Jeg
vil gjerne gi min stemme og anmeldelse til Mike Oldfield’s album
fra 1994. Album tittelen er ”The
Songs Of a distanse Earth”.
Jeg
husker godt at jeg kjøpte den i 2001, en vinter på samme tidspunkt
som nå (mars). Den var i rekke av de første 5 album av Mike jeg
fikk i min samling.
Etter
hva han i butikken sa så var dette et typisk Mike Oldfield album,
”helt greit å ha”, sa han.
Ok,
sa det i hue mitt og jeg kjøpte det selv om han ikke akkurat
inspirerte meg.
Jeg
kom hjem og satte det på med en gang. Jeg var nylig flyttet inn i
et hus og hadde mye å pusse opp så spelleren stod på.
Første
spor, en scene fra hva jeg kaller trappen opp til himmelen til Mike.
Det begynner forsiktig fra ”In
the beginning”,
en kort intro til hva som er et av mine favoritt album. Bedre blir
det når ”Let
there be light”
åpner døren. Dette er mitt håp når vinteren er over. La det bli
lys er alltid en realitet når våren kommer og Mike’s oppmuntrede
gitar i dette sporet er direkte nydelig. Vakkert blir det også når
dette koret kommer. Denne sopran gutten som faktisk har tvunget meg
til å gråte når jeg har vært i det rette hjørne.
Det
ene drar gjerne med seg det andre å Supernova
og Magellan
(nærmest sammenhengende 2 spor) er som en reise i Mike’s eget
musikk verdens rom. Det hele bygger seg opp og sprenger i noe som høres
ut som stort og bombastisk. Det er dette jeg liker med Mike, hans
evne til å nesten fortelle en hel reise med 8 min musikk.
Sekkepipe, piano, stemmer, gitar osv..
I
spor 5 er det som vi lander og det sier i seg selv, ”First
landing”,
(ganske imponerende landing musikalsk også vil jeg hevde).
”Oceania”
er noe som minner meg om Indiansk landskap. En repeterende tromme
som dominerer bilde, med gitar pynt oppå. Jeg elsker piano delen
som nesten danser over disse rytmene han bruker.
Så
til vakre ”Only
time will tell”,
som også har en lyd som går i om igjen og om igjen. Det hele gir
et bilde av noe som gjentar seg i vakre effekter og rolige toner.
Det er virkelig en fryd å høre på og til dags dato har jeg aldri
blitt lei av denne melodien.
”Prayer
of the earth” er
vel det nærmeste vi kan komme Norge etter Anita Hegerland som var på
noen av vokal sangene til Mike. Det høres ut som en same og
fungerer helt greit. Har man sansen for same jodling så vil dette
nok være veldig vakkert. Det svakeste punktet på albumet etter min
mening.
”Lament
for Atlantis”
er bedre! Starter med forsiktig piano og vakre bakgrunnslyder. Det
er som man reiser igjen. Det bygger seg opp og man er langt vekk fra
samen.
”The
Chamber” og
”Hibernaculum”
(2 nye sammenhengende sanger). Her kommer man nærme Michael Cretu,
mannen bak Enigma. Har du sansen for han vil nok denne delen av
albumet falle raskt i smak. Jeg for min del falt raskt for denne
delen. Det er vakkert og nydelig synget ” Laudamus Domino,
Cantimus Domito osv…”
Neste
melodi har en rå tøff start. En dame stemme sier ”Enter” og døren
lukkes fra hva vi akkurat hørte.
”Tubular
World” en lett
versjon av Tubular Bells, kanskje en mer ”rain forest” versjon
uten å forlate Enigma helt..
Spor
13, ”Shining
Ones” en lett
overgangs melodi som glinser og ferder på gitar og synth.
Så
har vi neste melodi som er albumets favoritt melodi i mine ører,
”Crystal
Clear”:
Denne
er verd hele albumet i seg selv. Jeg har egentlig vanskeligheter til
å forklare hva som skjer, fordi magien og Mike sounden er sterk.
Gitaren er fyldig og forstørrer øret mitt. Det gir et bilde av
perfekt musikk som heller ikke lenger bare er musikk men noe mer.
Denne nedtellingen i melodien som åpner døren for et av verdens
vakreste soloer vil jeg aldri gi fra meg.
”The
sunken forest”
er neste mann og her får man tydelig følelsen av å gå ned i det
dype blå. Ganske så mystisk og glitrende melodi. Gir meg noen ekko
fra Vangelis sitt tema album ”Oceanic”.
Så
er det dags for avskjed og vi begynner der vi startet. Det går over
i samme tema som ”Let there be light”, men her fungerer det enda
mer dypere føler jeg. Gitaren er rørt å vemodig og vi hører på
”Acensions”. En nydelig avslutning på dette albumet.
Siste
spor er ”A new beginning” som er som ”In the beginning” De
bare peker hvilken retning vi går.
Med
afrikansk sang så er ”The Songs Of Distant Earth” over.
Jeg
vil anbefale på det varmeste og gi dette albumet en sjanse. Det
koster kun 49 kroner på cdon.com!!
Det
har såpass sterke magiske øyeblikk at det er verdt mer en prisen.
Hvis
jeg i det hele tatt skulle peke på noe så måtte det være
sporene.
Det
ville fungert mye mer om han sammensveiste noe. Det er det eneste...
(ja også den samen, han kunne for min del gjort noe annet)
Men
dette er 1 melodi av 17 sterke kandidater.
Har
du sansen for hva Mike Oldfield har gjort i dag så vil du 100%
elske dette.
Etter
min mening har dette albumet en sterk femmer i mitt hjerte, uten å
være usikker.
Kjenner
du ikke Mike Oldfield og har sansen for Vangelis, Jean Michel Jarre,
Enigma eller Chill out så løp og kjøp!!! Det vil bli en varm
musikalsk håndhilsen som fremme dine ønsker om mer Mike.
|