|
Dette
er helt klart en av de essensielle utgivelsene fra 80 - tallet. Både
pga. lydbildet, suksessen den oppnådde, og pga. dens kvaliteter som
de fikk mye fin omtale for. I tillegg til at den hadde innflytelse på
andre band som kom senere.
Simple
Minds ble dannet i Glasgow, Skottland i 1978. Som et post - punk band
med påvirkning fra bla. Roxy Music. Ikke ulikt Ultravox
på
samme tid, noe de første platene deres bar preg av. På starten av
80 - tallet endret de lydbilde til et mer pop orientert, syntetisk
lydbilde.
"New Gold dream" fremstår i så måte som en rose i full blomst.
Det
var også med denne utgivelsen jeg første gang fikk kjennskap til
bandet. Hørte låta "Glittering Price" på
"Ti i skuddet". Den hadde ikke noen suksess der. Men jeg
ble likevel fascinert av den. Trodde det var et fransk band, da jeg
syntes det hørtes ut som Kerr sang på fransk. På samme tid så
jeg også bandet opptre med "Someone,
somewhere in Summertime" på NRK. Og fikk sansen for dem. Men ble
vel ikke så lenge etter "skremt" bort igjen av ei i
klassen som hadde denne plata, og som mente den var rar og
utilgjengelig. Ble vel ikke fenget pånytt før den store 80 - talls
hitèn "Don`t you (forget about me)" gjorde
seg gjeldende. Og jeg etterpå skaffet meg albumet "Once upon a
Time", som jeg likte. Noen år senere skaffet jeg meg denne
plata. Og siden har den vært en favoritt.
Plata
er overflødighetshorn av gode, velproduserte låter. Den starter
friskt med den kanskje mest kjente låta fra plata : "Someone somewhere in
Summertime". En flott poplåt med et fengende refreng.
Synthhriffet bygger fint oppunder refrenget. Jim Kerr viser allerede
her sin dype, kraftfulle stemme, som gir plata en ekstra dimensjon.
"Colours
fly and Catherine Wheel" er den låta som minner mest om musikken
de hadde laget fram til denne plata. Den er ikke fengende, men den
er velspilt og har et gjennomført syntetisk lydbilde.
"Promised
you a Miracle" er nesten discoaktig, veldig fengende med Kerr`s
kraftfulle stemme og et tøft keyboard riff. Charles Burchill har en
kjennetegnende måte å spille gitar på, som bla. utmerker seg her.
En låt som alltid fikk fart i publikum da den ble framført live.
Den ble ikke utgitt på singel da den albumet kom ut. Først da de
laget "Live in the City of Lights" kom den ut på singel.
"Big
Sleep" er også en livefavoritt. Den er stemningsfull men mangler
egentlig en melodi, noe som gjør den litt søvnig. Som så mange av
låtene på plata er det oppbygningen av lydbildet som står i
sentrum her.
"Somebody
up there likes me" har noe av det samme over seg. Men er likevel en
bedre låt, da den har en mer gjennomført stemning. Her har de tatt
det helt ut og bygget opp et drømmende lydbilde som lar tankene
vandre fritt. ikke ulikt det Arcadia gjorde på sitt "So
red the Rose" album. Elegant og flott. Veldig mange fans og
kritikere har denne som en av favorittene på plata.
"New
Gold Dream" har vel noe av det feteste synthriffet 80 – tallet hadde å
by på. Noe både Usura og Utah Saints har hatt suksess med å
sample på 90 – tallet. I tillegg at Kerr igjen briljerer med sin
vokal. Låta viser hva en analog synth er istand til å gjøre i
form av en varm, fyldig lyd.
"Glittering
Price" er den mest umiddelbare og fengende låta. Nesten banal i
lydbildet, som om det var en fransk fløtesanger. Men lydbildet og
stemmen til Kerr viser at den har dypere innhold. Men bevares,
Simple Minds var sikkert fornøyd om denne fikk folk ut på
dansegulvet. Uten at det er noen forbrytelse å lage låter som
klarer det. I hvert fall når det blir gjort så elegant som her.
"Hunter
and the Hunted" er også en favoritt hos mange. Den huskes også
for jazzlegenden Herbie Hancock`s gjesteopptreden. Han kommer inn på
slutten i form av en slags keyboardsolo. Ikke så umiddelbar, men
behagelig å høre på. Igjen er det lydbildet instrumentene skaper
som er det bærende, selv om også melodien er fin.
"King is white and in the crowd" er en litt anonym avslutning. Igjen
er det stemningen man ønsker å formidle. Kerr`s stemme, og
melodien kommer mer i bakgrunnen. Med sine 7 minutt er den platas
lengste. På slutten blir også gitarene mer framtredende. Noe som løfter
låtas litt monotone inntrykk.
Totalt
kan man si at tross noen anonyme låter er dette en klassiker, med
mange flotte låter, som i sin tid satte en standard for hvordan
synth basert rock skulle høres ut. Og en milepæl for ettertiden.
Plata nådde "bare" 3. plass på den engelske
albumlistene.
Etterfølgeren
"Sparkle
in the Rain" er et bortimot like godt album, med mange av de
samme kvalitetene som denne har. Den nådde også 1. plassen på
listene.
|
