|
Fine
Young Cannibals ble dannet etter at ska bandet The
Beat ble
oppløst. Andy
Cox og
David Steele fikk
vite at bandet var oppløst da banken ringte for å avslutte
forholdet til bandet. I hemmelighet hadde de andre dannet nytt band.
Da
de skulle skaffe seg vokalist til sitt nye band, falt valget på en
sanger som hadde fungert som oppvarmer for The Beat, nemlig Roland
Gift.
Og det skulle bli et svært vellykket valg. Da Gift hadde en
soulfylt, særegen stemme. I tillegg til at han hadde evnen til å
skrive gode låter. I 1985 fikk de platekontrakt og spilte inn
debutplata "Fine Young Cannibals".
En plate som både solgte bra, og høstet fine kritikker. Og som også
er en favoritt hos meg. Bandnavnet "Fine Young Cannibals"
hentet de fra en film fra 1960.
To
år senere laget de en låt til filmen "Something Wild".
De covret da Buzzcocks`
gamle
klassiker "Ever fallen in Love".
Litt etter det laget de musikk til en film kalt "Tin Men".
Sistnevnte utgjør "The Raw" siden på "The Raw & the Cooked".
Mens "Ever fallen in Love" ble med på albumet på "Cooked"
siden. Dette albumet ble utgitt i 1989. 4 år etter det forrige.
I
utgangspunktet hadde de ønsket Prince
til å produsere plata. Men han tok ikke på seg slike oppdrag. De
endte derfor opp med David Z. En produsent som hadde jobbet tett med Prince
tidligere, og som hadde produsert Billy Idol og
Sheila
E. I
tillegg fikk de meg seg Talking Heads keyboardist Jerry
Harrison,
som senere produserte Crash Test Dummies med stort hell. Plata ble spilt inn i Paisley
Park,
studioet til Prince.
Dette
skulle vise seg å bli et godt valg. Selv om de hadde vært borte
endel år, og dermed skulle hatt problemer med å gjeninnta listene,
gikk det veldig bra. Mye pga. en utrolig fengende 1. singel i "She drives med Crazy".
Låta gikk til topps i U.S.A., og nr. 5 i England. Mens albumet
"The Raw & the Cooked" toppet albumlistene begge
plasser. Det endte opp som en av de store salgssuksessene på 80 -
tallet.
"She
drives me Crazy" som også starter plata, er en leken og utrolig
fengende låt. Perfekt for party`s og dansegulvet. Det er
trommerytmen og gitarriffet som driver låta og gjør den til det
den er. I tillegg gjør Roland Gift en fin vokalprestasjon i skiftet
mellom kastral og "vanlig" synging.
Ellers
er det artig å høre hvordan de på slutten av låta spiller ut
noen synthriff mot noen gitarriff. Med et godt anlegg hører man
hvordan riffene danser mellom høytalerne. "She drives me Crazy"
har blitt samplet inn i mange andre låter. Og var også en del av
vignetten på "Greatest Hits" på MTV. Og den var med i en
Pepsi reklame. Så jeg tipper låtskriverne Steele,Gift har nok
penger idag.
Etter
den gode starten følger albumet opp med en like bra, og like populær
låt. "Good
Thing" er en leken låt i fengende R & B takt. Litt sånn 50
– talls. Mye pga. koringen i bakgrunnen. Pianospillingen gir også
låta et slentrende, boogie - woogie, jazzaktig preg. Pianoet er
spilt av eks. Squeeze pianist Jools Holland. En
skikkelig gladlåt det ikke er mulig å ikke like. Og de fleste falt
for den. 1. plass på Billboard, og en sterk 7. plass på listene i
England sier det meste om interessen for denne låta. Den var
samtidig ment som en hyllest til 60 - talls Northern soul.
