|
Manfred
Mann, eller Manfred Lubowitz som
han egentlig heter, vokste opp i Johannesburg i Sør-Afrika. Han
flyttet tidlig til England for å kunne få utøve sine interesser
innen blues og jazz foran et større publikum. Han hadde stor
suksess med sine plater både på 60- og 70-tallet. Med hitèr som "Do Wah Diddy Diddy", "Mighty
Quinn" og
"Fox on the Run". Og album som "Solar Fire",
"Angel
Station", "Roaring Silence" og
"Chance".
På 80-tallet dabbet interessen for bandet litt ut.
På
denne plata fra 1982 ønsket Mann å gå tilbake til sine røtter i
Sør-Afrika, som for hans del betydde den svarte folkemusikken som
hadde påvirket ham i ung alder. Han ønsket å lage en rockeplate
med innslag av melodier, rytmer og tekster fra det svarte Afrika.
Flere steder på plata kunne man
høre sampling av afrikansk stammesang. Dette var opptak bassisten
Matt Irving hadde
gjort, på oppdrag fra Mann.
På
det området ble denne plata en av de første som mikset rock og
etnisk musikk. Paul
Simon
skulle gjøre lignende ting senere. Med tildels stor suksess. Plata
er også sterk i kritikken av det daværende Apartheid systemet i Sør-Afrika. Noen av utgavene av dette albumet inneholder hitèn "Runner".
Den er ikke på noen av mine utgaver, og passer heller ikke inn
stemningsmessig, så jeg omtaler den ikke her.
Plata
starter med det som på mange måter er platas sterkeste spor. Bob Marley`s "Redemption Song". Sunget av Chris Thompson med afrikanske stemmer
og rytmer i bakgrunnen. Personlig synes jeg låta fungerer bedre i
den nakne kassegitarversjonen på "Live in Budapest"
( se seksjonen om "100 beste låter"), men likevel en
flott start på plata.
"Somewhere
in Africa" er en afrikansk låt, som for å vise hva musikken går ut på.
Stemningsfullt.
"Tribal
Statistics" er en mer rett fram rockelåt, men med et innhold
som tydelig omtaler de hvites syn på de svarte som kun et tall som
de kan regne på. Chris Thompson synger denne anklagende låta med
sin rustne stemme.
"Africa
Suite" er en mix av 4 forskjellige låter. Jeg liker klart best den
første delen : "Brothers and sisters of Africa"
som utifra hva jeg vet, er den sør afrikansk nasjonallåta. Uansett
en utrolig flott og stemningsfull låt, som ethvert land kan misunne
Sør-Afrika å ha som nasjonalsang. Resten av låta skifter mellom
ren rock og afrikansk musikk.
"Eyes
of Nostradamus" er en gammel Al
Stewart
låt som ikke har noe med Afrika å gjøre. Men i denne versjonen
får den pga. koringen et afrikansk preg likevel. Dette er en flott
melodi, som blir eksta flott pga. damestemmene som kommer inn på
refrenget. Veldig gospel aktig. En låt jeg har kjær, og som jeg
har spilt veldig mye.
"Demolition
Man" er en Sting låt. Den har muligens enda mindre med
Afrika å gjøre enn den foregående. Likevel er den kanskje platas
fineste, og den som ble valgt til å representere plata på 7".
Jeg liker denne versjonen mye bedre enn The Police sin egen. Melodien kommer mer til sin
rett, den er tøffere pga. el. gitarene. Og ikke minst fordi Steve
Waller
etter min mening gjør en av de flotteste vokalprestasjoner
noensinne på denne låta. Jeg
får nesten frysninger når han synger :"I`m an arsenal of doom,
when I walk into the room". Utrolig flott.
Plata
roer ned i Afrika inspirerte "Third World Service".
Man ser for seg stammefolket som står og venter på monsunregnet.
Dette pga. damestemmen som synger "waiting for the monsun, no
lightning in the ballroom". Resten av teksten gir meg ikke
samme følelsen. Etterhvert kommer det inn litt typiske Manfred Mann
riff i form av keyboarden og el. gitarer. Stemningsfull låt.
Plata
avsluttes med "Brothers and sisters of Azania"
som er den eneste selvkomponerte låta på plata. Og der er man inne
ved kjernen på det som er platas store svakhet. Låtene og tekstene
er ikke laget for å illustrere problemene for svarte i Sør-Afrika. Selv om stemningene og stemmene gir meg den følelelsen,
forteller ofte tekstene en annen historie, noe som gjør det litt
forvirrende.
Men
denne selvkomponerte låta har en tekst som ikke er å misforstå.
Den handler om at det afrikanske folket i Azania ikke må gi opp,
men kjempe videre. Selv om makthaverne ikke er interessert i å gi
dem flere rettigheter. Sånn sett en fin avslutning på en
annerledes og flott plate. Som jeg har spilt med jevne mellomrom i 30 år.
Plata
åpnet øynene mine for en type musikk jeg ikke hadde noe forhold
til tidligere. Det var flere andre i klassen min som likte denne
plata godt. Noe som gjorde at jeg fattet interesse for den.
|
