Manfred Mann's Earth Band: Somewhere In Afrika

Utgivelsesår: 1983

Produsent: Manfred Mann

Låtskrivere: Bob Marley, Sting, Manfred Mann, Anthony Moore, Andy Quanta, Al Stewart

Bandmedlemmer: Manfred Mann, Steve Waller, Chris Thompson, Shona Laing, John Lingwood, Matt Irving

 

    Låtene:

1. Redemption Song

2. Somewhere In Africa

3. Tribal Statistics

4. Arica Suite: 

  a. Brothers And Sisters Of Africa

  b. To Bantustan

  c. Koze Kobenini? (How Long Must We Wait?)

  d. Lalela

5. Eyes Of Nostradamus

6. Demolition Man

7. Third World Service

8. Brothers And Sisters Of Azania 

 

         

 

Manfred Mann, eller  Manfred Lubowitz som han egentlig heter, vokste opp i Johannesburg i Sør-Afrika. Han flyttet tidlig til England for å kunne få utøve sine interesser innen blues og jazz foran et større publikum. Han hadde stor suksess med sine plater både på 60- og 70-tallet. Med nr. 1 hiter som "Do Wah Diddy Diddy", "Mighty Quinn" og "Pretty Flamingo". Og album som "Solar Fire", "Angel Station", "Roaring Silence" og "Chance". På 80-tallet dabbet interessen for Manfred Mann og hans Earth Band litt ut.

På denne plata fra 1982 ønsket Mann å gå tilbake til sine røtter i Sør-Afrika, som for hans del betydde den svarte folkemusikken som hadde påvirket ham i ung alder. Han ønsket å lage en rockeplate med innslag av melodier, rytmer og tekster fra det svarte Afrika.  

Flere steder på plata kunne man høre sampling av afrikansk stammesang. Dette var opptak bassisten Matt Irving hadde gjort, på oppdrag fra Mann.

På det området ble denne plata en av de første som mikset rock og etnisk musikk. Paul Simon skulle gjøre lignende ting senere. Med tildels stor suksess. Plata er også sterk i kritikken av det daværende Apartheid-systemet i Sør-Afrika. Noen av utgavene av dette albumet inneholder hiten "Runner". Den er ikke på noen av mine utgaver, og passer heller ikke inn stemningsmessig, så jeg omtaler den ikke her, selv om det er en flott låt.

Min utgave av "Somewhere in Afrika" starter med det som på mange måter er platas sterkeste spor. Bob Marleys "Redemption Song". Sunget av Chris Thompson, med afrikanske stemmer og rytmer i bakgrunnen. Personlig synes jeg låta fungerer bedre i den nakne kassegitarversjonen på "Live In Budapest", der Thompsons kraftfulle og rustne stemme virkelig får vist seg fram, men likevel en flott start på plata.

Tittellåta "Somewhere in Africa" (skrevet med 'c' her) er inspirert av Afrika, som for å vise hva musikken går ut på. Stemningsfullt.

"Tribal Statistics" er en mer rett fram rockelåt, men med et innhold som tydelig omtaler de hvites syn på de svarte, som kun tall som de kan regne på. Chris Thompson synger denne anklagende låta med sin rustne stemme. 

"Africa Suite" er en mix av 4 forskjellige låter, som Mann selv har skrevet. Jeg liker klart best den første delen: "Brothers And Sisters Of Africa", som utifra hva jeg vet er basert på en sørafrikansk nasjonalhymne. Uansett en utrolig flott og stemningsfull låt, som ethvert land kan misunne Sør-Afrika. Resten av låta skifter mellom ren rock og afrikansk musikk. 

"Eyes Of Nostradamus" er en gammel Al Stewart låt som ikke har noe med Afrika å gjøre. Men i denne versjonen  får den pga. koringen et afrikansk preg likevel. Dette er en flott melodi, som blir eksta flott pga. damestemmene som kommer inn på refrenget - veldig gospelaktig, og en låt jeg har kjær, og som jeg har spilt veldig mye.

"Demolition Man" er en Sting låt. Den har muligens enda mindre med Afrika å gjøre enn den foregående. Likevel er den kanskje platas fineste, og den som ble valgt til å representere plata på 7". Jeg liker denne versjonen mye bedre enn The Police sin egen. Melodien kommer mer til sin rett, den er tøffere pga. el-gitarene. Og ikke minst fordi Steve Waller etter min mening gjør en av de flotteste vokalprestasjoner noensinne på denne låta. Jeg får nesten frysninger når han synger :"I`m an arsenal of doom, when I walk into the room." Utrolig flott. 

Plata roer ned i Afrika-inspirerte "Third World Service". Man ser for seg stammefolket som står og venter på monsunregnet. Dette pga. damestemmen (Shona Laing) som synger "waiting for the monsun, no lightning in the ballroom." Resten av teksten gir meg ikke samme følelsen. Etter hvert kommer det inn litt typiske Manfred Mann-riff i form av mini-moogen og el.gitarer. Stemningsfull låt.

Plata avsluttes med "Brothers And Sisters Of Azania", som er en av få selvkomponerte låter på plata. Og der er man inne ved kjernen på det som er platas store svakhet. Låtene og tekstene er ikke laget for å illustrere problemene for svarte i Sør-Afrika. Selv om stemningene og stemmene gir meg den følelelsen, forteller ofte tekstene en annen historie, noe som gjør det litt forvirrende. 

Men denne selvkomponerte låta har en tekst som ikke er å misforstå. Den handler om at det afrikanske folket i Azania ikke må gi opp, men kjempe videre. Selv om makthaverne ikke er interessert i å gi dem flere rettigheter. Sånn sett en fin avslutning på en annerledes og flott plate. Som jeg har spilt med jevne mellomrom i 30 år.

Plata åpnet øynene mine for en type musikk jeg ikke hadde noe forhold til tidligere. Det var flere andre i klassen min som likte denne plata godt. Noe som gjorde at jeg fattet interesse for den. 

Det var mange nordmenn som likte "Somewhere In Afrika" , og salgsmessig gjorde den det bra, med 8. plass på VG-lista, noe som sammen med Tyskland (8. plass) var det beste den oppnådde noe sted. Og det er noe av forklaringen på at Manfred Mann gjerne gjør en konsert eller tre hvert år her til lands. Det er få steder Manfred Mann's Earth Band er mer populært.