Den første solo platen hans kom i 1977, og inneholdt kjente låter som "Solsbury Hill" og "Here comes the Flood". Og gjorde det også bra på listene. Etter en litt laber 2. plate kom denne 3. solo platen i 1980. Og som de andre to, het den "Peter Gabriel"...   Ikke så veldig originalt. Omverdene har derfor satt andre navn på den. Som "III" eller "Meltface" (pg.a det særegne coveret med det smeltende ansiktet). I tillegg fins det en tysk versjon av plata som heter "Deutsches Album".

Dette er generelt regnet som den beste plata til Gabriel. Noe jeg er enig i, selv om jeg synes han har flere andre sterke. Som "I", "IV", og tildels "So". Han har også fått med seg flere dyktige folk på denne : Steve Lillywhite (Simple Minds, U2, The Pogues), Kate Bush, Paul Weller, Dave Gregory (XTC), Robert Fripp (King Crimson) og Phil Collins. 

Plata er også ment som et bidrag til den antirasistiske bevegelsen.

Albumet åpner med den mystiske "Intruder", som er bygget opp av tidligere Genesis kollega : Phil Collins'  velkjente trommebeat. Teksten er en sarkastisk observasjon over hvordan den hvite menneskerasen oppfatter andre raser som inntrengere når de kommer inn på våre territorier. Gabriel nesten visker ordene "I am the intruder". Låta huskes ellers for radbrekkingen av en gitartråd i starten av låta.

"No Self Control" bygger videre på samme oppskrift, men handler om en destruktiv persons agressive holdning til omgivelsene. Og slik høres det også ut. Gabriel høres nesten desperat ut i stemmen. Trommerytmen er også noe jeg kjenner igjen fra andre Gabriel plater. Låta har en behagelig bruk av tangentinstrumentet Xylophone.

"Start" er en kort instrumental snutt, en slags mellomstasjon basert på saksofon og keyboard. Minner endel om Roxy Music fra "Avalon". Den har en veldig lett og vennlig atmosfære innimellom all desperasjonen. Låta går deretter rett over i :

"I Don`t Remember". En flott låt. Igjen er det desperasjon vi fornemmer. Om en flytkning som har etterlatt alle papirer på hvem han har. Han husker ikke, og bryr seg ikke om sitt tidligere liv. De får ta ham som han er. Gabriel har en evne til å få stemmen til å høres ut som et jungelrop. Som om han var Tarzan. Noe han gjør på denne låta. 

Det hele roes ned mens "Family Snapshot" sakte ruller forbi. Denne bygger seg opp til et lett gjenkjennelig Genesis landskap. "And Through The Wire" er en grei men nøytral låt. Gabriel nesten vrenger stemmen, noe som gjør det mer uttrykksfullt. 

"Games without Frontiers" er kanskje platas beste låt. Ihvertfall den låta jeg har hatt sterkest forhold til i alle de årene jeg har hørt på plata. Den har en fin rytme i seg. Litt middelaldersk. Militærfløytene i låta er også med på å heve låta. Det er rett og slett en god popmelodi med en meningsfylt tekst. I tillegg dukker vidunderlige Kate Bush opp med sin stemme og gir låta nok en dimensjon.

"Not One Of Us" tar selvsagt også opp raseskillet, og her får Gabriel tydelig frem hvilke holdninger som eksisterer i den vestlige verden, hvor innvandring stadig blir sett på som et større problem. 

"Lead A Normal Life" er en annen vakker låt. Den er stort sett instrumental, bortsett fra et lite vokalparti midt inni. tangentinstrumentet Xylophone går gjennom hele låta. Noe som gir den et etnisk preg. Ironisk nok oppfordrer Gabriel fremmedarbeidere her til å oppføre seg som "vanlige" europeere.

Peter Gabriels totale høydepunkt, blir (selvsagt) en av Gabriels mest kjente låter - den utrolig flotte "Biko" - som er en prisverdig hyllest til Steven Biko som ble henrettet tre år før denne utgivelsen i Sør-Afrikas fordømte apartheidregime. Det er interessant hvordan  han blander sekkepipemusikk, med afrikanske stemmer og rytmer. Låten er for øvrig også brukt som tittelmelodi i filmen om Biko som kom på slutten av åttitallet. Biko har muligens også vært Peter Gabriels første steg mot hans etniske Real World-prosjekt senere i karrieren.

"III" er en viktig utgivelse i den moderne pophistorien. Selvsagt på grunn av sine viktige tekster som omhandler et ømt tema, men også grunnet sine sterke musikalske kvaliteter.

Peter Gabriel var i sin tid hjernen i bandet Genesis, på samme måte som Lennon var det i The Beatles. Det er en viktig artist vi har med å gjøre, og dette er hans beste produkt. Albumet alene er verd en fredspris!