Les Disques Du Crépuscule - TWI 068

Året er 1981. Blaine Leslie Reininger er utdannet klassisk fiolinist og i ungdomstiden lar seg inspirere av kunstnere som John Cage og Allen Ginsberg. Han har nå tatt en stor avgjørelse her i livet. Reist vekk fra trygge omgivelser i San Francisco sammen med kompisene Steven Brown og Peter 'Principle' Dacher. De har emigrert fra USA for å prøve å gjøre karriere i Europa med bandet sitt; Tuxedomoon.

De tre startet bandet i 1977, og får senere med seg vokalist Winston Tong på laget. Etter å ha signert med Ralph Records, som er plateselskapet til The Residents, gir de ut 2 lp plater; «Half Mute» i 1980, og «Desire» i 1981.

Tuxedomoon flyttet først til Rotterdam, men har nå endt opp i Brussel. Det er også her plateselskapet «Les Disques du Crépuscule» har sitt hovedkontor.

«Les Disques du Crépuscule» ble startet opp i 1980, og var en videreføring av «Factory Benelux» Eierne av selskapet var Michel Duval og Annik Honoré. Annik Honoré (1957-2014) jobbet som sekretær på den Belgiske ambassaden i London og var veldig musikkinteressert. Dro jevnt på konserter, og opplevde Cabaret Voltaire, Echo And The Bunnymen, The Cure, A Certain Ratio og mange andre datidens alternative band. Hun var også kjæresten til Joy Division-vokalist Ian Curtis. Ian er gift med Deborah og har en 1 år gammel datter, Natalie, et annet sted i livet. Ian Curtis er deprimert og tar sitt eget liv 18 mai samme år. Hendelsen gjør at Annik flytter permanent tilbake til hjemlandet.

I tillegg til bandøvinger og livespilling med bandet Tuxedomoon tar Blaine ekstrajobber med å underholde med sin fiolin på cafeer og barer i Rotterdam. Etter en endt spillejobb sitter han en sen kveld ved et bord ute på gata og teller opp dagens fortjeneste. Plutselig kommer det en fyr bort og tar lommeboka hans. Han ser ingen annen mulighet enn å løpe etter tyven. Det hele ender i et trangt smug ved Zaagmolenstraat, hvor en uoppmerksom bilist klarer å kjøre på Blaine. Han går i bakken med et brak. Hånden hans har fått skader i fallet. Dette er selvfølgelig kritisk for en som skal leve av å spille et instrument. På legevakten blir det tatt flere røntgenbilder, og et av disse bruker han senere som bildecover på sin første soloplate; Broken Fingers.

«When the feeble rears its ugly head

And the light refuse the shine

Put your shoulder to the rock

And remember better times

Broken fingers talk

They grasp at straws

Thought I heard a voice in there

There's no one there at all

Oh, what have we done

To come to this?

Huddled on some foreign shore

Standing the abyss

Wake up in the afternoon

It's so hard to leave the bed

When you look up from the mud

You get kicked right in the head

Broken fingers talk

They tell us what to do

Guess I'll go out for a walk

It must be after two

Underneath gray Belgian skies

The ground is slick and wet

There must be some place else to live

I haven’t found it yet»

Plata åpner med tittelsporet «Broken Fingers» og kunne fint vært tatt ut av Bowie`s Berlin-triologi. «Nur Al Hajj» har et kult arabisk tema, med en flott fiolinlinje. Her bør man også legge merke til den røffe basspillingen til Peter 'Principle' Dachert, hvor han faktisk bruker metallplekter på bassen. Låta har også samplede stemmer og sang. Sampling var ikke helt vanlig i 1982, selv om Ralph Records kollegaene Yello var tidlig ute med dette! «Magic Time» kunne man også fint ha funnet på en tidlig Tuxedomoon utgivelse. Bruk av trommemaskin med ekko! «Petit Piece Chinoise» er et vakkert fiolinstykke. «Right Mind» er en snodig rockelåt. «Spiny Doughboys» kunne vært et filmtema, hvor både orgel og kirkeklokker brukes flittig. Det er også kul bruk av hviskestemme, under hovedvokalen. Fin effekt som The Doors gjorde så kjent på låta «Riders On The Storm» tiår tidligere. Blaine Reiningers versjon av Bowie's "Sons Of The Silent Age" er virkelig en perle på denne plata! Mange band og artister har coveret David Bowie med mer eller mindre hell. Noen coverlåter er svært bra, og jeg tenker da spesielt på Bauhaus «Ziggy Stardust», Nico «Heroes» og The Associates «Boy’s Keep Swinging». Jeg må nok vedgå at jeg liker Reiningers versjon av «Sons Of The Silent Age» nesten bedre enn Bowie sin. Flotte harmonier, samt et vakkert orgelspill gjør mye av uttrykket i låta her. Teksten på «Uptown» lar seg inspirere av kriminalitet og sikkert også ranet han opplevde i Rotterdam. «I have a gun and l know how to use it!» Blaine synger store deler av låta gjennom en telefon. «Les Nuages» er en snål fiolinsak, som er litt vindskjev på en måte. Melodien er litt av samme lest som på «Petit Piece Chinoise».

