|
"Seventh
Sojourn" er den siste av 7 veldig sterke album fra den klassiske
Moody
Blues besetningen : Hayward, Pinder, Lodge, Thomas
og Edge.
Etter denne skulle det gå 6 år før de pånytt ga ut plate. Men da
på et annet nivå enn denne. Dette er også plata de hadde størst
suksess med. Selv om den ikke toppet i England, klarte den 5 uker på
toppen i U.S.A. Noe som gjorde dem til mestselgende i 1972.
Alle
7 albumene mellom 1967 og 1972 er veldig bra, men denne holder jeg
som den beste pga. det gode låt materialet, og den flotte
produksjonen. Plata er også mer homogen enn de andre. Plata var
hatet av medlemmene etter at de hadde spilt den inn. Fordi de var så
lei av å produsere plater (6 på 7 år), og lei av hverandre. I
ettertid har de sett at denne likevel er veldig bra.
Selv
om den er fra 1972, og den siste av de store. Er det likevel denne
jeg ville tippet var eldst om jeg ikke hadde visst bedre. Pga.
lydbildet som kan virke litt mer typisk 60 - talls og hippiepreget.
Noe som i denne sammenhengen er positivt.
"Lost in a new World" starter plata på typisk Moody Blues maner. Sånn
passe pompøst og dramatisk. De andre korer fint på låta.
"New Horizons" er mer balladeaktig. Rolig og fin. Med
et sterkt symfonisk lydbilde. Som så mange av låtene til M.B.
"For
my Lady" har
siden jeg første gang fikk sansen for Moody Blues for 22 år siden,
vært favorittlåten min med dem, sammen med "Nights in white
Satin". Det er en lun og vakker sang, man blir i godt humør av
å høre. Jeg ser for meg den engelske fiskeren som sitter på kaia
og synger og spiller gitar. Vet ikke helt hvorfor jeg får den
assosiasjonen. Fløytene og kassegitaren gir den et varmt, litt
gammeldags uttrykk. Folk musikk er et passende ord. Det er pga. låter
som denne at jeg får følelsen av at plata er gamlere enn fra 1972.
"Isn`t Life Strange" var den største hitèn fra denne
platen. Den starter rolig med fiolin og ordene : "Isn`t life
strange..." og går så over i et pompøst parti med strykere,
el. gitar og koring, som gir klare hippie assosiasjoner. Før den
igjen roer seg ned med fiolin og solo sang. Flott låt.
"You and Me" er nok en fin låt som har symfoniske,
og litt hippieaktige elementer i seg. Den går i et raskere tempo
enn de andre låtene på plata. Og særlig flott er den der de
synger flerstemt.
"The Land of make Believe" har et flott fløyte parti på starten
av låta. Og harmonien i stemmene deres varmer.
"When you`re a free Man" er mer melankolsk. Ikke så
umiddelbar, nesten dyster. Men likevel fin.
"I`m
just a Singer (In a rock`n roll band)" er en annen
favoritt. Som jeg har likt veldig godt i over 20
år. Den starter med en litt treg trommerytme, som går fortere og
fortere, til et tungt bassriff kommer inn.Og så dyttes det på med
strykere, horn og koring. Pompøst, litt gammelmodig lydbilde, men
veldig, veldig bra. Overprodusert vil kanskje noen si.
Det er bare 8 låter på denne plata.
Men samtlige holder høyt nivå. Artig er det også at alle 5 deltok
på låtskriversiden. Det er særlig den symfoniske, litt
hippiepregede stemningen på plata jeg liker godt. I tillegg til de
gode låtene. Et verdig punktum for 6 flotte år. Før det ble 6 års
pause.
|
