|
Duran
Duran fremstår vel for ettertiden som selve inkarnasjonen på 80 -
talls musikken, og 80 - talls motene. Likt av mange, og hatet av
enda flere. Noe av det som kjennetegnet 80 - talls musikken mest,
var new romanticèn og new wave musikken på starten av tiåret. Og
Duran Duran stod sentralt i begge sjangerne.
At
mange ikke likte Duran Duran er kanskje ikke så rart. De framstod
som ganske polerte og arrogante i videoene sine, og på de glamorøse
bildene. Husker selv at det tok lang tid før jeg skjønte at bandet
hadde mye å by på rent musikalsk. Framtoningen deres gjorde at jeg
mistet lysten til høre på de.
Samtidig
er det ingen tvil om at evnen deres til å stikke seg fram hjalp dem
til å nå ut til et stort platepublikum. Ikke minst i U.S.A. At de
dermed mistet sjansen til å få full kredit for sine musikalske
kvaliteter, får så være. Man har vel i ettertid forstått bedre
hvilke perler de laget på 80 - tallet. Ikke minst i "Rio",
som i ettertid må kunne ses på som en klassiker innen popmusikk.
I
tillegg til at "Rio" er en flott plate. Er den overfylt av
eksotiske detaljer. Fra albumnavnet, coveret, det dandye bildet på
inner coveret, og de mystiske symbolene på coveret. Nesten så man
aner ugler i mosen. At man må kompensere musikken med andre ting.
Men som sagt, slik er det ikke.
Tittellåta
"Rio" starter plata. En låt som trygt kan
regnes som en av de store new wave klassikerne. Den blander pop med
en kunstnerisk, atmosfærisk stemning på en fin måte. Teksten er
leken og romantisk, og den tegner et bilde av damen på forsiden a
coveret. En dame hvor hennes "cherry ice cream smile" er
uimotståelig. "Her name is Rio and she dances on the sand. Just
like that river twisting through a dusty land".
Refrenget
er typisk pop. Men versene imellom har innslag av swing og jazz i
seg. Man kan også ane påvirkningen fra Roxy Music og
Japan
her.
Fra album som "Flesh + Blood" og "Quiet Life".
Både
på denne, og andre låter fra albumet viser Duran at de har en
glimrende rytmeseksjon i Andy og John Taylor,
som blir pent kompet av Nick Rhodes evner på keyboards. Andy Hamilton
spiller saxofon her som om det skulle vært Andy Mackay
fra Roxy music. I hele tatt en heldig kombinasjon.
"My
own Way” er en fin tempo låt, med et fengende refreng. Egentlig en typisk
danselåt. Soundet i bakgrunnen er ikke ulikt hva Roxy Music drev på
med et par år tidligere. Mange liker denne veldig godt. Husker jeg
leste et sted at Simon Le Bon ikke hadde vært helt fornøyd med
teksten på den. Den var også ute på singel, og nådde en fin 14.
plass på de engelske listene.
”Lonely
in your Nightmare” er en fin melodi, den ligger et sted midt imellom
det å være ballade, og tempolåt. Le Bon gjør en fin
vokalprestasjon på den.
"Hungry
like the Wolf" er den første låta med Duran Duran jeg fikk et
forhold til. Husker jeg syntes kvinnelatteren i starten, tett
etterfulgt av et gitar - og keyboardriff, var tøft. Noe jeg
fortsatt synes. Låta er en rett fram, god poplåt. Med et drivende
tempo og godt humør. Uten noen dypere tekst. Noe det er helt greit
at den ikke har. Jeg synes det er best å ta den for det den er. En
partylåt, som sikkert egnet seg godt live.
“Hold
back the Rain” er ikke av de mest interessante låtene, men likevel fengende. Fin
mix mellom bass, gitar og keyboards. Noe som gir den et fyldig,
heftig lydbilde. Selv om det meste her er typisk 80 - talls, går
tankene i sterkere grad til dette tiåret i denne. Men generelt vil
jeg si at "Rio"
som album har holdt seg bra i de 20 årene som er gått siden
utgivelsen. Produksjonen høres tidsriktig og frisk ut selv idag.
Noe jeg tror fører til at flere og flere unge i dag får ørene opp
for musikken deres.
”New
Religion” starter nesten mytisk, før den går over i et el. gitarparti. Den
er pent arrangert. Og er rett og slett god popmusikk, som så mye
annet her. Stemningsfull og fengende. Den var også med på "Arena"
plata.
"Save a Prayer"
er den fineste av mange fine låter på dette albumet. Og en
favoritt hos veldig mange Duran Duran fans. Teksten spinner
rundt en blind date mellom to personer som har et kort, men heftig
forhold : "Some people call it a one night stand. But we can call it paradise. Don't say a prayer for me
now. Save it 'til the morning after". Og
melodien og Le Bon`s stemme uttrykker denne ulykkelige kjærligheten.
Rytmeseksjonen er avdempet for dermed å framheve teksten. Samtidig
som Rhodes` synth riff har fått en mer framtredende plass.
Og det er synthriffene som bidrar til å
skape den flotte stemningen som er i låta. Man får tanker om
fjerne strøk, og andre tider. Sammens med Simon Le Bon`s fine
melodi. Det er sånne låter som det her som gir ordet pop en
positiv betydning.
Låta ble også den singelen fra denne
plata som nådde lengst på listene med en fin 2. plass. Men som en
av de mest populære og kjente låtene fra 80 - tallet, hadde den
fortjent å gå til topps. Den har blitt covret og samplet flere
ganger i ettertiden. Låta vil ellers bli husket for en av de mest
markante videoene fra denne tiden. Eksotiske plasser var ofte arena
for Duran Duran sine videoer. Så også her. Denne er tatt opp på
Sri Lanka.
Og en stemningsfull og flott låt blir avløst
av en annen like fin..
"The Chauffeur".
Den har en flott, nesten klassisk oppbygning. Le Bon`s sang, og fløytene
på slutten gjør at jeg får en middelalder følelse når jeg hører
den. Dette er Nick Rhodes` låt, da det er en keyboard dominert låt.
Flott oppbygd er den. Med noen enkle riff i starten, før Le Bon`s
stemme kommer inn, og låta får et fyldigere lydbilde. På slutten
får vi en grand finale på både låta og plata, idet fløytene
kommer inn. Utrolig stemningsfullt og vellaget. De uforståelige
ordene på slutten av låta er hentet fra en naturfilm bandet fant.
Dette er en favoritt hos veldig mange
Duran fans. Og en låt som viser hva man kunne lage av
stemningsfulle, eksotiske låter på 80 - tallet. Noe jeg mener har
vært litt fraværende i tiårene etter.
Det ble også laget en video til låta.
Men den var såpass vågal at den ble forbudt mange plasser. Blant
annet på MTV. Den var heller ikke ute på singel. Kun som B - side
på "Rio".
Noe den burde vært, da den har det samme potensialet i seg som nr.
2 låta "Save
a Prayer".
"Rio" er
en av de beste, mest sjarmerende, og mest betydningsfulle platene
fra 80 - tallet. Det er sjelden man finner så mange popperler på
samme album. Faktisk er tre av låtene på min topp låt liste fra
denne plata. At noen av låtene på plata er mer ubetydelig og
enkle, får så være.
Dette
er en klassiker flere burde fått øynene opp for. Så får de
heller legge bak seg alle fordommene de måtte ha mot framtoningen
til bandet.
Selv om de laget flotte plater også i
fortsettelsen, er dette et klart høydepunkt som de hele tiden vil
bli målt opp imot.
|
