|
Denne
plata markerte et skille for Queen
på flere måter. De to foregående albumene hadde vært rock med
progressive elementer. Som resulterte i brukbart salg og hederlig
omtale. Om historien om Queen hadde sluttet der, ville nok Queen gått
inn i historien som en parentes.
"Sheer
Heart Attack" viste et band som hadde utviklet seg voldsomt
kunstnerisk siden forrige album. Et album som kun kom 8 måneder
senere enn det forrige. Brian May hadde blitt rammet av en sykdom
som forhindret dem i å dra på turne. Derfor valgte de heller å gå
i studio. Noe vi i ettertid skal være glade for.
Selv
om forgjengeren "Queen 2" hadde
gjort det bra i England. Medførte "Sheer Heart Attack"
et ytterligere løft på listene. Albumet gikk til 2. plass i
England. Noe singelen "Killer
Queen" også klarte. I tillegg til at den ble deres gjennombrudd i
U.S.A.
"Sheer
Heart Attack" er en veldig variert plate, hvor Queen tør å
leke med helt ulike musikkstiler uten å være redd for å dumme seg
ut. På den måten skilte de seg ut fra de andre rock / heavyrock
bandene på denne tiden, som var mer ensformig. På denne platen
fant de fram til en formel de utviklet til det perfekte på deres
neste plate "A night at the Opera".
Og denne er ikke mye dårligere.
Personlig
tok det lang tid før jeg skjønte hvilken klassiker dette er. Enda
jeg anskaffet meg den allerede på 80 - tallet. Men på den tiden
var jeg mer snever når det gjaldt musikk. Noe som gjorde at jeg
styrte unna denne, som jeg syntes var for heavy. Enda jeg elsket de
andre platene til Queen. Men det endret seg da jeg etterhvert fikk
ørene opp for denne ene perlen etter den andre fra dette albumet.
"Brighton
Rock" som starter plata må ta sin del av "skylden" for
at jeg ble litt skremt av plata. Da den etter en rolig intro med
lyder som om det var et karneval, drar igang en av de mest heavye låtene
de har laget. Men også en av de beste og mest fengende. Brian May får
en sjelden sjanse til å vise hva han er i stand til å gjøre på
gitar. Gitaronanien er sterkt framtredende. Men like fullt
sjarmerende. Samtidig som også Mercury viser at han takler flere
stemmeleier på en glimrende måte.
For
å få det massive lydbildet som gitarene utgjør, har del lagt
flere riff oppå hverandre. Denne låta er en favoritt blant Queen
fansen som liker de hardere låtene. Og ofte brukt på
livekonserter. Man finner også en 12 minutt lang versjon på live
albumet "Live Killers".
Den bidro til å sette May i samme klasse som gitargenier som Jimi
Hendrix, Steve Vai og Eddie Van Halen.
"Killer
Queen" er den mest kjente låta fra denne plata. En elegant og
spennende låt som blander heavy med pop og litt ragtime. Det er
fascinerende å høre hvordan May lar heavygitaren danse på sine
egen lystige måte, noe som gir den et vennlig preg, samtidig som
det ikke er tvil om det er rock.
Låta
handler om en overklasse hore. Mercury ønsket å vise at mennesker
med klasse kan være horer også. Det var med denne låta at det
vanlige radiopublikummet ble kjent med Queen.
"Tenement
Funster" er skrevet av Roger Taylor, og det er også han som synger på
den. Taylor har en ganske rufsete stemme, som passer til å synge
heavyrock. For dette er en skikkelig rocker. Men i umiskjennelig
Queen stil.
Den
går direkte over i "Flick Of The Wrist".
Som høres ut som classic vs. rock da den er innom flere
forskjellige stilarter og tempopartier. Den har også noe av
dramatikken i seg som man ellers finner i operetter. Den
minner litt om "Bohemian Rhapsody"
i sin vandring mellom musikkstilene.
"Lily Of The Valley" er
en vakker ballade slik bare Mercury kan lage dem, og synge dem. Så
tandert og sårt, men så vakkert. Med kun piano og flerstemt vokal.
Et slags hvileskjær i all rocken. Minner om senere låter som "Love of my Life" og
"Jealousy".
