Løst og fast om 80-tallet

 

Innledning

Mange som besøker nettsiden jonarne.net vil nok si at den er gjennomsyret av 80-tallet ettersom så mange av de artistene jeg omtaler hadde sin storhetstid da. Men etter hva jeg selv klarer å bedømme, har jeg ikke sagt så mye om 80-tallet generelt. Det har vel kun vært der det har falt seg naturlig i forbindelse med en artistbiografi eller en plateanmeldelse. 

Jeg var 11 år da 80-tallet startet, og mange av mine sterkeste visuelle og musikalske opplevelser kom på den tiden. 

Å skulle prøve å si noe om hva som preget tiåret og hvordan jeg opplevde det vil fort bli veldig subjektivt, i tillegg til at det er vanskelig å lage noe skjematisk oversikt. Så dette blir litt løst og fast fra mitt ståsted, med hovedvekt på de ulike strømningene innen musikken, da det er det musikalske 80-tallet som først og fremst interesserer meg. Jeg tror også også at mye av moten på 80-tallet har bakgrunn i hva de ulike artistene hadde på seg. Enten man kopierte puddelhåret til Eddie Van Halen, mascaraen til Chrissie Hynde, blondene til Adam Ant, de intellektuelle brillene til Morrissey, de hullete dongeribuksene til Morten Harket, eller hockeysveisen til John Taylor fra Duran Duran

Først og fremst bør man vel slå fast at 80-tallet ikke skilte seg nevneverdig fra tiåret før og etter. Ihvertfall ikke i Norge. Folk merket nok en viss teknologisk utvikling, og de merket nok at fargene på klærne endret seg endel, og at hårfrisyrene ble mer luftige og lengre i nakken. Men stort sett gikk vel folk i samme type klær som de hadde brukt på 70-tallet. Selvfølgelig var det nok av de som hadde rosa klær, store røde solbriller, krepphår og pannebånd. Men de ble nok sett på som sosser av den gemene hop, altså noen som skilte seg ut fra det som var vanlig. Akkurat slik de norske pønkerne gjorde det på 70-tallet. Jeg er som mange andre litt oppgitt over det rosa sløret som i ettertid er lagt over 80-tallet, som om alle gikk rundt med puddelhår og dresser i pastellfarger, og trente til Jane Fondas workout

På 80-tallet sprang man til bussen for å rekke jobben, for deretter å komme seg hjem for å lage mat til barna, slik at de rakk treningen som begynte 6, uten tanke på hvilket tiår man stresset i. Fiskeren som var ute med båten sin på Frohavet ga nok blaffen i hvilken knallfarge som var på moten i år, eller hvor høy skulderputene skulle være. For ham var det været til sjøs på radioen, fiskekvoter og råstoffpriser som betydde noe. 

Musikalsk var det i England, mellom Europa og U.S.A. at de mest typiske 80-talls fenomenene hevdet seg på listene. Her i Norge var det artister som Bruce Springsteen, Åge Aleksandersen, Bob Dylan, Vazelina Bilopphøggers, Dionne Warwick, Paul McCartney, Sissel Kyrkjebø m.m. som som gjorde det bra på VG-lista. Artister som etter min mening har lite med tiåret å gjøre. De mer typiske 80-talls artistene som Duran Duran, Spandau Ballet, Adam & the Ants, Depeche Mode og Thompson Twins fikk først fotfeste på de norske listene i andre halvdel av 80-tallet, da de framstod som mer mainstream.

Poenget er at 80-tallet nok ikke var så rosa som vi gjerne vil ha det til i ettertid. Men endel strømninger var det selvfølgelig.

            

Typisk 80-talls?

80-tallet var en naturlig fortsettelse av 70-tallet når det gjaldt moter, media og teknologi. Men selv om mye av det som skjedde på 80-tallet var inspirert av ting på 70-tallet, og enda lenger tilbake i tid (jmf. new romantic bevegelsen), var det framtiden som gjaldt på 80-tallet. Teknologien var iferd med å ta store steg framover, med utvikling av de første datamaskinene til hjemmebruk. Og det var videospillere, bærbare videokameraer, Sony kassett walkman, mobiltelefoner og annen forbruker elektronikk som vi lot oss fascinere av.

         

I 1983 kunne Bananarama stolt posere med bærbare kassettspillere fra JVC, mens Annie

Lennox fra Eurythmics viste hvor hendig i størrelsen Sonys videokamera var blitt.

Til høyre ser vi Shirlie Holliman fra popduoen Pepsi & Shirlie med sin Sony walkman.

Den første Commodore 64 kom i 1982. Den kunne visst brukes til "fornuftige" ting også, men jeg så aldri at den ble brukt til annet enn spilling. Og da gjerne spill som "Donkey Kong", "Pac Man" og "Winter games". Hvem husker ikke den morsomme lyden man fikk når man puttet spillkassettene i en vanlig kassettspiller, og kopiering av spillene var så enkelt som bare det. På første halvdel av 80-tallet kom også MacIntosh og IBM med datamaskiner som egnet seg til hjemmebruk, noe som betydde en ny hverdag med nye muligheter for mange.

Commodore 64 fra 1982.

I musikkbransjen var det synthesizere, sequensere, MacIntosh maskiner, fairlight, trommemaskiner og midi. Leketøy som skapte helt nye muligheter. Riktignok hadde elektroniske instrumenter som mellotron og moog synthesizere gjort seg bemerket på 70-tallet. Men på 80-tallet fikk den elektroniske musikken med et futurisk preg et helt annet omfang.  Og tekstene bygde gjerne oppunder denne stemningen, hvor Gary Numan sang om en mann som var ensom fordi roboten hans hadde gått i stykker ("Are friends electric"), mens Styx fortalte om et skremmende framtidsscenario der robotene tok fra oss alle jobbene ("Mr. Roboto"). Til og med fengselsvokterne var roboter, mens rockemusikerne var satt i fengsel. Og det er nok ikke tilfeldig at hip hopernes robotdans dukket opp på 80-tallet. Noe Michael Jackson kopierte på sin "Billie Jean" framføring på Motowns jubileumskonsert i 1983. I Norge laget bergensbandet The Aller Værste en variant av robotmusikk med klassikeren "Dans til musikken"

Også "dinosaurer" som Neil Young ("Trans"), Paul McCartney ("McCartney II"), ZZ Top ("Eliminator"), og Queen ("Hot Space", "The Works"), prøvde seg på de nye instrumentene, uten at alt ble like vellykket for å si det nøkternt.

Robotene kommer...

Film

Fascinasjonen for hva framtiden ville bringe, og nysgjerrigheten på det utenomjordiske gjenspeilte seg også i filmindustrien, hvor "E.T.", "Nærkontakt av 3. grad", "Star wars" 2 og 3, "Terminator", "Running Man", "Blade runner",  "Supermann" 2 og 3, "Alien" filmene, "Tron", og "Electric Dreams" var blant mange filmene som vi lot oss underholde av. Gjerne med en skrekkblandet fryd. Generelt hadde sci-fi sjangeren gode år på 80-tallet.

Av andre filmer som markerte seg på 80-tallet kan man nevne "Platoon", "Full metal jacket", "Rain man", "Indiana Jones", "Hjelp vi flyr", "Gandhi", "Blues Brothers" og "Tilbake til framtiden". Gode filmer som var svært populære. 

Og så må man jo selvfølgelig nevne de obligatoriske ungdomsfilmene "Breakfast Club", "Dirty Dancing", "Flashdance", "Fame", "St. Elmos fire", "Footlose" og "Pretty in Pink". Som gjerne blir trukket fram når det "rosa" 80-tallet skal omtales. Jeg er glad i mye av musikken i disse filmene, selv om handlingen aldri fascinerte meg. Og for meg var film sjelden noen stor opplevelse i det tiåret. For å si det sånn er det ikke 80-talls filmene som gjør at jeg ser tilbake på tiåret med varme følelser. Mye var bra selvfølgelig, men samtidig var det mye som var overfladisk. Bildene virket også blassere enn det som er vanlig i dag. Og når man skulle lage filmer som "Supermann", "Tron" og "Fluen", der effektene og kulissene var en viktig del av opplevelsen, ble det ofte for dumt. Ihvertfall når man sammenligner de med senere filmer som "Ringenes Herre", "Harry Potter", "Forrest Gump", "Sin City" og "The day after tomorrow". Og "Den blå lagune" med Brooke Shields var en av de mest populære filmene på 80-tallet. Det er nesten så man grøsser.

80-talls kalkun som faktisk var svært populær på kinoene i Norge. Sier det noe om tiåret?

Personlig synes jeg at det var i humorsjangeren at 80-tallet hadde bra filmer å by på. Med komedier som "Hjelp vi flyr" 1 & 2, "Mannen med den nakne pistol", "Politiskolen 1", "Weekend med Bernie", "Meningen med livet", "Life of Brian" og "Top secret". Sistnevnte er min komedie favoritt. Særlig scenen hvor helten kikker ned i hullet som faren til kjæresten har gravd ut i fangecella for å kunne rømme ut gjennom, som viser seg å være en firefelts motorvei med takbelysning og alt.  Heltens nøkterne kommentar til dette er : "Nice work!", før de stormer videre til nye utfordringer. Enkel humor, men morsomt.

