|
Jeg
fikk i ganske ung alder et forhold til Genesis,
og denne plata. Vi bodde i rekkehus med engelske naboer. Og den ene
av guttene deres, spilte denne plata mye, noe jeg ble fascinert av.
Middelalderstemningen, det komplekse lydbildet, og det merkelige
coveret, med en mann i elva som holdt en mann som tilsynelatende
satt i fengsel, i hånda. Det gjorde inntrykk på den tida, lenge før
datamanipulering var blitt vanlig. Jeg hørte plata litt til og fra
i årene som gikk. Det var likevel med "Abacab" jeg
virkelig fikk sansen for Genesis, men samtidig har jeg alltid vært
fan av låtene "In
the Cage", "Carpet Crawlers",
og "Lamb
lies down on Broadway". Som jeg hørte igjen på ulike live album. det
er faktisk først de siste 5 årene jeg har tatt frem LP-en, og tatt
meg tid til å lytte til den. Og da skjønt hvilken perle dette er.
Det
er ikke enkelt låtene jeg merker meg ved når jeg hører på denne.
Det er helheten, stemningen, overgangene som jeg nyter. Det er
derfor vanskelig å si noe vettugt om titlene, noe jeg kan være
flinkere til på andre album.
Dette
skulle bli Peter Gabriel`s siste album med Genesis. Og den er en av
prog rockens store klassikere. Albumet er spunnet rundt en litt
surrealistisk historie om gatefanten Rael, og hans vandring i New
York`s underverden. Noen mener musikken høres New York aktig ut.
Noe jeg ikke kan bedømme. Men en låt som "In the Cage" høres veldig engelsk ut for meg.
Plata
går fra det lett tilgjengelige i nevnte låt, tittelkuttet, og "Counting
on Time", til mer utilgjengelig i
"Back in N.Y.C". Over til soulfylte
"The Chamber of 32
doors". Og fine instrumentaler
som "Fly on a Windshield", "Hairless
Heart", og "Riding the Scree". Noen vil nok påstå at instrumental låtene er
plassert der for å fylle ut dette dobbelalbumet. På album to
finner man instrumental låter som "The Ravine"
og "Silent
Sorrow in empty boats". "In the Cage"
ble et høydepunkt på live konsertene deres i årene som kom.
Medlemmene
bidrar på ulik måte på albumene. Det er kanskje Tony Banks`
keyboards vi merker mest til, da de dominerer lydbildet på plata,
mer enn på noe tidligere album av Genesis. Han lykkes mest på låter
som "In the Cage",
"The
Colony of Slippermen", og "Riding the Scree".
Steve Hackett bidrar med noen fine gitarsoloer på "Fly on a Windshield",
"The Supernatural Anaesthetist", og "The
Lamia". Mens Gabriel bidrar med sin uttrykkfulle stemme på de
fleste låtene. Noe som mange savnet på Genesis platene som ble
gitt ut i fortsettelsen.
Åpningen
på "The Waiting Room", "The Colony of Slippermen",
og "Lilywhite
Lilith" er bearbeidete utdrag fra en tidligere Genesis låt kalt "The
Light".
Mye
av progrocken på tidlig 70 - tall synes jeg plages ved at de ønsker
å vise hvilke glimrende musikere de er. Og derfor kjører på med
lange gitar -, keyboard -, eller trommepartier, bare for å
imponere. Dette har de ikke vært fristet til her. Det er stemningen
og melodiene som er i fokus her, sånn som jeg liker det.
Det
eneste negative, er at de på "The Waiting Room"
har valgt å lage en låt bestående av irriterende lyder. På samme
måte som King Crimson gjorde det på sin "In the Court of the Crimson King" i
låta "Moonchild".
Pink
Floyd var
også innom lignende lydbilder. De skal sikkert illustrere en
psykedelisk sinns tilstand. Men for meg blir det bare dumt.
Veldig
mange ser på denne som Genesis beste plate, og som en av de
store klassikerne fra 70 - tallet. Noe jeg er enig i. Den fremstår
som et tidløst mesterverk som fortsetter å fenge nye
generasjoner.
|
