|
Duran
Duran fremstår vel for ettertiden som selve inkarnasjonen på 80-talls musikken, og 80-talls motene. Likt av mange, og
muligens mislikt av
enda flere. Noe av det som kjennetegnet 80-talls musikken mest
var new romanticen og new wave popen på starten av tiåret. Og
Duran Duran stod sentralt begge steder.
At
mange ikke likte Duran Duran er kanskje ikke så rart. De framstod
som ganske polerte og arrogante i videoene sine, og på de glamorøse
bildene. Jeg husker selv at det tok lang tid før jeg skjønte at bandet
hadde mye å by på rent musikalsk, for framtoningen deres gjorde at
jeg ikke fikk lyst til høre på de.
Samtidig
er det ingen tvil om at evnen deres til å stikke seg fram hjalp dem
til å nå ut til et stort platepublikum. Ikke minst i U.S.A. At de
dermed mistet sjansen til å få full kredibilitet for sine musikalske
kvaliteter, får så være. Man har vel i ettertid forstått bedre
hvilke perler de laget på 80-tallet. Ikke minst i "Rio",
som i ettertid må kunne ses på som en klassiker innen popmusikk.
I
tillegg til at
"Rio" er en flott plate, er den overfylt av
eksotiske detaljer. Fra albumnavnet, coveret med den maleriske damen, det
dandy bildet på
innercoveret, og de mystiske symbolene på coveret. Det var nesten så man
ante ugler i mosen.. At de måtte kompensere musikken med andre ting.
Men som sagt, slik er det ikke.
Tittellåta
"Rio" starter plata, og det er en låt som trygt kan
regnes som en av de store new wave klassikerne. Den blander pop med
en kunstnerisk, atmosfærisk stemning på en fin måte. Teksten er
leken og romantisk, og den tegner et bilde av damen på forsiden av
coveret. En dame hvor hennes "cherry ice cream smile" er
uimotståelig. "Her name is Rio and she dances on the sand. Just
like that river twisting through a dusty land".
Refrenget
er typisk pop. Men versene imellom har innslag av swing og jazz i
seg. Man kan også ane påvirkningen fra Roxy Music og
Japan
her.
Fra album som "Flesh+Blood" og "Quiet Life".
Både
på denne, og andre låter fra albumet viser Duran at de har en
glimrende rytmeseksjon i Andy og John Taylor,
som blir pent kompet av Nick Rhodes evner på keyboards. Andy Hamilton
spiller saxofon her som om det skulle vært Andy Mackay
fra Roxy music. I hele tatt en heldig kombinasjon.
"My
Own Way" er en fin tempolåt, med et fengende refreng. Den har også
elementer av disco i seg. Soundet i bakgrunnen er ikke ulikt hva Roxy Music drev på
med et par år tidligere. Mange liker denne veldig godt. Jeg husker jeg
leste et sted at Simon Le Bon og de andre i bandet ikke hadde vært helt fornøyd med
teksten på
"My
Own Way". Noe jeg kan forstå med tekstlinjer som: "Cause I've got my
own way, I can find my own way, cause I've got my own way."
"My
Own Way"
var også ute på singel, og nådde en fin 14.
plass på den britiske singellisten.
"Lonely
In Your Nightmare" har en fin melodi. Den ligger et sted midt imellom
det å være ballade og en tempolåt. Le Bon gjør en fin
vokalprestasjon på låta.
"Hungry
Like The Wolf" er den første låta med Duran Duran jeg fikk et
forhold til. Jeg husker jeg syntes kvinnelatteren i starten, tett
etterfulgt av et gitar- og keyboardriff, var tøft. Noe jeg
fortsatt synes. Låta er en rett fram, god poplåt. Med et drivende
tempo og godt humør, uten noen dypere tekst. Noe det er helt greit
at den ikke har. Jeg synes det er best å ta den for det den er. En
partylåt, som sikkert egnet seg godt live.
