|
De
fleste kjenner Chris
De Burgh fra 80 - tallet og utover. Da han gjorde seg kjent for "The
Lady in Red" og andre kjærlighetssvisker. Han ble vel blant mange
stigmatisert som fløtesanger. Muligens fortjent. Men det mange ikke
vet er at De Burgh før 1980 stod som representant for en annen type
musikk enn den han slo gjennom med på siste halvdel av 80 - tallet.
På 70 - tallet var det trubaduren og historiefortelleren som stod i
fokus. Samtlige album til og med denne var av høy kvalitet. Selv om
de ikke salgsmessig gjorde det noe særlig.
Selv
om alle platene fra denne tiden hadde stemninger som ga
assosiasjoner til middelalderen (noe jeg liker veldig godt), er det
denne som tar det lengst. Også tittelen på plata "Crusader"
gir klare hentydninger. Med Chris De Burgh avbildet på forsiden med
en hjelm fra middeladeren. Og vakre tegninger fra middelalderen på
innercoveret.
Plata
starter kraftfullt med "Carry on".
Teksten går delvis på gaelisk, så det er ikke så lett å få
hele meningen. Men det handler om å hele tiden være på vei mot
noe man ikke vet hva er. Andrew Powell`s pianospilling er smakfull.
Powell har også ansvaret for orkestreringen på denne låta. Noe
som er med på å gi den et visst dramatisk, pompøst preg.
Orkestreringen kommer enda tydeligere fram i "Crusader",
som er et storslått epos. Han må ha gjort en god jobb her. For året
etter hadde Powell ansvaret for orkestreringen på Alan Parsons
Project klassikeren "The Turn of a Friendly Card". Som også
har et markant symfonisk lydbilde.
"I
had the love in my Eyes" har en behagelig middelalderstemning. Og
er en rett fram kjærlighetslåt. Pent arrangert. Men gitaren og
keyboarden høres ikke helt bra ut i 2003. Litt gammelmodig. "Something
else Again" går litt i samme stemningen som "I had the
love", men er en bedre låt. Og koringen på låta gir den et
sakralt preg.
"The
Girl with April in her Eyes" er en utrolig vakker låt. En av de
fineste som er laget. Rart ikke De Burgh har tatt den mer fram i årene
etter. Hvor man i de andre låtene fornemmer tidligere tider i
Britannia. Tar denne med oss tilbake til Richard Løvehjerte`s tid.
Vi sitter og hører på en trubadur ved hans slott. Sånn føles
det. Klassisk gitar og harpe setter stemningen. Og når De Burgh
starter med å synge "There once was a king.." er vi rett
inne i eventyret om kongen som aldri fikk oppleve våren fordi han
var så ond. Og jenta med våren i seg som ikke får husrom på
slottet, og derfor må reise sulten og utmattet videre, og tilslutt
dør.... Så dramatisk som et gammelt eventyr skal være. Satt i
stemning av De Burghs enkle gitar og lengselsfylte sang. VAKKERT! En
låt jeg alltid har vært veldig svak for.
"Just
in Time" har en pompøs innledning, men går så over i en roligere
pianoballade. Men middelalderstemningen lurer på denne også. Etter
låta får vi en velspilt "interlude" (kort musikalsk
parti) som plata har så mange av.
Side B starter med "The Devil`s Eye". En litt rotete låt jeg aldri har fått helt
taket på. Men den er dramatisk, og fungerer som en fortsettelse av
kampen mellom det gode og det onde fra "Spanish Train". "It`s such a long way home" fungerer også som en interlude. Da det er en enkel pianolåt som ikke
varer mer enn et par minutt. Behagelig og ufarlig.
I
"Old
- Fashioned People" er det trubaduren De Burgh vi igjen hører. Med
enkel gitar og sårhet i stemmen synger De Burgh om "Old -
fashioned lovers, they walk in the park. Beside the river
hand in hand, and hurry home for tea before it get`s dark." Småkoselig
og vakkert.
"Quiet
Moments" er nok en interlude som fungerer som "stille før
stormen". Enkel gitarlåt hvor De Burgh synger vakkert i 1.38
minutt.
"Crusader"
er et storslagent verk. Den går innom forskjellige stemninger, og
tilbake der den startet. Og nok en gang er vi tilbake hos trubaduren
De Burgh som er hoffmusiker hos Kong Richard Løvehjerte. Og det er
litt av en historie han har å fortelle. Dette er fra korsfarertiden
på 1200 - tallet. Kong Richard Løvehjerte får høre at Jerusalem
er tatt av de vantro. Og han må få alle Europa`s kristne til å stå
sammen i kampen for å frigjøre den hellige by....
Oppbygningen av låta er spennende. Den starter med litt
middelaldergitar, går over i et symfonisk parti. Og under selve
kampen mellom korsfarerne og de vantro er det et tyngre gitarparti .
Før det igjen roer seg ned med noen visdomsord om at fiender aldri
kan samles igjen, som da de stod sammen mot de vantro i
korsfarertiden. Vakkert og engasjerende.
"You
and Me" er nok en interlude, som avslutter plata. På en stillferdig
måte.
|