Som nevnt hadde mange av de mest populære 80-talls filmene soundtrack som inneholdt mye bra musikk. De ble gjerne en hyggeligere opplevelse enn selve filmen. Mange av soundtrack låtene solgte også i bøtter og spann da de ble gitt ut på singel. I U.S.A. gikk Blondie til topps med singelen "Call me" fra "An American Gigolo" i april 1980. Bare to ganger tidligere i historien hadde en "filmsingel" gått til topps i U.S.A. Men utover 80-tallet ble dette langt vanligere. Mellom 1981 og 1984 gikk disse artistene til topps på de amerikanske Billboard listene med låter som var laget til en film : Christopher Cross ("Arthur's theme"), Vangelis ("Chariots of fire"), Survivor ("Eye of the tiger"), Joe Cocker & Jennifer Warnes ("Up where we belong"), Michael Sembello ("Maniac"), Kenny Loggins ("Footlose"), Phil Collins ("Against all odds"), Deniece Williams ("Let's hear it for the boy"), Prince ("When doves cry", "Let's go Crazy"), Ray Parker Jr. ("Ghostbusters") og Stevie Wonder ("I just called to say I love you"). Tilsammen var hele 31 av de 91 låtene som gikk til topps i U.S.A. på 80-tallet laget for en film, selv om de gjerne ble å finne på studioalbumet til artisten i ettertid. Også soundtracks som "Flashdance", "Footlose", "Beverly Hills cop", "Miami Vice", "Top Gun" og "Dirty dancing" gikk til topps i U.S.A. Mange åttiere vil nok nikke gjenkjennende til disse platene, da de solgte i store antall også i Norge. Personlig er jeg svak for Queens filmmusikk til fantasifilmen "Highlander", med låter som "Who wants to live forever", "Princes of the Universe" og "Gimme the Prize". Og så er jeg glad i Giorgio Moroders musikk i filmene "Electric Dreams", "Metropolis" og "Scarface". Moroder var på 80-tallet kongen av filmmusikk, der han stod bak store hits som "Call me" (Blondie), "Take my breath away" (Berlin), "Cat People" (David Bowie), "Neverending story" (Limahl), "Flashdance" (Irene Cara), "Love Kills" (Freddie Mercury) og "Together in electric dreams" (The Human League)

Giorgio Moroder preget 80-tallet med sine mange hits. 

TV

Om 80-talls filmene ikke alltid var like bra, var heller ikke det som ble vist på TV (les NRK) mye å skryte av. Når man var liten på 70-og 80-tallet var det gjerne "Lekestue" (Her er et hus. Her er en dør. Vinduer, 1, 2, 3, 4. Så banker vi på. Hva kommer nå ? Lekestue) som ble vist som barne TV. Vibeke Sæther var så pedagogisk korrekt og fjasete at det var til å sovne av, selv om en pose med "barnetimegodt" kunne hjelpe på humøret. Og med kun en TV kanal måtte man lide seg gjennom Tro og Liv, Musikk-nytt med Eivind Solås (grøss og gru), Kontrapunkt, finsk fjernsynsteater og Søndagsmatineen, om man ville tilbringe kvelden foran fjernsynsapparatet. 

Hva kommer nå ? Lekestue!

Heldigvis hadde man ting som detektimen på fredag med Derrick, KLMs mange morsomme serier, Halvsju (med Pelle Parafins Bøljeband) og rockeprogrammet Zikk Zakk. Sistnevnte var på starten av 80-tallet det eneste programmet på NRK hvor ungdommer sulteforet på pop og rock til en viss grad fikk behovet sitt dekket. Når Zikk Zakk viste videoen til "Another Brick in the Wall" med Pink Floyd gjorde det dypt inntrykk på en ung pode. Og på skolen dagen derpå var dette det store samtaleemnet, da "alle" hadde sett programmet. Noen var så heldige å få inn svensk TV1 og 2, og dermed hadde de hele 3! kanaler å velge mellom. Noe som virket som en overflod.

KLM gjorde TV hverdagen litt lysere for barn og ungdom på 80-tallet.

På midten av 80-tallet ble det mer og mer vanlig med kabel TV i de norske hustander, selv om mange ikke fikk det før godt ut på 90-tallet. På samme tid som kabel TV ble bygd ut, så musikkanalene Sky Channel (1982) og Super channel (1987) dagens lys. MTV startet som den første rene musikkanal i 1981, men de hadde ikke like stor gjennomslagskraft i Norge på 80-tallet. For unge musikkinteresserte var Sky og Super channel rene åpenbaringen. Fra å bli tilgodesett med et par tre popvideoer fra det store utland i hvert program av Zikk Zakk, fikk man nå musikkvideoer til alle døgnets tider. Og VJer (video jockeys) som Pat Sharp, Nino Feretto og Simon Potter var for popstjerner å regne. Faktisk ble det gitt ut plater både med Super Channel gjengen og VJene Pat Sharp og Mick Brown

TV verter og popstjerner, Pat & Mick.

Men som nevnt så var det ikke alle som hadde kabel TV på 80-tallet. Selv fikk vi det ikke før i 1990, enda vi bodde i en stor bydel nær Trondheim sentrum. Men en kamerat som flyttet til bydelen Othilienborg hadde kabel TV, så han fikk hyppige besøk en periode. Jeg husker jeg besøkte ham da videoen til "Thriller" skulle vises på Sky channel for første gang. Og det gjorde dypt inntrykk. Også farmoren min bodde på Othilienborg. Så også hun fikk til tider besøk av andre grunner enn de rent sosiale. Jeg husker det gikk så langt at jeg hadde med meg videospilleren min, slik at jeg kunne sitte å ta opp favorittene etter hvert som de dukket opp. De videokassettene har jeg ennå idag. En Tore Renberg har skrevet en bok om 80-tallet kalt "Farmor har kabel TV". Og selv uten å ha lest den skjønner jeg at jeg vil kjenne meg igjen i den boken. 

Radio

Radio hørte ikke jeg ofte på, verken da eller nå. Jeg er ikke så glad i å bruke tid på å høre musikk jeg ikke liker. Men "Ti i skuddet" var jeg likevel stor fan av, ihvertfall på første halvdel av 80-tallet. Vidar Lønn-Arnesen presenterte de 10 mest populære låtene fra forrige runde i tillegg til 3? utfordrere. Man lot seg både irritere og sjarmere av låtene som ble spilt, og poengene som ble gitt dem. Det var også en fin mulighet til å spille inn de hotteste låtene på kassett. I en tid der Mp3 og internett var ukjent, og ukelønna ikke ga rom for så mange platekjøp. Ulempen var selvfølgelig den irriterende ringelyden som låtene ble fadet ut med, og som man for enhver pris ikke ville ha med på kassetten. Så man ble etter hvert en kløpper i å "lukte" når lyden ville komme. Etter hva jeg har funnet ut i ettertid var det mange unge rundt i norges land som utviklet denne evnen. Låter som jeg forbinder med programmet er Tacos'"Puttin'on the Ritz" som jeg første gang hørte her, og som gjorde inntrykk. Og Irene Caras "Flashdance", fordi den toppet Ti i skuddet i så mange uker. Jeg husker også at F.R.Davids "Words" kom inn som utfordrer uten å nå opp på topp 10, og derfor forsvant ut igjen. Mens han litt senere toppet albumlista med "Words" i 11 uker, og singellista i 10 uker. Ellers er "Annie I'm not your daddy" : Kid Creole & the Coconuts, "Glittering Price" : Simple Minds, og "Tour de France" : Kraftwerk låter jeg har gode minner fra Ti i skuddet med.

Søte Irene Cara var veldig populær på Ti i skuddet med "Flashdance" og "Fame". 

"Ti i skuddet" var en viktig del av ungdomstiden på 80-tallet. Jeg har lurt litt på om programmet betydde like mye for ungdommen på 90-tallet som det betydde for oss? Ellers var også Norsktoppen et populært program på radio, både hos unge og gamle. 

Media

Mediebildet ellers på 80-tallet var preget av hendelser som Falklandskrigen, den gradvise avviklingen av den kalde krig, Sovjets president Gorbatsjov, Tsjernobyl ulykken, Berlin murens fall, utbredelsen av AIDS, apartheid regimet i Sør Afrika, Alexander Kielland ulykken og Alta aksjonen, for å nevne noen av de mest omtalte sakene. Som ung er man ikke veldig opptatt av slike ting, men Tsjernobyl ulykken og AIDS opplevdes som en mer direkte trussel mot en selv, og gjorde derfor større inntrykk enn f.eks. urettferdighet i Sør Afrika..

Og i ettertid har jo 80-tallet blitt omtalt som "egoistenes" tiår, der vi gikk fra den sosiale likhetstanken på 70-tallet over til mer selvsentrert tenkning. Årsaken er nok å finne i den økende velstanden folk opplevde på 80-tallet, hvor man kunne kjøpe ting man tidligere bare kunne drømme om. Liberaliseringen i økonomien ga også framveksten av jappene. Unge mennesker med høy sigarføring og blikk for rask fortjeneste gjorde seg bemerket i aksjemarkedet og ellers der det var penger å tjene. De dukket visstnok opp rundt 1984, og gikk på en smell i 1987 da verdier på aksjer og eiendommer falt. Blystad-brødrene er blitt personifiseringen av jappe bølgen i Norge. Men den var like utbredt ellers i Europa og U.S.A. I Storbritannia var den egoistiske tankemåten enda mer utbredt, ikke minst takket være statsminister Margaret Thatcher og hennes konservative parti som satt med makten gjennom det meste av 80-tallet. Hun kjørte en beinhard politikk som mange mennesker fikk føle på kroppen, da sosiale støtteordninger ble fjernet, og offentlige selskaper slik som kullgruvene ble privatisert. Mange gruver og andre arbeidsplasser ble enten nedlagt eller rasjonalisert, noe som førte svært mange mennesker ut i arbeidsledighet, særlig i Nord England og Wales. i 1984 førte dette til en større streik blant arbeiderne i gruvene, hvor kampen mellom politi og streikende ble uforsonlig og vond. Sårene etter denne tiden ligger fortsatt i sjelen til svært mange briter. 

