Den første soloplaten hans kom i 1977, og inneholdt kjente låter som "Solsbury Hill" og "Here Comes The Flood". Plata gjorde det også bra på listene. Etter en litt laber 2. plate kom denne 3. soloplaten i 1980. Og som de andre to, het den "Peter Gabriel"...   Ikke så veldig originalt kanskje. Omverdene har derfor satt andre navn på den. Som "III" eller "Meltface" (pg.a det særegne coveret med det smeltende ansiktet). I tillegg fins det en tysk versjon av plata som heter "Deutsches Album".

Denne er generelt regnet som den beste plata til Peter Gabriel, noe jeg er enig i. Selv om jeg synes han har flere andre sterke, slik som "I", "IV", og tildels "So". Han har også fått med seg flere dyktige folk på "III" : Steve Lillywhite (Simple Minds, U2, Big Country, The Pogues), Kate Bush, Paul Weller, Dave Gregory (XTC), Robert Fripp (King Crimson) og Phil Collins. 

Albumet åpner med den mystiske "Intruder". Den fyldige, 'punchy' trommelyden på låta er bygget opp sammen tidligere Genesis kollega Phil Collins og Hugh Padgham. I ettertid har teknikken med denne trommelyden fått navnet "gated reverb". Phil Collins kom til å bruke den på mange av låtene sine på 80-tallet.

"Intruder" er en sarkastisk observasjon over hvordan den hvite menneskerasen oppfatter andre raser som inntrengere når de kommer inn på våre territorier. Gabriel nesten visker ordene "I am the intruder". Låta huskes ellers for radbrekkingen av en gitartråd i starten av låta.

"No Self Control" bygger videre på samme oppskrift, men handler om en destruktiv persons agressive holdning til omgivelsene. Og slik høres det også ut. Gabriel høres nesten desperat ut i stemmen. Trommerytmen er noe jeg kjenner igjen fra andre Gabriel plater. Låta har også en behagelig bruk av tangentinstrumentet Xylophone.

"Start" er en kort instrumental-snutt, en slags mellomstasjon bygget opp rundt saksofon og keyboard. Den minner endel om Roxy Music og "Avalon". Den har en veldig lett og vennlig atmosfære innimellom all desperasjonen.

Låta går deretter rett over i "I Don't Remember", som er nok flott låt. Igjen er det desperasjon vi fornemmer. Om en flytkning som har etterlatt alle papirer på hvem han har. Han husker ikke, og bryr seg ikke om sitt tidligere liv. De får ta ham som han er - en virkelighet som norsk fremmepoliti står overfor hver eneste dag. Gabriel har en evne til å få stemmen til å høres ut som et jungelrop, som om han var Tarzan, slik han gjør det på denne låta. 

Det hele roes ned mens "Family Snapshot" sakte ruller forbi. Denne bygger seg opp til et lett gjenkjennelig Genesis landskap.

"And Through The Wire" er en grei men nøytral låt. Gabriel nesten vrenger stemmen, noe som gjør det mer uttrykksfullt. 

"Games Without Frontiers" er kanskje platas beste låt. I hvert fall den låta jeg har hatt sterkest forhold til i alle de årene jeg har hørt på plata. Den har en fin rytme i seg, og er litt middelaldersk i stemningen. Militærfløytene i låta er også med på å heve låta. Det er rett og slett en god popmelodi med en meningsfylt tekst, om voksne som krangler som unger når de er uenige om noe. Gabriel var inspirert av boikotten av Moskva-OL i 1980, som han syntes var unødvendig.

I tillegg dukker vidunderlige Kate Bush opp med sin stemme og gir låta nok en dimensjon.

"Not One Of Us" har raseskillet som tema, og her får Gabriel tydelig frem hvilke holdninger som eksisterer i den vestlige verden, hvor innvandring stadig blir sett på som et større problem. 

"Lead A Normal Life" er en annen vakker låt. Den er stort sett instrumental, bortsett fra et lite vokalparti midt inni. Tangentinstrumentet Xylophone går gjennom hele låta, noe som gir den et etnisk preg. Ironisk nok oppfordrer Gabriel innvandrerere fra den 3. verden til å oppføre seg som vanlige europeere ("Lead A Normal Life") .

For de fleste er nok den utrolig flotte "Biko" høydepunktet på "III". Og det er også en låt jeg liker veldig godt. Som de fleste kjenner til er låta en hyllest til Stephen Biko som ble henrettet tre år før denne utgivelsen, av apartheidregimet i Sør-Afrika. Musikalsk er det interessant hvordan Gabriel blander sekkepipe med afrikanske stemmer og rytmer. Den bygger seg langsomt opp før den blir mer storslagen mot slutten.

"Biko" er for øvrig også brukt som tittelmelodi i filmen om Stephen Biko, som kom på slutten av åttitallet. "Biko" var et viktig steg på veien mot Real World-music som Peter Gabriel ble kjent for på 80-tallet.

"III" er en viktig utgivelse i den moderne pophistorien. Selvsagt på grunn av tekstene som omhandler et ømt tema, der den må sees som et bidrag til den antirasistiske bevegelsen. Men også grunnet sine sterke musikalske kvaliteter.

"III" ble en salgssuksess, mye takket være skryt i musikkpressen. Med førsteplass i Storbritannia og Frankrike. I Norge ble det en fin 5. plass, mens i U.S.A. ble det 22. plass.