|
For
å ta en kort briefing i historien om Tears for Fears.
De traff hverandre allerede som barn i Bath, England. Men startet
bandet først i 1981. De fikk umiddelbar suksess med den
kritikerroste plata "The
Hurting" fra 1983, som omhandlet psykologiske emner, blandet med gode
synth baserte låter. Oppfølgeren "Songs from the Big Chair"
løftet bandet opp blant de aller største i verden på midten av 80
- tallet med hitèr som
"Shout" og "Everybody wants to rule the
World". Det skulle ta hele 4 år før "tåregutta" fulgte
den opp. Uenighet mellom Orzabal og Smith,
forventningspress, og ønske om å lage en "state of the
art" plate gjorde at det tok tid.
Da
den omsider kom, var det mange som rynket på nesen, og mumlet
overprodusert og pompøst. Likefullt gikk plata til topps på de
engelske albumlistene, i motsetning til "Songs from the Big
Chair" som "bare" nådde 2. plassen. Men noen vil nok
si at det skyldtes det store forhåndssalget. Tror nok likevel at
"Songs" solgte bedre totalt.
Det
er litt av en stjernerekke de har fått med seg : Phil
Collins, Oleta Adams, Simon Philips (Mike Oldfield, Rainbow, Michael
Schenker), Carol Kenyon (Simple Minds, Pet Shop Boys, Heaven 17),
Dave Bascombe (Depeche Mode, Erasure, Human League, ABC), Chris
Hughes (A-ha, Howard Jones, Peter Gabriel, Human League), Bob
Clearmountain (David Bowie).
De fleste av disse hadde tidligere hatt ansvaret for å produsere
kjente album. Her var de samlet på et brett. Så noen akustisk
gitarplate kunne nok dette aldri bli. Også album coveret og 1.
videoen fra plata er litt overkill når det gjelder bruk av
effekter.
Plata
har likevel fått et lavmælt lydbilde, med ettertenksomme, rolige låter.
Bortsett fra 1. singelen "Sowing the Seeds of Love".
De små detaljene lydmagikerne har skapt, hører man likevel her og
der.
Platas
starter smakfullt og vakkert med klassikeren "Woman
in Chains". Klassiker fordi den med tiden har vokst til å bli en låt
som ofte spilles, og som brukes i ulike sammenhenger. Den største
forbedringen fra "Songs", er at de har fått med Oleta
Adams guds benådete stemme på plata. Det har gitt den en ekstra
dimensjon. Og Roland Orzabal synger bedre enn på de foregående
albumene. Med mer varme og kraft. Så samspillet mellom Orzabal,
Adams og et utsøkt lydbilde, gjør dette til en flott låt. Teksten
er også meningsfull. Adams synger om en kvinne som prøver å komme
seg opp i denne verden, men som blir holdt i lenker. Mens Orzabal
synger en slags moderlig bakgrunnsstemme : “It’s a world
gone crazy. Keeps woman in chains. It’s under my skin but out of
my hands.” “I will not accept the greatness of man.” Flott!
"Badman`s
Song" viser at TFF ønsker å dra inn nye momenter i musikken sin.
Her tar de med oss på en reise gjennom ulike amerikanske musikk
stilarter. Vakkert istemmesatt av Orzabal og Adams. Som synger like
vakkert her som på "Woman in Chains". Og med musikere som
McIntosh, Katchè, Palladino er det mulig å vandre rundt i
musikken`s verden på denne måten uten å dumme seg ut.
"Sowing
the Seeds of Love" viser hvor bra det kan bli når en god melodi,
gode musikere, og god produksjon kommer sammen i en låt. Med en
produksjons stil Beatles ville brukt om de skulle laget "Sgt.
Peppers" 20 år senere. TFF kaster inn alle de musikalske
triksene som fins i musikklæreboka. Franske horn, vocoder vokaler,
tape loops, operasangere, og trommeslager Chris Hughes som gjør
sitt beste for å ligne Ringo Starr. Lag på lag med med lyd. Og en
tekst som forkynner kjærlighet, og en slutt på grådighet og
sult... Mye mer pompøst enn det tror jeg nesten ikke det er mulig
å få det. Problemet er at det fungerer. Låta er veldig bra, flott
refreng når Smith synger "Sowing the seeds of love", mens
Orzabal kommer med de velvalgte ordene i teksten.
Ette
dette kommer plata ned på jorda med "Advice for the Young at Heart". En lett og ledig låt med Curt Smith`s behagelige stemme.
Piano - og keyboard spillingen i låta er også av det behagelige
slaget. Den gjorde det også bra som singel.
Side
B er langt mindre ambisiøs. Og også vanskeligere å få taket på.
"Standing on the Corner of the 3. World"
starter
lavmælt, men bygger seg etterhvert opp. Er mer en stemningsgreie
enn en melodi. også her er teksten av det ambisiøse slaget. Veldig
fin å høre på, og bare nyte stemningen.
"Swords
and knifes" minner meg litt om "I believe" fra
"Songs". Den er en enklere låt, nesten balladeaktig. Går
over i et mindre vokalt parti. Som er mer pompøst. "Year of the Knife"
er lagt opp som om det var en live låt. Med publikums brus i
bakgrunnen. Det er mange stemmer som er med og synger på refrenget.
Ikke av de beste TFF har laget.
Men
plata avsluttes flott med "Famous Last Words".
Noe som skulle vise seg å bli tilfelle. Smith og Orzabal skulle
ikke lage flere plater sammen etter denne. Før i 2003. Orzabal tok
Tears for Fears navnet etterpå, uten at det salgsmessig eller
kvalitetsmessig ble det samme som på dette albumet. Dette er en
lavmælt og fin pianolåt. Med strykere, og horn. Kanskje var det
det forestående bruddet de hadde i tankene da de laget teksten?
"The
Seeds of Love" er bortimot et mesterverk. Et fint band på høyden
av deres kunstneriske kreativitet. Det er produksjonen og de gode låtene
som gjør albumet så bra. Så bra er det laget, at det, at det
fortsetter å gjøre inntrykk, og høres friskt ut, 17 år senere.
Noe ikke alle 80 - talls album gjør.
|