Veldedighet

Det positive i alt det triste var at slike hendelser vekket det sosiale engasjementet hos popartistene. Artister som ellers ble sett på som glatte både i image og musikkstil. Ytre sett kunne man ikke tro at Heaven 17, The Blow Monkeys, Depeche Mode, Spandau Ballet, Ultravox og Scritti Politti skilte seg nevneverdig fra jappene på midten av 80-tallet. Noe som gjorde dem hatet blant mange, og stigmatisert av enda flere. Men dette var som nevnt et image. Som personer hadde mange av popstjernene et stort sosialt engasjement. Flere av dem slik som Scritti Politti, Housemartins, Billy Bragg, Bronski Beat, The The, Depeche Mode hadde også en marxistisk tankegang som preget deres veivalg. 

På midten av 80-tallet ga artistenes sosiale engasjement seg utslag i flere veldedighetskonserter og innspillinger. Historien om Bob Geldof som satt og så på BBC TV om sultkatastrofen i Etiopia, og deretter fikk med seg Midge Ure fra Ultravox og skrev låta "Do they know it's Christmas?" i et forsøk på å gjøre noe for de trengende, er kjent hos de fleste. Med seg fikk de også artister som Spandau Ballet, Duran Duran, Culture Club, Status Quo, Heaven 17, Bananarama, Sting og Paul Young. Sammen kalte de seg Band Aid. I desember 1984 toppet den singellistene i England og ble etter hvert den mest solgte singelen på 80-tallet. Også i Norge gikk singelen til topps. Også vi som kjøpte singelen følte oss litt bedre etter dette, ettersom vi visste at pengene fra salget gikk til sultende i Etiopia. Sultende mennesker som i forveien kun hadde vært nok en trist reportasje på nyhetene. 

Band Aid

På midten av 80-tallet ble det på kort tid en liten vekkelsesbevegelse hvor artister og fans ønsket å gjøre noe for andre. Like etter Band Aid kom amerikanerne på banen med U.S.A. for Africa og "We are the world" singelen og albumet, som ble en minst like stor suksess som Band Aid i salgstall. Og med muligens enda større stjerner til å gi sitt bidrag : Bruce Springsteen, Michael Jackson, Billy Joel, Bob Dylan, Dionne Warwick, Diana Ross, Lionel Richie, Stevie Wonder, Ray Charles m.m.

Amerikanernes svar på Band Aid : U.S.A. for Africa.

Deretter fulgte lignende innspillinger i mange andre land. Slik som "Band fur Afrika" i Tyskland, "Chanteurs Sans Frontiere" i Frankrike (den 7. mest solgte singelen i landets historie), "Northern lights" i Canada, og "Afrika" i Danmark. I tillegg gikk mange heavyrock artister sammen i "Hear'n Aid", der de spilte inn albumet "Stars". I Norge hadde vi "Sammen for livet" og "All of us" (Stavanger for Africa). Her stilte mange av de mest kjente norske artistene opp. Sistnevnte fikk også vist videoen de hadde laget under Live Aid konserten.

 
Sammen for Livet All of Us

Og det var ikke bare trengende i Etiopia sosialt bevisste artister slo et slag for.

I England startet Billy Bragg sammen med Jimmy Somerville fra Bronski Beat i 1985 en konsertturne kalt Jobs for youth, senere omdøpt til Red Wedge, hvor man ønsket å vekke den politiske bevisstheten hos ungdommen. Turneen var også en støtte til de streikende gruvearbeiderne, der mennesker som var rammet fikk komme med sine appeller. Disse turneene ble gjennomført i flere etapper. Artister med et sosialistisk ståsted bidro med sine låter og meninger. Blant disse var The Style Council, Scritti Politti, Gary Kemp (Spandau Ballet), Blow Monkeys, Madness, Captain Sensible og Prefab Sprout

I England hadde man på 80-tallet også veldedighetsprosjekt som The Crowd hvor salget fra nr. 1 låta "You'll never walk alone" gikk til ofrene etter den tragiske brannen i Bradford den 11. mai 1985, da tretribunen tok fyr under en kamp mellom Bradford City og Lincoln City. I april 1987 gikk Beatles låta "Let it be" til topps i England med "bandet" Ferry Aid, hvor ulike artister sang til støtte for ofrene etter Zeebrugge ferje katastrofen. Og i 1989 gikk artister som The Christians, Holly Johnson, Paul McCartney, Gerry Marsden og Stock Aitken & Waterman sammen om å spille inn Merseyside klassikeren "Ferry cross the Mersey" til støtte for ofrene etter Hillsborough trgedien. Også den gikk til topps.

I U.S.A. hadde man en amerikansk variant av Billy Bragg i Little Steven, gitarist i Bruce Springsteens E-street band, og solo artist. Også han hadde et stort sosialt engasjement, der han pekte på skjevheter i det amerikanske samfunnet, og han kritiserte President Ronald Reagans utenrikspolitikk. Noe man best la merke til på albumet "Voice of America" fra 1984. I 1985 satte han fokus på apartheid politikken i Sør-Afrika, og de hvites forlystelsessted kalt Sun City som bla. bestod av et kasino og en konsertarena. På albumet "Sun city" fikk han med seg kjente artister som Jackson Browne, Bob Dylan, U2, Hall & Oates, Keith Richards, Peter Gabriel m.m. Sammen kalte de seg Artists united against Apartheid. "We aint't gonna play Sun City" var refrenget på "Sun City" singelen, bla. som en reaksjon mot de mange hvite artistene som hadde spilt der, slik som Cliff Richard, Rod Stewart , Elton John og Queen for å nevne noen.

I tillegg til dette hadde man flotte låter som "Free Nelson Mandela" : Special AKA, "Biko" : Peter Gabriel, "Scatterlings of Africa" : Johnny Clegg og "Radio Africa" : Latin Quarter, som alle ønsket å sette fokus på det som foregikk av overgrep i Sør Afrika, gjort på en troverdighet måte. Til og med Boy George slo et slag for urettferdigheten der nede da han angrep president Pieter W. Botha i låta "Sold", om ikke gjort på en like overbevisende måte.

"Høydepunktet" på 80-tallet når det gjaldt innsamling av penger til veldedighet, var Live Aid konsertene den 13. juli 1985. Avholdt på Wembley i England og JFK stadium i Philadelphia, U.S.A. De største navnene innen pop og rock opptrådte her til støtte for trengende i Afrika, som en forlengelse av Band Aid og We are the world innspillingene. På konsertene var hele 160.000 mennesker til stede, og foran TV apparatene satt 1.5 milliarder mennesker i 100 land og kikket på. Bob Dylan var blant de mange artister som opptrådte denne dagen. Mange vil huske hans ord : "I hope that some of the money...maybe they can just take a little bit of it, maybe...one or two million, maybe...and use it, say, to pay the mortgages on some of the farms and, the farmers here, owe to the banks....". Og disse ordene dannet opptakten til Farm Aid, en amerikansk veldedighetsbevegelse som hadde sin første støttekonsert for amerikanske bønder den 22. september 1985. Med Willie Nelson, Neil Young og John Mellencamp som initiativtagerne. Farm Aid holder det fortsatt gående, med sin foreløpig siste konsert i 2005.

Alt dette bidrar til å gjøre 80-tallet til et litt merkelig tiår. Samtidig som det i ettertid er blitt stemplet som jappetiden, der høyrekreftene i land som U.S.A. Storbritannia og Norge tilsynelatende fikk fritt spillerom, var det også tiåret hvor unge virkelig ønsket å gjøre noe for andre. Eller var det bare en PR jippo fra artistene for å få sympati og økt platesalg? Og smittet denne veldedighetsbølgen over på oss unge, slik at vi fulgte i fotsporene til Bob Geldof, Billy Bragg og John Mellencamp. Og gjorde det samme for andre som det de gjorde? Jeg er ikke så sikker. Vi følte nok oss litt bedre etter å ha sett Live Aid, eller når vi hadde bidratt med noen kroner til den gode sak når vi kjøpte platene med Band Aid, U.S.A. for Africa, Hear'n Aid m.m. Hva hadde 80-tallet vært uten Bob Geldof? 

På 90-tallet virket det på meg som om artistene hadde mer enn nok med seg selv. Grunge bølgen hadde noe av den samme "gi faen" holdningen i seg som pønken hadde på 70-tallet. Pønkerne hatet establishmentet, men gjorde ikke nevneverdig for å forandre på ting på en konstruktiv måte, eller for å hjelpe de som trengte det. En finger i været, og et anarkist merke på ryggen gjorde nok ikke inntrykk på andre enn kompisene og damene.