Og
selv om dette var de to store hitène, fortsetter plata med flere
fine låter, som også var ute på singel. Bla.”I`m not the Man I used to be”. En gjennomgående synthrytme driver låta. Samt
at Roland Gift synger på en høyere oktav enn på ”She
drives me crazy”. Rytmisk låt med en fin melodi. En sikker vinner på dansegulvet
dette også.
”I`m
not Satisified” har også litt av det samme. Igjen er det synthrytmer som
driver låta. Denne gang muligens enda heftigere. Fin koring, og en
tøff keyboard solo på låta gjør at man får lyst til å hive seg
ut på et eller annet dansegulv når man hører den.
Med
”Tell me What” tar plata en ny retning. Bort fra det moderne, dansbare, over til
elegant pop, i typisk 50 – talls takt. Både låta og
pianospillingen gir slike assosiasjoner. Behagelig og vakker å høre
på er den.
’Don`t
Look Back” er en favoritt hos meg. Denne gang prøver de seg på en mer rett
fram rockelåt. Roland Gift høres her ut som Joe Strummer i
stemmen. Som om det var en Clash låt. Uansett er dette en skikkelig
gladlåt. Med mye spilleglede i seg. Igjen kjenner man vibrajoner i
kroppen når man hører låta. Også denne gjorde det bra i U.S.A.
med en 11. plass på Billboard.
”It`s
Ok, (It`s Alright)” er nok en rytmisk, fengende låt som fungerer
bra på dansegulvet. Velprodusert som den er.
”Don`t
let it get you Down” er nesten eksperimentell I stilen. Men samtidig fengende og
dansbar. Roland Gift viser oss nok en side ved stemmen sin, da han
nesten høres ut som Prince. Steele og Cox har fått sjansen til å
leke seg med synthesizere her, og ut av det skapt rare lyder som de
krydrer låta med.
Så
roes det helt ned igjen med ”As Hard as it Is”.
Også denne gjør at tankene går til 50 - / 60 – tallet. Stemmen
til Gift kan da også minne om Otis Redding. Dette kunne godt vært
en gammel Motown låt. Fin å høre på er den uansett. I bakgrunnen
hører man stemningsfulle saksofoner og trompeter.
”Ever
fallen in love” føler jeg blir litt på siden på denne plata. Ikke fordi den er dårlig
,eller at den ikke passer inn stemningsmessig. For det gjør den.
Men den ble gitt ut på singel 2 år før resten av albumet kom. I
tillegg til at det er en coverversjon. Når jeg tenker på typisk popmusikk, tenker jeg
ofte på denne. På samme måte som jeg også gjerne tenker på ”Everybody
wants to rule the world” med Tears for Fears.
Takten
er litt roligere, selv om også denne er rytmisk. Det er først og
fremst en god melodi som bærer denne låta. En låt som gikk helt
til 9. plass på de engelske listene.
"The
Raw & the Cooked" er en plate å bli glad i. Spillegleden, de
fengende låtene, den flotte produksjonen, og ikke minst det at den
er så variert, gjør at du blir i godt humør av å høre på den.
God musikk trenger ikke å være mer komplisert enn dette.
Jeg
husker plata var en sikker vinner på enhver fest, både for de som
ville lytte, og de som ville danse. Så det er egentlig ikke noen
overraskelse at plata solgte så bra som den gjorde.
Dessverre
kom det ikke flere studioalbum fra denne gjengen. Et remix album og
et samlealbum er alt som er gitt ut i ettertid. Roland Gift ønsket
heller å prøve seg som skuespiller. Mens Cox og Steele jobbet
videre sammen. I 1996 ga de tre ut låta "The Flame". Men
det resulterte ikke i noe nytt album. Det er derfor lett å se på
Fine Young Cannibals som nok et "one - hit -wonder". Selv
om de ga ut to album.
Både
jeg og mange andre skulle ønske at det hadde blitt mange flere. Men
slik gikk det ikke dessverre. Så da får man heller spille de to
gode albumene de ga ut, og glede seg over de.
|
