|
Marc
Almond har gitt ut mange flotte plater som er blitt ignorert av
platekjøperne. Så også med denne. 2 år tidligere hadde Almond vært
nr. 1 på listene med "Something`s gotten hold of my Heart".
Og dette albumet er like elegant, og enda mer stemningsfullt enn
den. Uten at det hjalp, dessverre.
Dette
er den plata av Almond som er innom flest etniske stemninger. Man føler
seg hensatt til både Frankrike, Spania, Tyrkia, Russland og selvfølgelig,
England på denne plata. I tillegg til at stemningen på endel av låtene
er litt sånn "easy listening". Da de minner litt om poplåter
fra 50 - tallet. Mens andre er mer dystre, melankolsk.
Han
blander tradisjonelle instrumenter med moderne synth rytmer. På en
til tider pompøs måte, som for å gi den et himmelsk preg. Noe som
enkelte kritikere ikke likte da den kom. Men som jeg synes gjør
plata mer spennende.
Plata
starter med mystiske "Madam de la Luna".
Som er veldig sensuell, litt fransk i sitt uttrykk, med innslag av
trekkspill og fiolin. Og Blair Booths vakre kvinnestemme som lurer i
bakgrunnen. Elegant, drømmende og behagelig å høre på.
”Waifs
and Stray” er både symfonisk og syntetisk. Med Almond`s kraftfulle stemme
minner den mye om opera. Men fin å høre på.
”The
desperate Hours” er et av flere høydepunkt på denne plata. Her er vi i Spania.
Stemningen er flamenco, iblandet moderne syntetiske effekter. Både
strykerne og flamenco gitarene gjør at du sitter igjen med følelsen
av å ha hørt noe veldig vakkert.
”Toreador
in the Rain” fortsetter flørten med spanske stemninger. Men her er det blåserne
som imponerer. Noe som sammen med tordenlyder gjør det storslått.
En raskere låt enn de fleste andre på denne plata, som er mer
avdempet.
”Widow
Weeds”
er en av to favorittlåter på dette albumet. Nå er vi i Tyrkia,
kanskje i en opera? Strykerne som dominerer låta gir meg i hvert
fall den følelsen. Og det er igjen storslått og flott. Med en fin
melodi. En artig tekst er det også. Om kvinnen som mister mannen
som hun elsker så høyt. Hun sørger så forferdelig over ham, og
savner ham. Selv om alle forteller henne at hun burde tenke
framover. Ikke før testamentet hans bli lest opp, og hun får vite
at hun ikke arver noe fordi han har brukt opp pengene selv. Først
da innser hun at det ikke er noen grunn til å bruke tid på å sørge
over ham.
Stemningen
er elegant og vakker. Med himmelske damestemmer som kommer inn på
slutten. Men det er strykerne som fascinerer. Og som bærer låta.
”A
lover spurned” er dramatisk, mørk og dyster. Men samtidig elegant. Tangent
spillingen gjør at tankene går til 50 – tallet, og easy
listening musikk. Eller gammel Grand Prix musikk om man vil. Da den
høres litt gammelmodig ut. Men den er likevel en veldig flott låt.
Med meksikanske blåsere, og Julie T. Wallace snakking / prating
midtveis i låta. Hvor hun forurettet anklager en mann for å kun å
ha ønske om å ha henne som elsker, samtidig som han har kone, hus
og barn.
”Death`s
Diary” er den andre favoritten fra denne plata. Stemningen her er kanskje
mer russisk!? Som om vi er på de russiske steppene. I hvert fall en
plass langt borte. Låta har en energisk rytme, og heftig
fiolinspill som fenger. Teksten er derimot av det avskyelige slaget.
Om en mann som på hver av ukedagene voldtar og dreper. Og deretter
skriver om det i dagboka si, så han kan skryte av det. Likevel en låt
å bli glad i. Rytmen er så fengende at man nesten får lyst til å
danse. Og da gjerne en østerlandsk en, selv om man overhodet ikke
kan det.
”The
Sea Still Sings” er dyster og vakker. Som om det er en begravelse, eller
soundtracket til en film hvor noen har mistet sine kjære. Og det er
nettopp det teksten handler om. Det frådende havet som drepte barn
og voksne en natt i september. Og som fortsatt synger til minne om
den forferdelige kvelden.
”Carnival
of Life” er en fransk låt fra bakgatene i Paris, en gang på 20 –
tallet. Som jeg ser det for meg. Rytmisk og fengende. Nok en låt å
bli glad i. Samtidig har Almond lagt inn moderne synthrytmer, uten
at det plager stemningen. Det gjør den heller mer dansbar.
Karnevalstemningen finnes i både teksten og låta. På slutten
kommer en fransk damestemme inn som minner om Edith Piaf. Noe som gjør
det enda mer stemningsfullt.
Plata
avsluttes med ”Orpheus in red Velvet”. Igjen er det det elegante og
stemningsfulle som man merker seg ved. Strykere og stortrommer, og
Betsy Cooks vakre stemme gjør dette mer pompøst enn noe annet sted
på plata. En verdig avslutning på en stor utgivelse.
Dette
er Marc Almond på sitt beste. Og slik jeg ønsker å høre ham.
Ingen klarer å dra inn fremmede musikkformer på samme måte som
ham. Og få det til å passe inn på en naturlig måte. Her er
lykkes han til fulle med det. Ser på nettet at det fins flere der
ute som synes dette er en flott plate. Og de jeg har spilt den for,
har likt den veldig godt. Så jeg tror at det er den manglende
publisiteten som har ført til at plata solgte så dårlig. Den
hadde fortjent så mye mer.
|