Musikksjangere

Pønken var inspirasjon for 90-tallets grunge bølge. Men på tidlig 80-tall inspirerte den også post punk bølgen med band som The Cure, Joy Division, The Pretenders, Wire, Blondie, Echo & the Bunnymen, One the Juggler m.m. Band som hadde noe av den samme energien og engasjementet, men med et litt mer sofistikert lydbilde hvor de også brukte synthesizere til å skape en mørk, sfærisk stemning. Slik The Cure og Joy Divison gjorde på en glimrende måte. 

I Norge hadde vi De Press, Cirkus Modern, Can Can og Raga Rockers som var band inspirert av 70-tallets pønk scene. 

Kvinnelige sangere som Jannicke og Anne Grethe Preus kunne minne om Chrissie Hynde fra The Pretenders med sitt tøffe ytre, på starten av tiåret. Som igjen påvirket mange norske jenter som hadde et tykt lag med svart mascara rundt øynene. 

Chrissie Hynde (The Pretenders) står for meg som selve inkarnasjonen på rocken rundt 1980.

Både pga. musikken og hennes tøffe image, med tidstypisk dressjakke og svartmalte øyne.

Litt senere på 80-tallet kom indie rock bandene, som også kan sees som en videreføring av pønken, pga. det nedstrippede rett-fram gitarspillet. Med låter på 3 minutt, akkurat slik de gode pønk låtene pleide å være. Om ikke framført med det samme hatet til politikere og kongehus som Sex Pistols og co. i sin tid gjorde seg beryktet med. Låtene var gjerne litt mer skranglete og vindskeiv enn det som ellers befant seg på listene, og platene ble gjerne gitt ut på små uavhengige selskaper (uavhengig av de store plateselskapene) som Stiff records, Inevitable, Rough trade, Go discs!, Creation records og Cherry red. Selskaper som hadde mye entusiasme om ikke så stort markedsføringsapparat. I Storbritannia hvor det meste av nyskapende musikk på 80-tallet dukket opp, var disse selskapene gjerne lokalisert ute i distriktene, mens de store selskapene som EMI, Virgin og Phonogram holdt til i London. I Skottland bidro Creation records til å få fram band som Jesus & Mary Chain, The Pastels og Teenage Fanclub

Bandet som likevel først og fremst blir forbundet med engelsk indie rock er The Smiths. Et Manchester band som fikk platekontrakt med Rough trade records i 1983, og som året etter fikk sitt store gjennombrudd med debutalbumet "The Smiths". Sammen med band som Jesus & Mary Chain, Microdisney og The Housemartins framstod disse gitarbaserte bandene som et alternativ til den mer polerte og synthdominerte popen som ellers preget listene på midten av 80-tallet.

The Smiths var bandet som mer enn noe annet frontet indie rock sjangeren på 80-tallet.

 I U.S.A. hadde man en lignende indie bevegelse bla. takket være uavhengige selskaper som. I.R.S. records (R.E.M., Wall of Voodoo), SST records (Hüsker Dü), og Neutral records (Sonic Youth). I statene bruker man gjerne også college rock som fellesnevner på disse bandene. På slutten av tiåret fikk indie bevegelsen i U.S.A. et oppsving da Nirvana ble signert av indie selskapet SubPop i Seattle i 1988. Noen år senere ble band som Nirvana, Pearl Jam og Alice in Chains representanter for grunge rocken. En sjanger som bla. hentet inspirasjon fra 70-talls pønken og 80-tallets indie sjanger.

Mens både post punk og indie rock / pop kan sees som en forlengelse av 70-tallets pønkscene, oppstod det på slutten av 70 tallet / begynnelsen av  80-tallet en motreaksjon til aggresjonen og det rølpete som pønken gjerne ble forbundet med. Og i likhet med pønken startet det hele i London, som så ofte når det gjelder nye moter eller stil retninger innen musikken. 

Pønken var blitt for destruktiv, der konsertene gjerne utartet til rene voldsorgier. Dessuten hadde media fått kontroll over bevegelsen. Det var ikke lenger like hipt å være pønker. Ungdommen i London ønsket å finne på noe nytt. I musikk  klubber med navn som Billy's, The Blitz, Le Beat Route, og Le Kilt var en ny musikk-og motestil i ferd med å bli skapt. Den ble kalt The New romantics, fordi man hentet inspirasjon i klesveien fra romantikken og Victioria tiden. Men generelt kunne man kle seg i det man ville, bare det var sjokkerende nok. Man tok det man hadde for hånden, og mammas klesskap var et fint sted å starte når man skulle skape kveldens kreasjoner. 

En litt morsom historie fra denne tiden, var da Tony Hadley (Spandau Ballet) skulle ta bussen fra Waterloo stasjon i London for å besøke sine foreldre. På stasjonen møtte han sin bestefar. Men med balletsko, hvite sokker, posete iranske cossack bukser, en gresk inspirert skjorte, og bånd surret rundt hodet, nektet den konservative bestefaren å sitte ved siden av barnebarnet på bussen. 

Spandau Ballet i en av sine mange kreasjoner 

Både pønkerne og new romanticerne var frustrert over samfunnet de levde i, men der pønkerne viste sin misnøye med høylydte protester og vold, valgte new romanticerne å skape sin egen drømmeverden med fargerike klær og dekadent livsstil. Folk som Steve Strange og Rusty Egan var sentrale personer i den nye bevegelsen. I 1978 hadde de også startet sitt eget band kalt Visage (vis : visuell, age : ny tidsalder) med musikk som de syntes passet på klubbene de drev. New romanticerne var stor fan av glamrock artister som Bryan Ferry, David Bowie og Marc Bolan, men de byttet ut gitaren med de nye elektroniske instrumentene for å skape et futurisk lydbilde. Musikken til Visage var peget av eleganse og et kjølig syntetisk lydbilde. Noe man kanskje merker best på deres topp 10 hit "Fade to Grey" fra 1980. 

Visage : Midge Ure, Rusty Egan, Steve Strange, Dave Formula og Billy Currie.

Visage bestod i tillegg til Strange og Egan, av dyktige musikere som Midge Ure (senere Ultravox), Billy Currie (Ultravox), Barry Adamson og Dave Formula (Magazine). En av de første låtene de spilte inn var en elektroversjon av 60-talls hiten "In the year 2525". Noe som illustrerer bevegelsens fascinasjon for det futuriske. 

I tillegg til Visage var også Spandau Ballet, Simple Minds, Classix Nouveaux, Landscape, Fashion, Japan og Adam & the Ants viktige band i new romantic bevegelsen. Folk som Boy George (Culture Club) og Jeremiah Healy (Haysi Fantayzee) var også sentrale personer på disse klubbene, selv om deres musikalske karriere ikke tok av før noen år senere. 

Utover første halvdel av 80-tallet oppnådde mange new romantic band suksess på listene i Storbritannia og U.S.A. Anført av Duran Duran, ABC, Soft Cell, Culture Club, Adam & the Ants, Ultravox og Spandau Ballet. Disse bandene påvirket i sin tur andre band som hadde suksess utover 80-tallet både i lydbilde og klesstil. MTV, aviser, motemagasiner og kulørte musikkblader som Smash Hits, Bravo og Okej omfavnet new romanticen, da deres visuelle uttrykk egnet seg godt som blikkfang i magasiner og på fjernsyn. På 70-tallet hadde man ikke musikkanaler på TV og bruken av fargebilder i bladene var begrenset  pga. høye produksjonskostnader. Men på 80-tallet ble det skapt en ny virkelighet, og da var fargerike personer som Annie Lennox, Boy George, Adam Ant, Tony Hadley, Simon Le Bon på rett sted til rett tid. 

Imaget var et uttrykk for artistenes vitalitet og kreativitet - som man også fant igjen i musikken de skapte. 

På det kulørte 80-tallet var det lett å la seg rive med av de flotte 

posterne og bildene i musikkmagasinene. Her fra barnerommet mitt.

Rundt 1982 fikk mange av disse bandene fotfeste i U.S.A. da de som endel av en britisk bølge nådde høyt på de amerikanske Billboard listene med sine fengende poplåter. På den tiden virket den amerikanske musikkscenen litt "sidrompet" når det gjaldt den visuelle biten. REO Speedwagon, Journey, Chicago, Christopher Cross, Styx og Toto laget god popmusikk, men de framstod som litt kjedelig når de opptrådte i musikkvideoer eller når de ble avbildet i musikkblader. Nå tok det ikke lang tid før Michael Jackson, Prince, Berlin, Cyndi Lauper, Men without Hats og Sheila E. m.fl. framstod som like fargerike og dekadente som sine britiske forbilder. Men i en periode var både musikk og moteverdenen begeistret for den nye britiske bølgen. En bølge som i U.S.A. ble omtalt som The New wave, derav navnet New wave band. 

Det var Seymour Stein, sjef for plateselskapet Sire records som kom opp med navnet da han skulle beskrive de britiske bandene Duran Duran, Kajagoogoo og A Flock of seagulls som nettopp hadde opptrådt på New York klubben CBGB. Han så likhetstrekk med de nye britiske bandene og 60-tallets franske new wave bølge innen filmverdenen. Altså var ikke navnet relatert til noen bestemt musikksjanger, noe som i ettertid har bidratt til at new wave har blitt et noe ullent begrep når man skal bruke det som beskrivelse av et bands musikk.

