Wea 1982

Sangeren Billy Mackenzie (William MacArthur MacKenzie) og gitaristen Alan Rankine møtes i Edinburgh, Skottland i 1976 og dannet bandet Ascorbic Ones. Etterfulgt av bandnavnet Mental Torture.

2 år senere kaller de seg (heldigvis)

THE ASSOCIATES

27 april 1979 kommer singelen «Boys Keep Swinging» med David Bowie. Billy Mackenzie kommer på følgende ide: hva med å covre og gi ut denne låta på singel? Det vil være et kult stunt, og man vil legge død påstander fra musikkjournalister at The Associates lyder for mye Bowie. Så tenkt, så gjort. Seks uker etter at David Bowies "Boys Keep Swinging" (som nå ligger på UK Top 10) debuterer The Associates med sin versjon av låta. Singelen nådde 15. plass i Record Mirror's Scottish Chart. Radiovert John Peel elsket versjonen, og spilte den ofte på BBC Radio 1.

Oppmerksomheten ga dem en kontrakt med plateselskapet til The Cure, Fiction Records, og debutalbumet «The Affectionate Punch» ble spilt inn med Robert Smith i studio. Han bisto både med koringer og gitar. The Associates hadde også fått med seg John Murphy på trommer og The Cure bassist; Michael Dempsey.

Plata kommer ut 1. august 1980 og får strålende kritikker.

I 1981 kommer det singler fra The Associates på løpende bånd, nesten en i måneden, på plateselskapet Situasjon 2. Alle singlene blir på slutten av året samlet på plata «Fourth Drawer Down»

Bandets gjennombrudd kom i 1982 med utgivelsen av singelen "Party Fears Two" som havnet på 9 plass på den britiske singel-lista. Den 14. mai 1982 kommer plata Sulk. The Associates har fått med seg Martha Ladly, fra Martha and The Muffins på backing vokaler og keyboard.

Coveret viser Billy Mackenzie og Alan Rankine som to androgyne dachshunder på et korallrev. Lp’ n åpner med låta "Arrogance Gave Him Up". Dette er en instrumental som fosser over lytteren med nesten uforsvarlig kraft. Man merker fort at her er det mange gode og nye ideer! Rytmeseksjonen er fantastisk! De monterer bla opp et trommesett som stort sett består av high-hat, stortromme og forskjellige skarptrommer. Dette gir en veldig kul effekt! Plata fortsetter videre til mesterstykket; "No" som er et langsommere stykke musikk som kommer buldrende som et kraftig tordenvær. Billy Mackenzie synger som en vaier spent mellom himmel og helvete. Og slik fortsetter plata. Fem spor på hver side. Den ene bomben av en låt avløser den andre, og først langt ute på side to kommer de store hitsinglene "Party Fears Two" og "Club Country", med dødslekre melodier og uimotståelige riff. Sulk slutter slik den begynner, med en instrumental: "nothinginsomethingparticular" (med liten "n"), som er identisk med hitsingelen "24 Carat Love Affair", men altså uten vokal.

Sulk er produsert av Mike Hedges som også bør ha mye av æren tll den særegne lyden som både The Cure og Siouxsie and the Banshees fikk på 80-tallet. Han har i tillegg produsert U2, Bauhaus, Thomas Dolby, Marc Almond, Manic Street Preachers, Travis, Texas, The Beautiful South, Everything But The Girl, Travis og The Priests for å nevne noen.

Selv vår norske Lene Marlin (Another Day) står på cv’n hans over artister han har produsert.

I det The Associates skulle ut på turné for å promotere albumet – som altså hadde fått enorme kritikker – fant Billy Mackenzie ut at nok var nok. Stilt overfor utsiktene til flere år med endeløs turnering, intervjuer og et konstant press for å lage ny musikk, bestemte han seg for å hoppe av hele greia, og heller leve et stille liv hjemme i Dundee med sine elskede hunder og skrive litt låter i ny og ne. Tilbake sto dritsure bandmedlemmer og et sjokkert plateselskap.

Billy Mackenzie fortsetter som soloartist og gir ut platene «Perhaps», «Wild And Lonely» og «The Glamour Chase» under navnet The Associates. Han gir også ut flere fine soloplater.