"Hold
Back The Rain" er ikke av de mest interessante låtene, men likevel fengende. Den
har ein fin mix mellom bass, gitar og keyboards, noe som gir den et fyldig,
heftig lydbilde. Selv om det meste på "Rio" er typisk 80-talls, går
tankene i sterkere grad til dette tiåret i denne. Men generelt vil
jeg si at
"Rio" som album har holdt seg bra i de 30 årene som er gått siden
utgivelsen. Produksjonen høres frisk ut selv idag, noe jeg tror fører til at flere og flere unge i dag får ørene opp
for musikken deres.
"New
Religion" starter nesten mytisk, før den går over i et el-gitarparti. Den
er pent arrangert, Og er rett og slett god popmusikk. Som så mye
annet her. Stemningsfull og fengende. Den var også med på
liveplata "Arena".
"Save A Prayer"
er den fineste av mange fine låter på dette albumet. Og en
favoritt hos veldig mange Duran Duran fans. Teksten spinner
rundt en blind date mellom to personer som har et kort, men heftig
forhold: "Some people call it a one night stand. But we can call it paradise. Don't say a prayer for me
now. Save it 'til the morning after." Og
melodien og Le Bons stemme uttrykker denne ulykkelige kjærligheten.
Rytmeseksjonen er avdempet for dermed å framheve teksten. Samtidig
som Rhodes' synth riff har fått en mer framtredende plass.
Og det er synthriffene som bidrar til å
skape den flotte stemningen som er i låta. Man får tanker om
fjerne strøk, og andre tider. Sammens med Simon Le Bons fine
melodi. Det er sånne låter som det her som gir ordet pop en
positiv betydning.
"Save
A Prayer" ble også den singelen fra denne
plata som nådde høyest på listene med en fin 2. plass i
Storbritannia, og 1. plass i Frankrike. Men som en
av de mest populære og kjente låtene fra 80-tallet hadde den
fortjent å gå til topps også i hjemlandet. Den har blitt covret og samplet flere
ganger i ettertiden. Låta vil ellers bli husket for en av de mest
markante videoene fra denne tiden. Eksotiske plasser var ofte arena
for Duran Duran sine videoer, så også her. Denne er tatt opp på
Sri Lanka.
En stemningsfull og flott låt blir avløst
av en annen like fin en, med "The Chauffeur".
Den har en flott, nesten klassisk oppbygning. Le Bons sang, og fløytene
på slutten gjør at jeg får en middelalderfølelse når jeg hører
den. Dette er Nick Rhodes' låt, da
"The Chauffeur" er
keyboarddominert.
Flott oppbygd er den, med noen enkle riff i starten, før Le Bons
stemme kommer inn, og låta får et fyldigere lydbilde. På slutten
får vi en grand finale på både låta og plata, idet fløytene
kommer inn. Utrolig stemningsfullt og vellaget. De uforståelige
ordene på slutten av låta er hentet fra en naturfilm bandet hadde
sett.
"The Chauffeur" er en favoritt hos veldig mange
Duran Duran-fans. Og en låt som viser hva man kunne lage av
stemningsfulle, eksotiske låter på 80-tallet. Det ble også laget en video til låta.
Men den var såpass vågal at den ble forbudt mange steder, blant
annet på MTV. Den var heller ikke ute på singel (kun som B-side
på
"Rio") noe den burde vært, da den har det samme potensialet i seg som
"Save A Prayer".
"Rio" er
en av de beste, mest sjarmerende, og mest betydningsfulle platene
fra 80-tallet. Det er sjelden man finner så mange popperler på
samme album som her. Faktisk er tre av låtene herfra på min topp
100 liste over tidenes beste. At andre av låtene på plata er mer ubetydelig og
enkle, får så være. Den er en klassiker flere burde fått øynene opp for. Så får de
heller legge bak seg alle fordommene de måtte ha mot framtoningen
til bandet.
Selv om Duran Duran laget flotte plater også i
fortsettelsen, var dette et klart høydepunkt som de hele tiden ble målt opp imot.
|