Enda verre ble det da amerikanske radiostasjoner brukte new wave som betegnelse på band som hadde referanser til 70-tallets pønkbevegelse, men som nå framstod på en mer sofistikert måte. Band som man like gjerne kan omtale som post punk band. Slik som Television, Blondie, The Boomtown Rats, Nick Lowe og Patti Smith. Pønk var på starten av 80-tallet et ikke-ord hos radiostasjonene, da sånn rock ikke lenger var hipt. Så man måtte bruke et annet ord for å beskrive musikken disse bandene spilte, og da hørtes new wave bedre ut. 

Blondie : pønk, post punk, new wave, pop eller rock?

Fra min egen barndom i Trondheim husker jeg at de pønk inspirerte bandene som spilte på UFFA (Ungdom For Fri Aktivitet) ble omtalt som new wave band. Så da jeg senere fikk høre at Thompson Twins, Duran Duran, The Human League m.m. var new wave band, ble jeg ganske så forvirret.

Moter

Fra et norsk ståsted er nok ikke new romanticen eller suksessen til band som Adam & the Ants, Japan og Visage av større interesse, da ingen av dem gjorde seg særlig bemerket her på 80-tallet. Likefullt har mye av det som skjedde innen motene i 80-tallets Norge bakgrunn i ideene til new romantic bevegelsen i London rundt 1980. Med sterke farger, bruk av klassiske plagg som luftige silkebluser, blonder og cocktail dresser. Man likte det uttrykksfulle, romantiske og det teatralske. Generelt ga new romanticen rom for det ekstreme og det dekadente. Noe mange forbinder 80-tallet med. 

I 1990 nådde new romanticen Jerry Seinfeld, omsider.

Det startet som en uhøytidelig bevegelse rundt 1978 på klubber i London, hvor mannfolk gjerne kom i finhatten til mamma for å få seg en god latter. Og utviklet seg til en storindustri på 80-tallet, da klesskjedene videreutviklet klærne og ideene. Vivienne Westwood er et av de største navnene innen engelsk moteindustri, og hun var en sentral person i new romantic bevegelsen. Bla. designet hun sjørøver antrekkene til Adam & the Ants. Hun var også gift med Malcolm MacLaren, og hadde noen år tidligere designet klær og effekter for The Sex Pistols.

Motedesigneren Vivienne Westwood.

Adam Ant i sin sjørøverutkledning.

Når man først snakker om 80-tallet og moter, er det vanskelig å komme utenom den utskjelte hockeysveisen som hadde sin storhetstid på midten av tiåret. Hvor man klippet håret kort ved ørene samtidig som man lot det vokse langt bak. Forholdet mellom lengden på håret bak, og lengen oppå hodet skulle helst være 3 til 1. Hockeysveisen må ikke forveksles med puddelhåret til heavygutta, som også hadde sin glansperiode på denne tiden. Generelt var en stor og veltrimmet hårprakt viktig på midten av 80-tallet.

Ifølge Wikipedia har hårklippen røtter tilbake til 1800-tallet da islandske fiskere hadde langt hår i nakken for å beskyttet seg mot kulda. I England kalles klippen mullet (multefisk), noe som peker mot det faktum at man hadde slikt hår når man var ute og fisket. I nyere tid er det David Bowie og glamrockerne som får "skylda" for den spesielle hårklippen. I Ziggy Stardust perioden på starten av 70-tallet hadde Bowie langt hår bak, og kort hår på siden og oppå hodet. 

                   

Bowie og Bryan Ferry var heltene til mange 80-talls artister. Muligens 

hentet de inspirasjon til hockeysveisen fra dem også.

Utover 70-tallet hadde både artister og skuespillere ulike varianter av klippen, uten at det skapte større oppstyr. På 80-tallet er jeg usikker på hvem som skal få skylda for de oppblåste lange frisyrene, men jeg velger å plassere den hos Duran Duran som gjorde den til blikkfang for millioner av ungdommer. I 1981 ga Duran Duran ut sin første plate, og allerede her aner jeg konturene av en hockeysveis hos John og Andy Taylor. Og i videoen til "Union of the Snake" fra oktober 1983 hadde også Simon Le Bon utviklet en velvoksen hockeysveis. På samme tid som dette hadde også Bono fra U2 noe som lignet på en hockeysveis.

Andy Taylor (til venstre) og John Taylor (bakerst) hadde 

allerede i 1981 noe som kunne ligne på en hockeysveis.

Deretter ble dette tydeligvis en hårfrisyre flere og flere andre popstjerne ønsket seg, for på Live Aid i 1985 var det påfallende at så mange av de som opptrådte hadde fått en voksen hårmanke i nakken. Slik som Howard Jones, Nik Kershaw, Thompson Twins, Tony Hadley (Spandau Ballet), Paul Young og nevnte Bono. Til og med Phil Collins som nesten ikke hadde hår på hodet hadde klart å spare sammen til en hockeysveis. Jeg husker jeg tenkte, hvordan har de rukket å få det håret så langt. For på platene fra året før hadde de jo kort hår..

Simon Le Bon som skal ha mye av skylden for utbredelsen av frisyren troppet opp på Live Aid med kort hår i nakken. Og fram mot ca. 1987 hadde de fleste artistene klippet av seg ragget i nakken, til og med Nik Kershaw som var så hårfin på den tiden han ga ut "The Riddle". Men ellers i samfunnet levde hockeysveisen i beste velgående inn i 90-tallet. Godt hjulpet av idrettsstjerner i ishockey og fotball (derav den norske benevnelsen). Og med jevne mellomrom ser man antydninger til at den igjen er endel av motebildet.

Sigue Sigue Sputnik. 80-tallets mest ekstreme frisyrer.

Lettere å være homofil

En annen positiv side ved new romanticen var at den feminime klesstilen og livsstilen gjorde det lettere for homofile menn å stå fram med sin legning. På 70-tallet hadde David Bowie stått fram som biseksuell i 1972, mens Tom Robinson hadde spilt inn låta "Glad to be gay" i 1977, som ble nektet spilt på BBC radio. "Alle" visste at Freddie Mercury i Queen var homofil, men ingen, ikke engang han selv, ville snakke om det. 

Men i miljøet rundt Blitz og Billy's fant folk som Boy George, Marilyn m.fl. aksept for sin legning og ønske om å kle seg i dameklær. Dette tok de med seg inn popbransjen da fikk platekontrakter. Som medlem av Culture Club sjokkerte Boy George en hel musikkverden med sin androgyne framferd i videoen til "Do you really want to hurt me" fra 1982. Om man ikke hadde visst bedre ville man tatt Boy George for å være en søt ung dame. Amerikanerne som ellers falt pladask for Culture Clubs glade kalypso pop, hadde store problemer med å akseptere Boy Georges framtoning. Likefullt bidro han nok til at det også i U.S.A. ble lettere å være homofil på 80-tallet. Unge homofile skjønte at man ikke var alene om å ha det sånn, og at det var greit å stå fram med sin legning. Noe bla. Antony Hegarty fra Antony & the Johnsons har fortalt i et intervju i nyere tid.

            

En søt dame ved navn... Boy George!

Utover 80-tallet var det en lang rekke britiske artister som åpent fortalte at de var homofil. Slik som Pete Burns i Dead or Alive, Holly Johnson i Frankie goes to Hollywood, Marc Almond i Soft Cell, Andy Bell i Erasure og gutta i Bronski Beat. Sistnevnte var vel de som i størst grad stod på barrikadene med krav om et åpnere samfunn med aksept for homofili. Både albumet "The Age of consent" og låta "Smalltown boy" var ment som et innlegg i debatten om levekårene for homofile i Storbritannia. De opptrådte også på ulike homofestivaler. Om Cliff Richard hadde fått sitt gjennombrudd på 80-tallet hadde han kanskje våget å stå fram med sin homofile legning..

Mens Bronski Beat hadde en konstruktiv innfallsvinkel til kampen for homsenes rettigheter, valgte Holly Johnson og Paul Rutherford i Frankie goes to Hollywood en mye mer kontroversiell måte å vise sin homofile legning. Med S & M inspirerte klær sjokkerte de en hel musikkverden i 1984. Ikke minst gjennom videoen til "Relax" som tilsynelatende var spilt inn på en homsebar, der hentydninger om S&M sex var det dominerende elementet. Videoen var så sterk at den ble forbudt i Storbritannia. Selv om mange mislikte bandet, var det også mange som syntes det de gjorde var modig og tøft.

Frankie goes to Hollywood

En mann som på 80-tallet gikk imot strømmen ved å gå tilbake inn i skapet, var Elton John. Da han giftet seg med tyske Renate Blauel i 1984, enda både han selv og alle andre visste at han var homofil. Først senere fant han igjen veien ut av skapet.  Men han hører nok med til unntakene. 

Mens andre homofile fant veien ut av skapet på 80-tallet, rotet Elton John seg inn igjen.

Dessverre ble det igjen vanskeligere å være homofil mot slutten av tiåret da hiv smitten for alvor begynte å gjøre seg gjeldende i de homofile miljøene. Noe Freddie Mercury ble et trist eksempel på i 1991.

Andre musikksjangere

New romanticen og post punk/indie rock stod på mange måter som motsetninger til hverandre på 80 -tallet, selv om man lot seg inspirere begge veier. Men parallelt med dette hadde man også andre musikksjangere som er typisk for 80-tallet.