Totalt sett er plata mye preget av synhter og fiolin. Fiolin er, og blir Blaine L. Reiningers hovedinstrument.

Blaine L. Reininger og Tuxedomoon blir i 1985 ynglinger i norsk presse. Brussel blir nå Europas hovedsete innen ny, og interessant musikk! Aftenpostens A-Magasinet skriver egen artikkel om Crammed Discs. NRK med Harald Are Lund og Karin Westerheim står støttende til. I tillegg hjelper det selvfølgelig at musikkaviser som Puls, Sogar og Nye Takter skriver mye om dette. Utopia starter også eget distribusjonsselskap. Snart har «alle» hørt om Anna Domino, Paul Haig og Minimal Compact! Utgivelsene blir å finne i nesten «alle» platebutikker i Norge, fra Utopia, Steen & Strøm Platebar og Electric Circus i Oslo, Nico Records i Sandvika, Apollo i Bergen, Utopia i Trondheim til Lyche Musikk i Drammen. Blaine L Reininger og Tuxedomoon har nå klart mesterstykket å bli sanne norgesvenner! De reiser hver for seg rundt om i hele landet. Konserter på Renegat, Vikateatret og Sardines i Oslo, Hulen i Bergen samt 2 konserter i Den Norske Opera i hovedstaden. Konserten i Norske Opera blir forresten igangsatt av en 23 årig fan; Casper Evensen. Han mener at Tuxedomoon er så seriøse at de fortjener et konsertlokale som står i stil til musikken. Casper reiser til den lokale banken og låner over 100 000,- samt jobber dag og natt i 2 måneder med prosjektet. Og man kan trygt si at dette var en god ide! 2 konserter som avholdes 1. desember 1985 blir utsolgt på 3 timer! Ryktene skal også ha det til at selveste Kong Olav var på den ene konserten! Petter Nome kjører på med eget intervju av Blaine L. Reininger i beste sendetid på NRK TV, før konserten på Renegat.

….men, som alt annet har jo også dette en ende, og eventyret varer dessverre bare noen få år!

Blaine L. Reininger valgte å forlate Tuxedomoon i 1983. «Holy Wars» kom ut i 1985 på Crammed Discs, etterfulgt av «Ship of Fools» og «You».

I 1988 er Blaine L. Reininger tilbake i leiligheten i Brussel og blir visstnok observert av Bel Canto på byen - iført en norsk lusekofte! Kan det ha vært en tre år gammel gave fra ukebladet Se&Hør?

Tuxedomoon ble gjenforent med Blaine L. Reininger i 2004 med plata «Cabin In The Sky» og de hadde i den anledning en fin konsert på John Dee i Oslo. Mange år senere hadde de jubileumskonsert med sin første plate «Half Mute» hvor de spilte plata i sin helhet på Vulkan i Oslo. Helt ok det, men de hadde på en måte nå mistet noe av gløden. Tuxedomoon var i sin storhetstid et univers som inneholdt et variert spekter av stemninger, både tekstlig og musikalsk. Tekster kunne være om isolasjon, ensomhet, angst, fremmedgjøring og mye, mye mer. Samtidig var uttrykket fullt av pondus. På mange måter var de ganske like i uttrykket som Joy Division, Wire (154), Cabaret Voltaire (Red Mecca) og Section 25 (Always Now) Tuxedomoon blandet inn elementer fra flere kunstarter, og kombinerte dette med elektroniske lydkulisser som performance, kabaret, teater, film og opera. Mye av dette hadde nok dessverre forsvunnet i 2016. Borte var også Tuxedomoon`s faste visuelle mester; videokunstneren Bruce Geduldig som døde bare måneder før turneen. En av ny-rockens beste og mest innovative bassister; Peter Principel, døde også kort tid etter Oslobesøket.

Blaine Leslie Reininger er fremdeles aktiv, bosatt i Hellas, enkemann etter at kona J.J. La Rue døde i 1998. Han har en sønn, og er i dag i nytt samboerskap med sin kjære Maria i Athen.