"Now I'm Here" starter med noen enkle gitarriff og
ordene "Now I`m here", før det eksploderer i en vegg a
gitarer. Heavy og fengende. Den går så over i en mer boogie rock
aktig melodi, mens heavy gitarene ligger og lurer i bakgrunnen hele
tiden. Avslutningen på låta minner meg om Bowie`s "TVC - 15" som kom noen år senere. Man husker også
ordene "Down in the Dungeon just peache`s and me..", før
heavy gitarene tar over. Stemmeharmoniene er vakker på en måte
bare Queen får til. Den oppnådde en flott 11. plass på de
engelske listene. Og ble senere også en live favoritt. Og kan trygt
nevnes som en av de store Queen klassikerne.
"In
The Lap Of The Gods" er en episk låt hvor Freddie Mercury utmerker
seg med en vakker piano intro, og en dubbet stemme. Refrenget er
flott med May`s varme gitarlyd. Men det er likevel noe uforløst
over den, som om den kun er en interlude før en hovedlåt. En
hovedlåt som etter min mening ikke kommer før i sistelåta. Da vi
får "In the laps.. revisited".
"Stone
Cold Crazy" er kanskje den tyngste rockelåta Queen noen gang
laget. Med en massiv vegg av gitarer. Men samtidig er låta både
rytmisk og leken i melodien. Men her er det heavy gitarene som
gjelder. Den er sammen med "Brighton Rock", kanskje den
tyngste låta Queen laget. Noe som har tiltalt mage metal fans rundt
om. Ikke minst gutta i
Metallica,
som laget en cover av denne til sitt "Garage Inc." album.
Teksten
forteller om en fyr som lever i sin drømmeverden dominert av gamle
gangsterfilm klisjer : "Running down the street. Shooting people that I meet. With my rubber toy water gun. Here comes the
deputy. Gonna come ‘n’ get-a me. Gotta get away from this stone
cold floor, crazy. Stone cold crazy, y’know."
Etter
dette fyrverkeriet av en heavy låt, går det rett over i rolige "Dear
Friends", som er en lavmælt pianolåt som kun varer i ett minutt. Måten
de korer på, gjør at jeg får litt julestemning av å høre på
den. Den var også med på "Five Live" med Queen + George
Michael fra 1993.
"Misfire"
er en uhøytidelig funk låt laget av John
Deacon.
Noe som gir plata nok en dimensjon. En virkelig flott gladlåt, hvor
Freddie igjen bruker stemmen for det den er verdt. En forgjenger til
andre funk låter fra Deacon.
"Bring
Back That Leroy Brown" er en ragtime, tredve talls aktig gladlåt. Som
viser at Queen ikke tok seg selv alt for høytidelig. Brian May
imponerer både på el. gitar og ukulele banjo!! Tankene går til et
britisk hageparty slik de sikkert var på 30 - tallet. Denne stilen
skulle de benytte seg av på senere album også, i låter som "Dreamers Ball",
"Seaside
Rendezvous" og "Lazing on a Sunday afternoon".
Man kan også kjenne igjen noen av Monty Python`s låter i denne.
"She Makes Me" er rolig, kassegitarbasert kjærlighetslåt
som fungerer helt greit. De kan minne om Beatles, eller Barclay
James Harvest noen år senere. Men kanskje blir den litt for
langdryg og ensformig.
"In The Lap Of The Gods
Revisited" er favoritten min fra
denne plata. Den starter med en enkel melodi og noe pen pianospilling før
det tar av med noe av det mest fengende sing - a - long refrenget
jeg kan tenke meg. Perfekt for enhver fotballklubb på jakt etter ny
klubbsang. Den er nesten for en anthem å regne. Jeg ser for meg
gutta på puben som synger med på den. Noe vil si at det kanskje
blir litt vel mye refreng. Men jeg synes det bare er flott. Med
Brian Mays gitar som en rød tråd gjennom låta.
En
flott avslutning på et variert og flott album. Som oser over av
spilleglede og kreative låter. Det mest positive er at de her får
sjansen til å vise hva de er i stand til på instrumentene sine.
Taylor får kjørt seg på trommene, og sammen med Deacon
demonstrert en glimrende rytmeseksjon. Mercury får sjansen
til å vise spennvidden i stemmen sin. Og ikke minst, Brian May får
vist hva han er i stand til å gjøre med gitarene. Noe han alt for
sjelden fikk vist på de senere Queen albumene.
|