På 70-tallet hadde man i tillegg til pønk, tungrock, progrock også fått en spennende musikkscene innen elektronisk musikk. Tyske Kraftwerk var blant de første som brakte slik musikk ut til massene med albumet "Autobahn" i 1974. Trommer, gitarer og andre tradisjonelle instrumenter ble brukt på denne plata også, men det var syntetiske instrumenter som minimoog, EMS Synthi-A og Vox Percussion King som dominerte lydbildet på plata. Instrumenter som gjerne blir omtalt under fellesbetegnelsen synthesizer. Også artister som Jean Michel Jarre, Vangelis, Giorgio Moroder og Tangerine Dream brukte synthesizere som hovedinstrument på sine 70-talls plater. Mot slutten av tiåret fikk man de første synth hitene med "I feel love" : Donna Summer (ved hjelp av Giorgio Moroder), "Video killed the radio star" : Buggles, "Cars" : Gary Numan, "Being Boiled" : The Human League, og "The no.1 song in heaven" : The Sparks

Det Kraftwerk gjorde på 70-tallet fikk stor påvirkning på popmusikken på 80-tallet.

Særlig Kraftwerk hadde stor innflytelse på de britiske ungdommene som begynte å utforske synthesizernes hemmeligheter rundt 1980. På 70-tallet var prisen på en moog eller en mellotron synthesizer så høy at kun et fåtall hadde råd til dem. Men rundt 1980 kunne man kjøpe moduler og sette sammen sin egen synthesizer. Elektro magasiner hadde råd og manualer som fortalte hvordan man skulle gå fram. Liverpool bandet O.M.D. var et av mange elektroband som begynte på denne måten. De fikk sin første hit med "Electricity" i 1979, og fulgte opp med topp 10 hiten "Enola Gay" i 1980. På samme tid (1980-1981) hadde band som Depeche Mode, Visage, Soft cell, Ultravox, The Human League suksess med sine utgivelser basert på elektronisk musikk. Og fram mot midten av 80-tallet var også Blancmange, Talk Talk, Yazoo, Heaven 17, Kajagoogoo, China Crisis, A Flock of seagulls, Bronski Beat og Howard Jones også høyt oppe på listene med sin synthdominerte musikk. Mange av disse bandene regnes også som new romantic band, fordi man visuelt hentet inspirasjon herfra. Og ønsket om skape framtidsmusikk var felles for dem begge.

 
Ultravox Depeche Mode

I Norge var det fåtallet av disse som nådde opp på VG-lista. Her ble singellisten toppet av artister som Sverre Kjeldsberg, Johnny Logan, The Kids, Ottawan og Barbra Streisand i 1980. 

I tillegg var det også få norske elektroband på første halvdel av 80-tallet som gjorde seg bemerket. a-ha var vel de første som gjorde seg populær gjennom en synthlåt, da 1. utgaven av "Take on me" nådde 3. plass på VG-lista i november 1984. På andre halvdel av 80-tallet fikk vi langt flere synthbaserte band, slik som Creation, Langsomt mot Nord, Shatoo, Money Talks, 2 Brave, Small Affairs, Fra Lippo Lippi og Avalanche

1. utgaven av "Take on me" fra 1984.

Utbredelsen av elektronisk musikk på 80-tallet må også sees i sammenheng med folks generelle nysgjerrighet på teknologiske nyvinninger, slik som de første datamaskinene for hjemmebruk. Det var nytt og spennende, og ga uante muligheter. I en periode virket det som om mange mente at gitaren hadde utspilt sin rolle, da man likevel kunne skape de lydene man ville på en synth. F.eks. ved å sample et gitarriff, og gjøre det til noe annet.

Selv om gitarbasert musikk i en kort periode på starten av 80-tallet virket litt ut, kom den kraftig tilbake med heavyrock og indierock bandene. Rundt 1980 var gamle helter som Black Sabbath, Deep Purple, Aerosmith og Led Zeppelin (oppløst) nede i en bølgedal. På denne tiden var det først og fremst AC/DC som holdt stand gjennom sin gigantselger "Back in black". Men i årene som fulgte gikk album som "No sleep till' Hammersmith" : Mötorhead og "The number of the Beast" : Iron Maiden til topps på de britiske listene, mens "Metal Health" med Quiet Riot gikk til topps i U.S.A. I Norge gikk Kiss til topps på albumlistene i 1980 med "Unmasked", men deretter måtte man vente til 1987 før en heavyrock plate igjen gikk helt til topps på VGs albumliste, men da gikk til gjengjeld på Bon Jovi ("Slippery when wet"), TNT ("Tell no tales"), Gary Moore ("Wild frontier") og Def Leppard ("Hysteria") til topps i Norge. Ellers hadde heavyband som Saxon, Van Halen, Mötley Crue, Judas Priest, Accept, Ozzy Osbourne, Dio, WASP, Ratt og Queensrÿche også et godt tak på platekjøperne på 80-tallet.

Både Kiss, Iron Maiden og AC/DC hadde gjennom 80-tallet en stor gruppe av dedikerte fans i Norge, som med sine dongerijakker med bandlogoen på ryggen, var lett å kjenne igjen i bybildet. 

   

Fra min egen ungdom i 80-tallets Trondheim husker jeg mange heavyrockere som selvhøytidelige når det gjaldt musikken de likte. Antydninger om fistelvokal og gitaronani var slettes ikke populært. Men motsatt vei hadde de null til overs for Duran Duran, Depeche Mode, Pet Shop boys og Howard Jones. Jeg husker noen som kom med litt nedsettende kommentarer om heavyrock i et leserinnlegg i Adresseavisen. Og armadaen av heavyrockere tok pennen fatt på en måte som ingen har sett maken til verken før eller senere. Diskusjonen for og imot heavyrock ble det store stridstemaet i ordet fritt i Adressa i flere måneder, helt til avisen satte foten ned og sa at nok er nok. For utenforstående virket det som om heavyfolka var mer hårsår for kritikk enn det de verste islamistene er i dag. Heldigvis var det også nok av heavyband som hadde humor som en viktig del av imaget. Slik som David Lee Roth i Van Halen og Dee Snider i Twisted Sister. Jeg husker sistnevnte holdt konsert i Trondheim på 80-tallet, og moren min som ikke visste hvem Snider var, gikk seg på ham i Trondheim sentrum. Hun kom hjem lettere sjokkskadet og fortalte hva hun hadde sett, og det var ikke vanskelig for meg å skjønne at det dreide seg om Mr. Snider.

Videoene til "I wanna rock" og "We're not gonna take it"

var noe av det bedre som ble laget på 80-tallet.

Med årene ble heldigvis kantene mindre skarpe, og folk kunne i større grad glede seg over musikken i andre sjangere enn den de selv "representerte" på 80-tallet. Slik har det ihvertfall blitt hos meg, som idag jevnlig hører på Judas Priest, Iron Maiden, Dio og Purple, hvor jeg gleder meg over energien og drivet i musikken. Selv om jeg fortsatt synes de mangler endel på det melodiske. 

Utover 80-tallet endret heavyrocken seg i retning av trash metal og speed metal, med band som Slayer, Megadeth, Metallica og Anthrax. Og selv om de var populære var det nok mange heavyrockere som mistet litt av interessen på denne tiden. Og ikke lenge etter det kom grunge rocken, og den tradisjonelle heavyrocken fra midten av 80-tallet var død for en periode. 

En annen viktig musikksjanger som fikk fotfeste på 80-tallet var hip hopen, eller breakdance musikk som vi gjerne brukte å kalle det på tidlig 80-tall. Det hadde startet på slutten av 70-tallet, da DJen snakket (rappet) oppå discolåtene han spilte. "Rappers delight" med Sugarhill gang fra 1979 som regnes som den første hip hop hiten, var rapping oppå Chic låt "Good times". I 1982 kom Grandmaster Flash med "The Message", og standarden for hip hop ble satt. Låta hadde det kritiske innholdet med små historier fra dagliglivet som man gjerne forbinder med god rap. Grandmaster Flash var også sentral i den glimrende filmen "Beat street" fra 1984. Der man fikk et innblikk i hip hop miljøet i Bronx, New York på den tiden. 

Hip hop filmen "Beat street" fra 1984.

Veldig mange av de jeg vokste opp med var fascinert av hip hop / breakdance musikk, og flere lærte seg noen dansetrinn slik som moonwalk og robotdans, mens de tøffeste gjorde headspin. Men jeg husker ikke at det i mitt område ble en større hip hop bevegelse ut av det, slik man i dag ser blant ungdommene.

Jeg vil nok si at det var med Public Enemy og låter som "Rebel Without A Pause" fra 1987 at rappen for alvor ble politisk og kontroversiell. Før det hadde det vært mye tull og tøys med band som Fat Boys, Break Machine, Patto ("Black & white"), Rock Steady crew og Juicy ("Beat street strut"). Hvor rap fungerte mer som glad underholdning, og dansemusikk for breakdancerne. I Norge oppnådde Break Machines album "Breakdance party" 2. plass på VG-lista, mens singelen "Street dance" gikk til topps. De fleste vil nok si at bandet var et gedigent feilskjær i hip hopens evolusjon. Enda verre var om mulig Mel Brooks' ("To be or not to be") og  Video Kids ("Woodpeckers from space") som med sine forsøk på rapping gikk til topps på VG-lista. I Norge ble værmeteorologen Vidar Theisen ufrivillig endel av hip hop sjangeren da han rappet "Heavy metal" til toppen av singellistene i 1988. Og Lars Kilevolds reklamesang "Ute til lunsj" (under samme navn) nådde 2. plass på VG lista samme år. Det var godt at rappere som Public Enemy, Eric B. & Rakim og Ice-T satte skapet tilbake på plass der det hørte hjem. Selv om Vanilla Ice på 90-tallet gjorde sitt beste for å male skapet rosa..