Morrissey hadde et nært forhold til Billy Mackenzie og i 1984 kommer The Smiths med singelen: «William, it was really nothing» som var en låt til William MacArthur MacKenzie. Billy responderte med låta; «Steven, it was something».

Billy Mackenzie samarbeider med Paul Haig (Josef K), Holger Hiller (Palais Schaumburg), samt medvirker på flere Yello album. Blant annet skriver Billy Mackenzie den fantastiske låta «Rythm Divine» som synges av Shirley Bassey på Yello-plata «One Second». Den siste innspilling han gjorde var med Apollo 440 og den lekre balladen «Pain In Any Language» i desember 1996.

Alan Rankine etablerer seg som produsent og lydtekniker i Brussel. Han produserer fine plater med Anna Domino, Winston Tong, Paul Haig, Cocteau Twins og The Pale Fountains. Han får selv platekontrakt med den belgiske labelen Les Disques du Crépuscule i 1986 og gir ut 3 soloplater. Alan får senere jobb som lektor på Stow College i Glasgow og hjelper noen studenter med å starte plateselskap. Dette resulterer i debutalbumet til Belle and Sebastian og plata Tigermilk.

Selv valgte Billy Mackenzie å forlate livet onsdag 22. januar 1997. Han gikk til farens hageskur i Dundee med lommene fulle av piller, og det var også faren som fant ham neste dag. Sannsynligvis var morens kreft-død den utslagene faktor for handlingen.

Flere artister har hyllet Billy Mackenzie etter at han valgte å forlate oss.

Bono forteller litt i dette klippet:

https://youtu.be/R0LizS-S0lM

Andre artister som hyllet Billy var Martyn Fry (ABC), Glenn Gregory (Heaven 17)

og Peter Hook (Joy Division/New Order) skriver om ham i boka «Substance: Inside New Order»

Siouxsie Sioux (Siouxsie and the Banshees og The Creatures) skrev følgende tekst:

The Creaturers «Say»

«I heard the news today

Billy's gone away

Left us all for good

No one understood

You only had to say

I would understand

You only had to say

Whatever come what may

I was feeling low

You called and you were too

We'd meet Saturday

It happened on Wednesday»

Vår norske Jenny Hval (Rockettothesky) hyllet ham med låta «Barrie For Billy Mackenzie». Claudia Brücken (Propaganda) og Paul Humphreys (OMD) med bandet OneTwo, coveret "Party Fears Two" med dedikasjon til Billy Mackenzie under en konsert i Oslo i 2007.

En som virkelig gikk i sorg etter Billy Mackenzie’s død var kompisen Robert Smith. Grunnen var at Billy kontaktet Robert rett før han begikk selvmord, og lurte på om de kunne møtes for en drink og en prat.

Robert Smith hadde ikke tid....

The Cure «Cut Here»:

https://youtu.be/3sKWrpaEw0k

So we meet again! And I offer my hand

All dry and English slow

And you look at me and I understand

Yeah it's a look I used to know

Three long years and your favorite man

Is that any way to say hello?

And you hold me like you'll never let me go

Like you'll never let me go

Oh, c'mon and have a drink with me

Sit down and talk a while

Oh, I wish I could and I will!

But now I just don't have the time

And over my shoulder as I walk away

I see you give that look goodbye

I still see that look in your eye

So dizzy Mr. Busy, too much rush to talk to Billy

All the silly frilly things have to first get done

In a minute, sometime soon,

maybe next time, make it June

Until later doesn't always come

Until later doesn't always come

It's so hard to think it ends sometime

And this could be the last

I should really hear you sing again

And I should really watch you dance

Because it's hard to think I'll never get another chance

To hold you, to hold you

But chilly Mr. Dilly, too much rush to talk to Billy

All the tizzy fizzy idiot things must get done

In a second, just hang on, all in good time

Won't be long until later

I should've stopped to think,

I should've made the time

I could've had that drink,

I could've talked a while

I would've done it right, I would've moved us on

But I didn't, now it's all too late

It's over over and you're gone

I miss you, I miss you, I miss you

I miss you, I miss you, I miss you so much,