Interpol kom som et friskt vindpust inn i mitt hode sent på sensommeren 2002. 

Jeg hørte ”PDA” et eller annet sted, og med denne låta slo Interpol ned i meg med en eneste gang. Det er sjelden jeg hører på radio, men jeg er glad for at jeg gjorde det denne dagen.

Albumet åpner med ”Untitled”, en låt med et dystert nydelig tema. Et solid høydepunktet med andre ord. ”NYC”, ”PDA” og ”Say Hello to the Angels” er en fin trio som ethvert band gjerne skulle ha snekret sammen. ”Stella” er platas ener, sammen med avslutningssporet ”Leif Erikson”. Dette er låter som jeg kommer til å sette på om 25 år og likevel få gåsehud av.

Høydepunktene glir over i hverandre på denne plata, helt til ”Roland” setter inn. Denne er forholdsvis anonym i mine ører. Nå har vi kommet til platas avsluttende spor. Leif Erikson er en fantastisk avslutning på et vel gjennomført debutalbum! Denne bygger seg opp, og fremstår bare mer og mer fantastisk for hver gjennomlytting. 

Det er fullt mulig å høre at Joy Division har vært en stor inspirasjonskilde, men det er først og fremst svært positivt. Joy Division fortjener all props de kan få, men det gjør også Interpol. De beviser at denne typen rock er tidløs. Nå som høsten er her igjen, funker Interpol perfekt. Jatakk, gi meg en kopp kaffe, en pris General, og værsåsnill å sette på "Turn On The Bright Lights".