       

Var Mel Brooks og Vidar Theisen hip hop? Neppe, selv om det ble rappet på låtene deres.

På starten av 80-tallet var det også en periode hvor band som spilte jazzfunk fikk endel oppmerksomhet. Slik som Manhattan transfers (jazz pop), Shakatak, Level 42, Hi Tension og islandske Mezzoforte. Alle disse hevdet seg på listene. I Norge hadde Jon Eberson Group stor suksess med jazz-funk-pop, da albumene "Jive Talkin'" og "Polarities" gikk til topps på VG-lista i 1982. Også Lava hadde litt av det samme musikalske uttrykket.

Den aller mest utskjelte musikksjangeren på starten / midten av 80-tallet var uten tvil europopen. Her fikk artister fra Italia, Tyskland, Spania, Nederland m.m. en sjelden sjanse til å hevde seg på listene i Noge og ellers i verden. På 80-tallet flommet det over av dem, der de med sine enkle synthkomp og banale tekster på dårlig engelsk kom med det ene landeplagen etter den andre. Til musikkritikernes store irritasjon. Av dem jeg husker kan jeg nevne "I like Chopin" : Gazebo, "Vamous a la Playa" : Righeira, "Dolce Vita" : Ryan Paris, "Around my dream" : Silver Pozzoli, "Happy children" : P. Lion, "Words" : F.R. David, "Voyage Voyage" : Desireless, "Catch the Fox" : Den Harrow, "People from Ibiza" : Sandy Morton, "Call me" : Spagna, "Maria Magdalena" : Sandra, "Major Tom" : Peter Schilling, "Samurai" : Michael Cretu, "Tora Tora Tora" : Numero Uno, "The Great Commander" : Camouflage, "Der Kommissar" : Falco, "Jenseits von Eden : Nino de Angelo og "Da da Da" : Trio. I ettertid har jeg lagt irritasjonen til side, og heller latt meg sjarmere av disse naive og utrolig fengende låtene. I den rette settingen vil disse låtene garantert få opp humøret hos folk.

 
         
Around my Dream : Silver Pozzoli Call me : Spagna Maria Magdalena : Sandra Der Kommissar : Falco Jensiets von Eden : Nino de Angelo

På 80-tallet opplevde mellomeuropeiske artister å hevde seg på listene i England og U.S.A. Størst suksess hadde Nena med sin "99 Luftballons" som gikk til topps i England i 1984 (2. plass i U.S.A.), mens Falco gikk til topps i U.S.A. i 1986 med "Rock me Amadeus". I Norge vil vi nok best huske tyske Alphaville som hadde store hits med "Big in Japan" (8. plass i England), "Dance with me" og "Forever Young", som alle nådde topp 5 på VG-lista. Albumet "Forever Young" gikk også til topps i Norge, som et av de mest symptomatiske albumene fra 80-tallet. Når folk skal mimre til 80-tallet, er Alphaville et navn som rimelig fort dukker opp i bevisstheten.

"Forever young" : soundtrack of the 80's.

2. halvdel av 80-tallet

80-tallet startet relativt oversiktelig, der man klarte å holde de ulike sjangerne fra hverandre. Og de var ikke flere enn at en med normal interesse for musikk klarte å ha oversikt over hvilke band som var betydningsfull i de enkelte sjangere. Mot slutten av tiåret hadde både heavyrock, synthpop, indierock, R&B, disco og tradisjonell pop delt seg i nye sjangere. Flere av dem var fusjoner av hverandre. Slik som da Aerosmith og Run DMC ble de første til å blande tyngre rock med rapping i "Walk this way" fra 1986. Senere hadde Beastie Boys, Red Hot chili Peppers og Faith no more suksess med det samme konseptet. Elektronisk musikk utviklet seg i ulike retninger, hvor det dansbare gjerne ble en fellesnevner, slik som house, acid house, techno, rave og trance. Også ambient var endel av electronica begrepet. Mer rett fram synthpop ble utover 80-tallet spilt av færre og færre. Selv om band som Pet Shop boys, Erasure, Depeche Mode og O.M.D. holdt fast ved sine idealer fra starten av tiåret. Synthband som The Human League, Men without hats, Howard Jones, Eurythmics og a-ha, gikk etter hvert over til mer konvensjonelle instrumenter, og ble etter manges mening også kjedeligere med årene.

Etter min mening var 2. halvdel av 80-tallet mye mindre spennende enn første halvdel. Selv om de mange nye sjangerne som dukket opp skapte endel nysgjerrighet. Det ble laget musikk mer tilpasset dansegulvet, i motsetning til maxi versjonene av tradisjonelle poplåter som dominerte på diskotekene tidlig på 80-tallet. Madchester scenen med band som The Stone Roses, State 808, The Inspiral carpets, James og The Happy Mondays stod for mange som det viktigste som skjedde i tiåret.

Mange av de platene som regnes som de beste fra 80-tallet kom ut på 2. halvdel av tiåret. Noen av de mest anerkjente er "Sign of the times" : Prince, "Document" : R.E.M. "The Joshua tree" : U2, "Graceland" : Paul Simon, "The stones roses" : The Stone Roses, "It Takes A Nation Of Millions To Hold Us Back" : Public enemy, "Doolittle" : The Pixies, "The queen is dead" : The Smiths, og "Daydream nation" : Sonic youth. For min egen del har jeg mange favoritter fra 2. halvdel av 80-tallet, slik som min favorittplate "The Stars we are" med Marc Almond fra 1988.

Sprudlende, pompøse og naive låter som "Annie I'm not your daddy" : Kid Creole & the Coconuts", "Get out of your lazy bed" : Matt Bianco, "Our House" : Madness, "The Look Of Love" : ABC, "The Safety Dance" : Men without Hats, "Come on Eileen" : Dexy's midnight runners, "Africa" : Toto, "Every breath you take" The Police, ble på 2. halvdel av tiåret avløst av hjernedød listepop med Stock, Aitken & Watermans artister Sinitta, Rick Astley, Sonia, Princess, Jason Donovan og Big fun. Eller så var det dansehits med Technotronic, Black Box, Coldcut, Bomb the Bass, Cappella og Double trouble, som egnet seg best om man hadde forvillet seg ut på dansegulvet.

Det var nok ikke tilfeldig at de første virkelige boybandene dukket opp på slutten av 80-tallet. Med New Kids on the Block og Bros som de to mest kjente. Riktignok hadde visst New Edition med Bobby Brown vært et konsept bakmann Maurice Starr kom opp med tidlig på 80-tallet (han stod også bak New Kids o.t.b.). The Osmonds på 70-tallet og The Monkees på 60-tallet ville nok også blitt definert som boyband om de hadde dukket opp i dag. Men på slutten av 80-tallet tok det mer av. Definisjonen på boyband er for meg artister som verken skriver eller spiller låtene de framfører. Mange ville nok si at Spandau Ballet, Duran Duran og Kajagoogoo var boyband lignende, men de skrev og spilte låtene sine selv. For meg er det en stor forskjell, da det handler om troverdighet.

Det var også tydelig at bakmennene hadde fått mer kontroll på artistene, og at det foregikk ting som ikke tålte dagslyset. Slik som da det viste seg at Milli Vanilli ikke engang sang sine nr. 1 hits (USA) "Baby don't forget my number", "Girl I'm gonna miss you" og "Blame it on the rain". De bare stod på scenen og mimet. Studiomusikere som senere dannet bandet The Real Milli Vanilli var de som egentlig hadde sunget på låtene. Og Bros manager Tom Watkins kalte seg "The Brothers" for å gi inntrykk av at guttene skrev låtene sine selv. Stock, Aitken & Waterman skal ikke beskyldes for slik juks, annet enn at låtene de spyttet ut hørtes ganske så like ut, enten det var med Sinitta, Donna Summer, Bananarama eller Kylie Minogue. happy og fengende! Men like spennende som "bokhyllen Ivar fra IKEA", om Jostein Pedersen skulle uttalt seg. 

Stock, Aitken & Waterman er for mange bildet på det som gikk galt på 2. halvdel av 80-tallet.

Bananarama hadde på begynnelsen av 80-tallet fremstått som 3 sjarmerende jenter med gode poplåter som "Robert de Niro's waiting", "Cruel summer" og "It Ain't What You Do It's The Way That You Do It", men i SAWs innpakning var de sjarmløse og irriterende. 

Bananarama fra 1982.

Jeg har en mistanke om at mange av fordommene mot 80-tallet har bakgrunn i denne tiden, da popmusikken virket kalkulert og intetsigende. På starten av tiåret var det i større grad artistene selv som bestemte hvordan de skulle høres ut, og hvilket image de skulle ha. Med årene tok plateselskapene mer over, med sine stylister og A&R personer. Det er ihvertfall noe artistene selv har beskrevet som en forskjell på starten og slutten av tiåret.

Norsk pop på 80-tallet

På 2. halvdel av 80-tallet fikk vi også en bølge av norske band som ønsket å følge i fotsporene til a-ha, og oppnå suksess ute i verden. På 70-tallet hadde bandet Titanic med "Sultana" og Saft med "People in motion" opplevd en viss suksess utenfor norges grenser. Og Wenche Myhre og Anita Hegerland var gedigne i Tyskland. Men det a-ha opplevde med "Take on me" og "The sun always shines on T.V." var nesten for godt til å være sant.

