The Moody Blues: Seventh Sojourn

Utgivelsesår: 1972

Produsent: Tony Clarke

Låtskrivere: Justin hayward, Mike Pinder, John Lodge, Ray Thomas, Graeme Edge

Bandmedlemmer: Justin Hayward, Mike Pinder, John Lodge, Ray Thomas, Graeme Edge

  

   Låtene:

1. Lost In A Lost World

2. New Horizons

3. For My Lady

4. Isn't Life Strange

5. You And Me

6. The Land Of Make-Believe

7. When You're A Free Man

8. I'm Just A Singer (In A Rock And Roll Band)

  

moody blues   moody blues    moody blues

  

"Seventh Sojourn" er det siste av 7 veldig sterke album fra den klassiske Moody Blues besetningen: Hayward, Pinder, Lodge, Thomas og Edge. Navnet 'Sojourn' henspilte på en pause/hvile. Og uten at bandet selv visste det på den tiden, kom de til å ta seg en lengre pause etter å ha spilt inn dette albumet. De kom tilbake, men da på et annet nivå enn denne og de foregående platene. Dette er også plata de hadde størst suksess med. Selv om den ikke gikk til topps i Storbritannia (5. plass), lå den som nr. 1 i hele 5 uker i U.S.A. Noe som gjorde dem til mestselgende der i 1972. Den gikk også til topps i Canada, og nådde 2. plass i Australia. I Norge ble det 10. plass.

Alle 7 albumene mellom 1967 og 1972 er veldig bra, men denne holder jeg som den beste av dem pga. det gode låtmaterialet og den flotte produksjonen. "Seventh Sojourn" er også mer homogen enn de andre. Plata var hatet av medlemmene etter at de hadde spilt den inn, fordi de var så lei av å produsere plater (6 på 7 år), og lei av hverandre. I ettertid har de sett at den likevel er veldig bra.

Selv om den er fra 1972, og den siste av de store. Er det likevel denne jeg ville tippet var eldst om jeg ikke hadde visst bedre. Pga. lydbildet som kan virke litt mer typisk 60-talls og hippiepreget. Noe som i denne sammenhengen er ment positivt.

"Lost In A New World" starter plata på typisk Moody Blues maner. Det er sånn passe pompøst og dramatisk. De andre korer fint på låta.

"New Horizons" er mer balladeaktig. Rolig og fin, med et sterkt symfonisk lydbilde, som så mange av låtene til Moody Blues.

"For My Lady" har siden jeg første gang fikk sansen for Moody Blues rundt 1980, vært favorittlåten min med dem, sammen med "Nights In White Satin". Det er en lun og vakker sang man blir i godt humør av å høre på. Jeg ser for meg den engelske fiskeren som sitter på kaia og synger og spiller gitar. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg får den assosiasjonen. Fløytene og kassegitaren gir den et varmt, litt gammelmodig uttrykk. Pop med innslag av folkemusikk er en passende beskrivelse. Det er pga. låter som denne at jeg får følelsen av at plata er gamlere enn fra 1972.

"Isn't Life Strange" var den største hiten fra denne platen, med 13. plass i Storbritannia og 29. plass i U.S.A. Den starter rolig med fiolin og ordene: "Isn't life strange..." og går så over i et pompøst parti med strykere, el-gitar og koring, som gir klare hippieassosiasjoner. Før den igjen roer seg ned med fiolin og solo sang. Flott låt!

"You And Me" er nok en fin låt som har symfoniske, og litt hippieaktige elementer i seg. Den går i et raskere tempo enn de andre låtene på plata. Og særlig flott er den der de synger flerstemt.

"The Land Of Make Believe" har et flott fløyteparti på starten av låta. Og harmonien i stemmene deres varmer.

"When You're A Free Man" er mer melankolsk, og ikke så umiddelbar. Nesten dyster. Men likevel fin.

"I'm Just A Singer (In A Rock'n Roll Band)" er en annen favoritt, som jeg har likt veldig godt i over 30 år. Den starter med en litt treg trommerytme, som går fortere og fortere, til et tungt bassriff kommer inn.Og så dyttes det på med strykere, horn og koring. Pompøst, litt gammelmodig lydbilde, men veldig, veldig bra. Overprodusert vil kanskje noen si.

Det er bare 8 låter på denne plata. Men samtlige holder høyt nivå. Artig er det også at alle 5 medlememmene deltok på låtskriversiden. Det er særlig den symfoniske, litt hippiepregede stemningen på "Seventh Sojourn" jeg liker godt, i tillegg til de gode låtene. Et verdig punktum for 6 flotte år, før det ble 6 års pause.