det er likevel en fin låt, med en fin stemning.
”Steeltown”
er en slags fortsettelse av ”East of Eden” både
stemningsmessig og tekstmessig, Høydepunktet er refrenget som har
et storslagent komp av keltgitarer. Det er så man får frysninger.
”Where
the Rose is Sown” er platas beste låt. Denne har også et raskere tempo. Den
starter med noen enkle trommeslag som gir den et litt gammelt preg,
og fortsetter med en flott kelt gitar solo som er slik jeg liker å
høre det. Og måten de synger sammen på gjør det også
kraftfullt. Helt klart den låta som minner mest om låtene fra ”The Crossing”.
Kelt soloen kommer igjen og igjen i denne låta, noe som gjør at låta
sitter bedre. Adamson bidrar med sine utbrudd : ”hia” ”hot
shot”, som jeg kjenner igjen fra ”In
a Big Country”. Teksten kan forstås som en anti krigs utrop : "If I die in
a combat zone. Box me up and ship me
home."
Låta
avsluttes i en flerstemt gitarsolo, som så går rett over i den
flotte balladen ”Come
Back to Me”. Med trommer i bakgrunnen, og et el. gitarriff gjennom hele låta
blir det en stemningsfull affære.
For
å få til den spesielle gitarlyden, hadde Big Country tatt i bruk
en e-bow. En magnetkloss som blir dratt over strengene, noe som gir
en lang og spesiell lyd. Denne bruker de på flere av låtene på
platen.
Teksten
handler om kvinnen som lengter etter sin kjære, som er far til
hennes barn, men som er blitt drept i krigen. Militærtrommene som
man hører i det fjerne gir den rette følelsen for det teksten
handler om.
Side
2 starter med den rytmiske og raske låta ”Tall ships go”.
En litt rufsete gitarlyd driver låta. Sammen med Adamsons klagende
stemme. Men det er en fin låt som man lytter til. På slutten av låta
kommer kelt gitaren inn. Som om bare for å vise at dette virkelig
er Big Country.
Det
roer seg deretter helt ned med kjærlighetsballaden ”Girl with grey Eyes”.
En vakker melodi, hvor en svak gitarlyd bidrar til å skape en
vennlig stemning.
”Rain
Dance”
er en mer rett fram gitarlåt. Med det kjennetegnende dansende kelt
gitar riffet. Noe som også er låtas høydepunkt, da melodien er
litt intetsigende. Men låta er helt grei likevel. På sedvanlig Big
Country vis, kjører de på med et tettere gitarsound på slutten av
låta.
”The
Greast Divide”er nok en gitarlåt. Og kanskje platas tyngste. Da den har et tett
gitarsound. Refrenget er likevel av det fengende slaget. Med tunge trommeslag og gitarene i bakgrunnen, mens
Adamson synger ”Far away, far away, push the token door, lie away,
steal a day, make the engine roar.
Noen mener teksten handler om fabrikkarbeidere,
men det er ikke så helt enkelt å tolke hva Adamson ønsker å
formidle.
Plata
avsluttes på en fin måte med den avdempede “Just a Shadow”.
En låt som var ute på singel, og som er med på mange av
liveplatene deres.
Låta
handler om hvilket helvete endel kvinner lever i, sammen med
mannfolk som slår : ”It`s just a shadow of the man you should
be” og ”Till` the struggle of ambition turned in violence upon
you” Også på denne låta er det en storslått avslutning,
som om det var et anthem. Uansett en fin avslutning på en fin
plate.
Selv
om den var mørkere og ikke like tilgjengelig som den forrige, ble
også denne en stor suksess med 1. plass på albumlistene i England.
(Den eneste 1. plassen de noen gang opplevde.) De fikk også vist at
de hadde utviklet seg kunstnerisk, gjennom et tyngre lydbilde, og
tekster som hadde fått et dypere innhold. Tekster som omhandlet både
personlig og nasjonal frustrasjon. Samtidig hadde de bevart kelt
gitar stilen, som var så kjennetegnende for debuten.
|