Norsk pop hadde opplevd gode år på 80-tallet allerede før a-ha viste vei. For på starten av tiåret var det i motsetning til på 70-tallet mange norske artister som gjorde det bra på VGs singelliste. De fleste vil nok nikke gjenkjennende til "Hun er forelska i lærer'n" : The Kids, "Den du veit" : Marius Müller, "Dra te hælvete!" : Beranek, "Svake mennesker" : Jannicke og "Livet er for kjipt" : Lars Kilevold, klassikere som tilsammen toppet VG-lista i hele 24 uker i 1980 og 1981. Det som gjorde suksessen ekstra gledelig var at de alle sang på norsk. Noe også populære artister som Ole I'Dole, Dollie, Tramteatret, Vazelina Bilopphøggers og Olav Stedje gjorde.

 
       
Beranek : "Dra tel hælvete!" The Kids : "Hun er forelska i lærer'n Lars Kilevold : "Livet er for kjipt"

Men mot midten av 80-tallet ble trenden igjen at engelske tekster var mer tidsriktig og hipt enn de norske. Noe Holton & Steel, J.P. West, Trond Granlund, Tomboy og Jon Eberson Group er eksempler på. 

Marius Müller : "Den du veit".

I 1983 kom The Monroes med "Sunday People" som var en uforskammet bra plate, og selv om både albumet og singelen toppet VG-lista i flere uker, var det den store verden som var målet. Ved hjelp av EMI skulle de lanseres i 57 land, noe som ble behørig omtalt i media. Men deretter skjedde det dessverre lite, selv om de fikk opptre på en Sky channel-konsert i London, som ble vist over hele Europa. De fikk også en liten hit med "Jeanette" i Portugal fra sitt neste album "Face another day".

The Monroes

Etter at a-ha gikk til topps i U.S.A. i 1985 var det flere norske band som prøvde å gjøre noe av det samme som dem utover 80-tallet. Og noen av dem klarte det brukbart, slik som Avalanche (nr.1 i Frankrike med "Johnny, Johnny come home"), Fra Lippo Lippi (store på Fillipinene), Karoline Krüger (nådde 7. plass i Frankrike med 200.000 solgte av singelen "You call it love"), One 2 Many (nådde 37. plass på Billboards i U.S.A. med "Downtown"), Stage Dolls (nådde 118. plass i U.S.A. med "Love cries"), Dance with a stranger (gjorde det bra i Tyskland), Dollie de Luxe (solgte flere hundre tusen plater i Frankrike). Selv om mye av dette var bra, var det ikke i nærheten av a-ha. Og ingen av dem klarte å følge opp suksessen over tid. 

De eneste artistene på 80-tallet ved siden av a-ha til å oppnå stor suksess var heavyrockbandet TNT, som solgte over 100.000 eksemplarer av albumet "Tell no tales" i U.S.A. og gjorde det bra i mange andre land, bla. Japan. Også i Norge gikk de til topps med albumet. Og så var det Anita Hegerland som i spann med ektemannen Mike Oldfield gjorde det bra over det meste av verden med bla. singlene "Pictures in the dark" (4. plass i Tyskland) og "Innocent" (8. plass i Tyskland). Hun deltok også på hans album "Islands" og "Earth moving"

        

Anita Hegerland med Mike Oldfield, og TNT.

De som prøvde men ikke lyktes, var bla. Oceans Apart, People, Sons of Angels, Money Talks og 2 Brave. I sistnevnte band var Per Kristian Ottestad medlem. Mange år senere lyktes han istedet som låtskriver for Robbie Williams

På hjemmebane var det verken a-ha, TNT eller The Monroes som var de største, her gikk folk istedet man av huse for å kjøpe "Glade jul" (600.000 solgte) med Sissel og "Levva livet" (275.000 solgte) med Åge Aleksandersen.

Platebutikker

Mange likte å gå i klesbutikker på 80-tallet, og akkurat den interessen har nok ikke minket med årene. For min egen del syntes jeg platebutikkene var stedet å være om jeg hadde noen ukepenger til overs. Og Playtime i Brattørgata (Trondheim) var utvilsomt platebutikken over alle platebutikker. Det var så man ble ærbødig ved å trå over dørstokken i butikken. Man kjente lukten av gammelt treverk, og man lot seg imponere over bunkene med LP plater som fylte lokalet. Kravene til omløpshastighet og begrenset varelager var nok ikke like strengt på 80-tallet som i dag. Langs taket var det spikret opp vinylsingler hele veien rundt, noe som også gjorde inntrykk. Ekstra stas var det når det fra tid til annen var salg, og lemmen til kjelleren ble åpnet. Etter å ha gått ned en trang trapp kom man inn i det aller helligste, hvor tusener på tusener av plater til en hyggelig pris var plassert i kasser.

Playtime i Trondheim var platebutikken over alle platebutikker på 80-tallet (Flickr).

"Selvfølgelig" var de ikke sortert etter alfabet, så her måtte man ta tiden til hjelp for å finne akkurat de platene man var ute etter. Og med et stort trykk av mennesker var det endel uskrevne kjøreregler for hvordan man forflyttet seg mellom bunkene. Man følte et felleskap med sidemannen selv om man aldri hadde sett ham før, så jeg kan aldri huske at det oppstod noe uenighet om hvem som skulle bla hvor. Men jeg kommer vel på noen som beveget seg i motsatt retning av de andre på veien rundt kassene, noe man var overbærende med. 

Å bla gjennom slike bunker med LP plater var noe man gjerne fordrev tiden med på 80-tallet.

De spilte selvfølgelig musikk i lokalet, men det var det visuelle som gjorde sterkest inntrykk. For mange av platecoverne var som små kunstverk, og i ungdommen er det nok lettere å la seg imponere av dem. Slik som de sølvblanke platene til Uriah Heep : "Look at yourself" og Queen : "The Game", eller de forseggjorte coverne til Magnum : "The eleventh hour", Barclay James Harvest : "Octoberon" og "Foxtrot" med Genesis. Med inntredenen til CD-platene ble noe av denne magiske følelsen borte fra platecoverne. CDene var smarte i størrelsen og de ga fin lyd, men de var ikke de samme kunstverkene som LP platene gjerne var, med sine utbrettcover og mange detaljer. 

Man så mange plater man hadde lyst på men ikke råd til når man var på Playtime. Plater jeg først i de senere år har fått i samlingen. Bla. var jeg en stor fan av Queen og David Bowie på starten av 80-tallet, slik at alt jeg kom over av dem var av stor interesse. 

Playtime ble etter hvert mer strømlinjeformet med et begrenset utvalg plater, før de tilslutt stengte dørene da innehaveren gjennom mange år valgte å gi seg. Man vendte da blikket mot andre forretninger, slik som Utopia i Prinsenkrysset, Platoteket i Søndre gate, Rian i Olav Tryggvasons gata, Strømsnes i Thomas Angells gt. og Upstairs seconhand i Dronningens gt. 

Når man ikke hadde penger til å kjøpe plata man hadde lyst til, allierte man seg med noen som hadde den i samlinga, og kopierte den til kassett. Ikke ulikt det ungdom i dag gjør når man laster ned musikk fra internett. Med den forskjell at lyden på kassettene jeg hadde ikke var all verden. Og i likhet med plateselskapene i dag var man den gangen redd for at kopieringen til kassett skulle gå utover platesalget. Og i likhet med i dag famlet man i blinde når man skulle finne måter å begrense aktiviteten. Mange vil nok huske de teite innercoverne med teksten "home taping is killing music, and it's illegal". Den dårlige samvittigheten de skapte varte sjelden mer enn noen sekunder.

Noen som husker denne advarselen?

Avslutning

Dette var mine sterkt subjektive oppsummering av 80-tallet. En oppsummering der jeg ikke har nevnt typiske "80-talls stikkord" som Wham, Samantha Fox, Falcon Crest, Dynastiet, Norge-England i fotball, pringle skjorter  eller Rubiks kube, noe jeg er fornøyd med. 

Det vil si, Rubiks kube var faktisk en morsom liten sak som vi åttiere falt pladask for. Med sine umulige bevegelser og sterke farger virket det som om den kom fra framtiden, og det kunne vi jo like. Selv var jeg en liten kløpper på kuben, men jeg kommer ikke på persen min. Men jeg var såpass god at jeg kom på 2. plass i et skolemesterskap som ble arrangert rundt 1982.

            

Rubiks kube hører med når man skal oppsummere 80-tallet. Midge Ure fra Ultravox i bildet til høyre.

Selv om det er skrevet og sagt mye rart om 80-tallet, er det nok ikke tvil om at det var et fargerikt og til tider dekadent tiår. Musikkbransjen opplevdes som vital og sprudlende. Det var mange gode ideer innen de ulike sjangerne, ideer som har blitt videreutviklet og resirkulert i tiårene etter. Først og fremst vil jeg gi min hyllest til de gode melodiene som 80-tallet var så rik på. Det er nok ikke uten grunn at man hører de gamle slagerne gang på gang, enten i originalversjon eller i en remikset 'tidsriktig' utgave. Selv er jeg glad jeg fikk oppleve klassikerne første gang de ble lansert.

Jeg er takknemlig for at jeg fikk vokse opp på 80-tallet.